– Bush gjør situasjonen verre

Den norske deltakelsen i Irak må avsluttes 30. juni. Vi kan gå inn igjen senere med et FN-mandat, men nå må okkupasjonsmaktene rydde opp, sier leder av forsvarskomiteen på Stortinget, Marit Nybakk (Ap).

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Det er viktig for et lite land som Norge å støtte opp om arbeidet i FN og jobbe for at FN har en solid rolle i verden. FN må gis den nødvendige autoriteten. Det har hele tiden vært Arbeiderpartiets politikk, og det vil vi fortsatt jobbe for, sier Marit Nybakk. Som le-der av forsvarskomiteen på Stortinget har hun vært med på å sende norske soldater til Afghanistan og Irak.

– Norske styrker ble sendt til Irak med begrunnelse at de skulle delta på et humanitært oppdrag. Har det gått slik du trodde?

– Vi i Arbeiderpartiet var imot krigen før den startet, og det har bare blitt tydeligere og tydeligere at dette var et riktig synspunkt. Et bredt flertall på Stortinget var også imot, og motstanden ble begrunnet med at krigen ikke kan forsvares folkerettslig, og at det ikke forelå noe FN-mandat. Da krigen var i gang, og vi skulle ta standpunkt til om vi skulle sende styrker etter krigen satte Stortinget tre krav for deltakelse: De norske styrkene skulle ikke kunne forveksles med okkupasjonsstyrkene, det skulle foreligge et FN-vedtak om oppgaven og de norske styrkene skulle ha humanitære oppgaver.

– Hvordan opplever du situasjon i dag?

– Da sentralstyret i Arbeiderpartiet i desember 2003 behandlet spørsmålet om den nors-ke deltakelsen i Irak første halvår i år, var konklusjonen klar. Vi godtok at styrkene ble frem til 30. juni 2004, og at de eventuelt etter dette skulle trekkes ut. En av betingelsene vi satte var at USA skulle gjøre noe for å få fred i hele Midtøsten. USA har ikke gjort noe for å skape fred i regionen siden desember, tvertimot, og situasjonen i dag er bare enda verre. Nå må samtlige norske soldater ut av Irak, senest 30. juni. Slik situasjonen i Irak har utartet er det ingen tvil om at det er okkupasjonsstyrkene som må ta ansvaret for å opprette fred og orden. Norge bør ikke delta i det som skjer, men vi kan på et senere tidspunkt igjen sende styrker. Men da må det være som en del av et FN-oppdrag. Arbeiderpartiet er opptatt av at vi holder fast ved FNs rolle i internasjonale konflikter.

– Har den norske regjeringen vært for lite kritisk til det Washington og London har sagt og sier om Irak?

– Det er ikke min oppgave å si hva som skjer i regjeringen. Men jeg kan godt forestille meg at det i det minste finnes flere nyanser i regjeringspartiene om hvordan en har taklet det som har skjedd i Irak. Regjeringen var også imot krigen, selv om de kom sent på banen. Men regjeringen har stått samlet utad, og det er det viktigste.

– Har regjeringen vært tydelig i sin håndtering av Irak?

– Jeg er veldig kritisk til den måten regjeringen nå begrunner tilbaketrekkingen fra Irak. De hevder offisielt, og det er det de sier til amerikanerne, at Norge må trekke seg ut på grunn av manglende kapasitet. Det kan være en god begrunnelse. Vi er et lite land som ikke kan sende tropper til alle konfliktområder. Men i Irak-saken er årsaken ikke kapasitet. Arbeiderpartiet mener at de norske troppene trekkes ut av politiske årsaker. Det burde regjeringen sagt, også til amerikanerne og britene.

– Tør ikke regjeringen å si tydelig ifra til USA og Storbritannia?

– Jeg kan ikke se noen god grunn til at de ikke skal kunne si klart fra hvor Norge står, og hva vi ønsker. Norge har ingen grunn til å bruke vikarierende begrunnelser for hvorfor vi ikke ønsker å fortsette vårt engasjement i Irak. Det at vi i mange år har hatt gode for-bindelser med USA, og i særdeleshet med Storbritannia, gjør ikke at vi ikke skal kunne si i fra. Som gode venner må vi kunne gi klar beskjed uten å være redde for vår anseelse i de to landene. Verken USA eller Storbritannia, eller andre av våre samarbeidspartnere i NATO har noen grunn til å tvile på vår lojalitet.

– Hvordan opplever du Stortingets og komiteenes rolle i utenlandsopera-sjonene?

