Bush sliter mer enn han burde

Om hvorfor valget blir jevnt, og hvordan Kerry har en sjanse til å vinne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Norge spør vi oss hoderystende om hvordan en president som Bush kan ha en oppslutning på om lag 50 prosent. Det høres rett og slett for mye ut når vi vet hva han har sagt og gjort i Irak, Afghanistan og overfor sine egne velgere. På det radikale New York-universitetet New School, stiller man seg et ganske annet spørsmål – ja, det er nærmest en speilvending av vårt eget: Dersom den økonomiske vekstraten er brukbar de siste par årene før et valg, vil en sittende president vanligvis klare seg. Dersom landet er i en krigssituasjon, ser vi vanligvis en tendens til økt oppslutning rundt den sittende presidenten. Normalt sett burde presidentvalget i 2004 være lett match for George W. Bush. Men det kommer det ikke til å bli. Professor i statsvitenskap ved New School David Plotke spør retorisk:

– Hvorfor ikke? Vel, det har festet seg en oppfatning av at Bush ikke er særlig opptatt av innenrikspolitikk. Det er dette som har gjort en valgkamp Bush vanligvis burde vinne uten problemer til et så tett race.

Det er nemlig innenrikspolitikken som tradisjonelt har opptatt amerikanske velgere, forteller Plotke.

Arbeidsplasser

Til en viss grad er det slik fortsatt. Plotke peker på den sviktende veksten i antallet nye arbeidsplasser under Bush som en viktig grunn til hans dalende popularitet de siste årene.

– Kanskje er vi amerikanere bortskjemte når vi klager på økonomien. Sammenliknet med Europa er arbeidsledigheten faktisk lav – bare fem prosent. Likevel føler folk usikkerhet og stagnasjon, sier Plotke.

Han mener dette henger sammen med måten det amerikanske samfunnet fungerer. Forholdet mellom arbeidsliv og velferd er et ganske annet enn i de skandinaviske velferdsstatene. Plotke sier det slik:

– I de skandinaviske velferdsstatene er det sosiale sikkerhetsnettet langt bedre utbygd enn i USA. I USA er derimot mulighetene for gode jobber og sosial mobilitet større. Når det blir vanskeligere å finne gode jobber får folk en følelse av at den implisitte samfunnsmessige kontrakten som styrer forholdet mellom arbeid og velferd er truet. Jeg tror dette er noe av kjernen bak fokuset på arbeidsplasser i valgkampen.

Bush har dog gjort noe riktig også, ifølge statsviteren, uten at det har vært nok.

– Grunnen til at Bush i det hele tatt fortsatt har en sjanse nå etter at det ovennevnte bildet har festet seg, er at han har beveget seg mot sentrum av politikken når det gjelder verdispørsmål. Han unngår for eksempel en eksplisitt kamp om abort eller homofiles eventuelle rett til ekteskap. Han forsøker ikke å mobilisere republikanske kjernevelgere på dette grunnlaget. Dersom man ser på de tv-sendte debattene, vil man se at slike saker ikke fikk noen betydelig plass. Bush er klar over sin sårbarhet i slike spørsmål. En stor majoritet i USA er skeptisk til bryllup mellom homofile, men samtidig er en majoritet imot klare anti-homofile forslag. Det er en vanskelig balansegang. Dersom Bush hadde kjørt beinhardt på en av disse to sakene i valgkampen, så tror jeg at han hadde ligget enda dårligere an enn han gjør, sier Plotke.

Normalt sett sies det at en president er i fare når hans popularitet daler under 50 prosent. I dag svever Bush like under denne grensen. 49 prosent svarer på meningsmålinger at de kommer til å stemme Bush. Samtidig sier bare 42 prosent at de mener han har gjort seg fortjent til en ny periode i presidentstolen. Dette tyder på at utfordrer John Kerry har hatt problemer med å fremstå som en aktuell og reell motkandidat.

– Kerry har ikke klart å snu Bush’ svakheter til egne fordeler, mener Plotke, og fortsetter:

– Han har gjort en mye bedre anti-Bush-kampanje enn en stem-på-Kerry-kampanje.

Utenrikspolitikken

Det som virkelig kjennetegner denne valgkampen i forhold til de foregående er imidlertid fokuset på utenrikspolitikken. Ikke siden diskusjonene rundt Reagans politikk overfor Sovjetunionen i valgkampen i 1984 har utenrikspolitikk vært like fremtredende som i dag, mener Plotke.

– Jeg har to hypoteser, så får leserne selv bestemme hvilken de tror er mest sannsynlig. For det første kan dette fokuset skyldes en kombinasjon av 11. september og en bevisst valgkampstrategi fra Bush sin side. I så fall vil dette fokuset være forbigående og den politiske debatten snart være tilbake ved økonomiske, sosiale og verdimessige spørsmål. Den andre muligheten er at den nye globale situasjonen – etter den kalde krigens slutt – først nå for alvor har begynt å gjøre seg gjeldende i amerikansk offentlig liv. Det betyr i så fall at fokuset på utenrikspolitikk vil holde seg i en noe lengre periode rett og slett fordi det har blitt nødvendig å tenke igjennom USAs rolle i verden på nytt.

Et splittet land?

Spørsmålet springer en i øyet: Hva står på spill i dette valget? På den ene siden hevdes det at forskjellen mellom George W. Bush og John Kerry er marginale. På den andre siden hevdes det at valget i 2004 er det viktigste på flere tiår. «Ja takk, begge deler,» sier Plotke.

– Dette valget er viktig og betydningsfullt, men skillet mellom Bush og Kerry fremstår som mindre radikalt i dag enn det ville gjort dersom man skulle satt Kerrys historie i senatet opp mot de mest ekstreme forslagene og uttalelsene fra Bush, forklarer han.

Likevel: Det er store forskjeller, for eksempel på innenrikspolitikken – i verdispørsmål og i økonomiske spørsmål. Det er en av grunnene til at kampanjen til Nader ikke har fått luft under vingene, mener Plotke.

– Naders påstand om at Bush og Kerry representerer ett og det samme, holder rett og slett ikke vann, sier han.

En eventuell president John Kerry ville imidlertid fått et relativt begrenset handlingsrom dersom han skulle bli valgt.

– Han vil måtte håndtere et veldig fiendtlig innstilt senat og representantenes hus, som vil skape store problemer for hans politiske prosjekter, tror Plotke og fortsetter:

– Til syvende og sist vil landet også i den nærmeste fremtid være delt etter de samme skillelinjene som det har vært delt etter de siste 10-15 årene.

Personlig agg

– Vel, sett utenifra virker det som om USA er mer splittet enn på lenge. Er disse delelinjene blitt dypere og mer markante i det siste?

– Jeg tror at de personlige motsetningene er større enn på lenge, men de politiske forskjellene er ikke så store som man kan få inntrykk av. Bush misliker Kerry. Og det er nytt. I 1996 respekterte Clinton Dole, og Dole Clinton. Det samme gjaldt i forholdet mellom Clinton og Bush senior. År med beinhard partikniving har skapt mer fiendtlighet mellom leirene. Det er mye aggresjon og bitterhet i valgkampen nå.

Likevel tror ikke Plotke at delelinjene har blitt skarpere.

– I utenrikspolitikken er forskjellene i dag små sammenliknet med dem man hadde i 1980-årene. Sammenliknet med situasjonen i 1990-årene, er forskjellene mer distinkte, men likevel ikke veldig store. Den kulturelle forskjellen er fortsatt skarp og et definerende trekk ved det amerikanske politiske landskapet, men jeg tror ikke dette har blitt tydeligere. Grovt sagt er det de samme forskjellene i dag som i de foregående to eller tre valgsyklusene.

Det som avgjør

Et solid tegn på om intensiteten og engasjementet er større enn tidligere er valgdeltagelsen. Jo viktigere et valg er, desto flere vil stemme, er teorien. I USA er vanligvis 70 prosent av de stemmeberettigede registrerte. Av disse er det igjen om lag 70 prosent som bruker stemmeretten. Det gir en valgdeltagelse på rundt 50 prosent.

– Dersom vi får et resultat som markant overstiger dette, tror jeg vi kan si at det har vært et viktig valg, sier Plotke.

– Hva er det som kommer til å tippe valget i den ene eller andre retningen denne gangen?