– De fleste operasjonene Norge har deltatt i utenlands har fått en skikkelig behandling på Stortinget. Dette gjelder for eksempel Afghanistan, Kosovo og Irak. Det mest vanlige er at slike saker tas opp i den utvidede utenrikskomiteen, som i disse sakene også om-fatter medlemmene av forsvarskomiteen. Dette er et representativt forum, og noen saker blir siden tatt opp i plenum i Stortinget. Jeg føler at vi får de opplysningene vi trenger for å behandle disse sakene.

– Støtter du den norske linjen som har tegnet seg etter 11. september, der Norge sender styrker til Afghanistan og Irak, kriger som i utgangspunktet er ledet av USA og Storbritannia?

– Det er viktig å skille mellom de ulike konfliktområdene. Irak skiller seg ut. Deltakelsen i Afghanistan er grunnet i artikkel 5 i NATO-pakten og gjennom FN-resolusjoner. Krigen i Afghanistan var en direkte følge av terrorangrepene i USA den 11. september 2000. Her har vi et klart mandat med utgangspunkt i internasjonale avtaler. Når vi ser på Irak, så fantes det ikke noe mandat før invasjonen. Sammen med andre land, deriblant EU, kjempet Norge i det lengste for å gi våpeninspektørene mer tid til å undersøke om Saddam Husseins regime hadde masseødeleggelsesvåpen. Det ville amerikanerne ikke. Det fantes ingen god grunn til å gå til krig. Saddam Hussein var en brutal tyrann, men han kunne ikke på noen måte knyttes til Al-Qaida eller andre fundamentalistiske terror-grupper. Saddam Hussein var en verdslig leder, og han hadde ingen tette forbindelser til de fanatisk religiøse fundamentalistiske grupper. Hele Irak-begrunnelsen til USA bygger på en formidabel kortslutning hos analytikerne og planleggerne til den amerikanske presidenten. Vår deltakelse i stabeliseringsstyrken i Irak var basert på FN-resolusjon 1483 fra 22. mai i fjor.

– Men hva med Sudan og Kongo?

– Norge har ikke sagt nei til å delta med styrker i Sudan. Tvert imot tror jeg at Norge vil sende styrker inn for å sikre freden når en fredsavtale er på plass. Dette forutsetter et FN-mandat, selv om det ikke er sikkert at det er FN som skal lede operasjonen. Men dette er ikke aktuelt i dag. Norge deltar aktivt blant annet sammen med USA i fredsmeklingen i Sudan mellom bandittregjeringen i nord og opprørerne i sør. Norge har allerede startet planleggingen av en norsk deltakelse. For Arbeiderpartiet er det viktig å fokusere på at slike operasjoner skal gjennomføres med FN som en viktig pådriver og tilrettelegger. Når det gjelder Kongo, så var situasjonen svært farlig. FN sendte en forespørsel til Frankrike, og Frankrike sa ja til å sende styrker med EU-luer. FN fant en løsning sammen med EU.

– Har terrorbegrepet blitt tøyd for langt?

– Jeg tror ikke begrepet har blitt tøyd for langt, men det er klart at det i en rekke tilfeller har blitt misbrukt. Terror har vært en reel trussel siden den kalde krigen ble avblåst og de gamle Sovjetstatene skulle finne seg en ny plass i verden. I gamle Sovjetunionen opplevde folk den mest dramatiske levestandardsenkingen i historien. Økonomien falt sammen, og det var umulig å få jobb og inntekter. Resultatet ble at mange som jobbet innen våpenproduksjon og i forsvaret i de gamle østblokklandene plutselig var interesserte i de oppdragene de kunne få. Og dette har fundamentalistiske krefter dratt nytte av. Den islamske terroren representerer et menneskesyn som vi tar avstand fra. Krigen mot Saddam Hussein hadde ingenting med noen terrortrussel å gjøre. Regimene i Iran og Saudi-Arabia er en mye større trussel mot den verden vi ønsker oss enn Saddam Hus-sein.

– Hvordan kan Irak-konflikten løses?

– Vi kan ikke kun snakke om en spesiell Irak-konflikt. Vi må se på hele Midtøsten under ett. De fundamentalistiske kreftene finner sine støttespillere i hele Stor-Midtøsten. Hvis vi skal få bukt med dette problemet, så må Palestina-konflikten løses først. Uten en løsning på denne konflikten vil det være umulig å løse noen annen konflikt i området. Igjen er USA ute og skaper vanskeligheter for de som ønsker fredelige løsninger. Avtalen mellom George W. Bush og Ariel Sharon var en grusom begivenhet. Med et pennestrøk opphevet George W. Bush alle avtaler og alle resolusjoner om Palestina-konflikten. Dette var ikke noe annet enn en avskyelig handling. Selv om det er valgår i USA i år, så kan ikke den sittende presidenten bruke Palestina-konflikten til å sikre seg selv gjenvalg. Han kan ikke la palestinere dø fordi det er valg i USA.

---
DEL

Legg igjen et svar