– For det første er det en del store strukturelle trekk ved elektoratet som former det på en fundamental måte. Parti-identitet, rase og religion er noen slike faktorer i USA i dag. De som kommer til å avgjøre valgutfallet, er derimot noen ganske små og marginale grupper av velgerne. Kanskje tre prosent av elektoratet til sammen. De kan vippe valget i favør av den ene eller den andre.

John Kerry har lurt en hjerteoperert Clinton tilbake i rampelyset for å friste stemmelysten til viktige afro-amerikanske velgergrupper. Det er nyttig, men likevel å leke med ilden, tror professoren.

Kanskje vil det virke mot sin hensikt, slik at folk tenker at Clinton jammen er en likandes demokrat, mens Kerry ikke er det.

– Til syvende og sist vil det imidlertid være den enkeltes sympatier og antipatier i forhold til kandidatene som avgjør det hele. Dersom de viktige tre til fem prosentene ønsker seg en kandidat med tillitsvekkende fremtoning, så vinner Bush. Dersom det er intelligens og innsikt de ser etter, så vinner Kerry. Bush gjør det best når folk er redde, mens Kerry gjør det best når folk er interesserte, sier Plotke.

– Og i dag anser folk at USA er i en slik krise, slik at de har grunn til å være redde?

– Jeg tror folk er splittet også i dette spørsmålet. Bush mener oppriktig at krigen mot terror er en krig mot en definert fiende som må bekjempes med militære midler. For Kerry er de militære midlene underordnet. Han anser begrepet om en «krig mot terror» som en analogi for en innsats i retning av å gjøre noe med alvorlige politiske problemer. For Kerry spiller rettsvesenet og ordensmakten en større rolle, selv om også han innrømmer at denne innsatsen har et militært aspekt.

Florida

Det er mye snakk om svingstater i en amerikansk valgkamp. Det betyr stater der det ennå er uklart hvem som kommer til å vinne. Det er i disse statene presidentkandidatene setter inn valgkampstøtet de siste ukene – med enorme reklamebudsjetter og hektisk virksomhet på folkemøter og lignende arrangementer. I år snakker man om mellom 7 og 11 svingstater, der Ohio, Florida og Pennsylvania anses som de tre viktigste. I disse gruppene er det bestemte og relativt avgrensbare grupper som kan vippe resultatet. Det er mot disse gruppene støtet settes inn. Det knytter seg en særlig spenning til Florida, der valget i 2000 fikk et etterspill i rettssalene, noe som til slutt gav Bush seieren på en kontroversiell måte.

– Jeg leser de siste meningsmålingene slik: Bush har et forsprang i Florida som nok blir for stort for Kerry. Det er i størrelsesorden 5-6 prosentpoeng. Dessuten vil nok Jeb Bush kunne hale i land en seier dersom vi får en situasjon som likner den vi hadde sist. Det betyr at Kerry må vinne de aller fleste andre svingstatene. Det han bør fokusere på, er hjemlige økonomiske og sosiale spørsmål i stater som Ohio, Pennsylvania, New Jersey og Iowa, der det er et solid demokratisk grunnfjell. Jeg tror han har uttømt potensialet for å hente poeng ved å kritisere Bush’ utenrikspolitikk. Dersom han kan få valgkampen til å ligne mer på en vanlig amerikansk valgkamp, så har han en sjanse. Slik vil han i alle fall vinne Pennsylvania, og han har en god sjanse i de andre nordlige svingstatene.

– Hvilken av kandidatene ville du satset pengene dine på nå?

– Vel, i 2000 reiste jeg Europa rundt og forutsa at Gore kom til å vinne. Det gikk jo ikke så bra. Dette kommer til å bli svært jevnt og det gjør det nærmest umulig å spå, men jeg tror at Bush har en større sjanse. Særlig dersom mine gjetninger om Florida holder stikk. Men likevel: Det er en ganske stor sjanse for at vi får en lignende situasjon som i 2000, altså at Kerry får flere stemmer enn Bush, mens Bush likevel klarer å hale i land et flertall av stemmene i valgkollegiet som til sist avgjør hvem som blir president. Dersom dette skjer gjennom mer eller mindre tvilsomme prosesser i rettsvesenet kan vi få en ganske kaotisk situasjon, advarer Plotke.

---
DEL

Legg igjen et svar