Burundi – sett fra annen synsvinkel enn den vestlige

Av: Norunn Kjenstad DEBATT: Situasjonen i Burundi er blåst ut av proporsjoner av opposisjonen og det sivile samfunn, som har gjort en god propagandajobb. Propagandaen har også nådd Norge, blant annet i et innlegg i Ny Tid i mai, der Stian Antonsen fra Fellesrådet for Afrika hevder at presidenten i Burundi, Pierre Nkurunziza, trosser grunnloven […]

Bujumbura
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Norunn Kjenstad

DEBATT: Situasjonen i Burundi er blåst ut av proporsjoner av opposisjonen og det sivile samfunn, som har gjort en god propagandajobb. Propagandaen har også nådd Norge, blant annet i et innlegg i Ny Tid i mai, der Stian Antonsen fra Fellesrådet for Afrika hevder at presidenten i Burundi, Pierre Nkurunziza, trosser grunnloven ved å stille til valg en tredje gang.

Strid om grunnlovsartikler. De to omstridte artiklene i grunnloven er artikkel 96 og 302. Disse to er motstridende, og dermed uavhengige både i mening og tolkning. Medlemmene av det burundiske senatet utfordret saken i den konstitusjonelle domstolen, som avgjorde at kandidaturet til president Nkurunziza er konstitusjonelt, altså i samsvar med landets grunnlov.

Ifølge Den burundiske grunnlovens artikkel 226 skal sittende president utnevne dommere. Det sentrale spørsmålet i dag er hvorvidt noen medlemmer av opposisjonen og det sivile samfunnet i Burundi avviser dommen fordi de ble utnevnt av president Nkurunziza. Følgelig vil enhver fremtidig president som utnevner dommere i den konstitusjonelle domstolen, være underlagt den samme skjeve behandlingen.

At presidenten har mulighet til å stille for tredje gang er altså bestemt i rettssystemet – ikke et resultat av at han «klamrer seg til makten».

Som i andre land er den konstitusjonelle domstolen endelige dommer av loven, som igjen avgjør alle konstitusjonelle rettstvister. Man kan ikke ønske seg demokrati og samtidig undergrave demokratiske institusjoner ved å avvise rettsinstitusjoner og dens rettshåndhevelse.

At presidenten har mulighet til å stille for «tredje» gang er altså bestemt i rettssystemet – ikke et resultat av at han «klamrer seg til makten», som Antonsen hevder.

Rettsikkerhet. Rettssikkerheten er et av de viktigste karaktertrekkene ved et demokratisk land. Med sine institusjoner har Burundi valgt rettssikkerhet som det foretrukne instrumentet til å regulere politisk og sosial organisasjon med respekt for rettsstaten.

Kritikerne viser til at domstolens visepresident nektet å signere dommen og flyktet fra landet. Hun er ikke den første, og mest sannsynlig ikke den siste offentlige embetspersonen som sier opp sin posisjon. Man kan også nevne visepresidenten og administratoren i den Nasjonale uavhengige valgkommisjonen. Embetsmennene opplever et ubøyelig press fra demonstrasjonsledere av samme etnisitet. De tvinges til å avgi falske forklaringer, de loves store gaver og asyl i EU og USA. Dette er en kjent form for sabotasje som pågår, og som ofte har etniske linjer.

Etniske demonstrasjoner. I 1995 rapporterte FNs menneskerettighetskommisjon i sin rapport E/CN.4/1996/4/Add.1 om hvordan tutsi-ungdommer satte opp barrikader og kastet steiner og granater. Amnesty International rapporterte i rapport AI Index: AFR 16/34/96 at tutsisivile og -militser utviste og jaget hutubefolkningen fra bydelene Mutakura, Cibitoke, Musaga, Nyakabiga og Ngagara i Bujumbura.

Er det tilfeldig at de samme bydelene som utførte etnisk rensing i 1995 er de samme som i 2015 leder opptøyer, setter opp barrikader, dreper og kaster granater? Det kan sammenlignes med at Anders Behring Breivik skal belære Norge om demokrati og toleranse.

Voldelige demonstranter. Da det kokte i gatene under Göteborg-opptøyene 2001, Paris-opptøyene i 2006 og Hellas-opptøyene i 2008, ble politiet nødt til å bruke sin myndighet for å opprettholde ro. Når demonstranters handlinger eskalerer utover lovlige grenser, er sikkerhetsmyndighetene nødt til å handle.

Når politiet i et afrikansk land bruker samme myndighet, rapporteres av vestlige medier som maktmisbruk. Demonstatene har ved flere anledninger bevist at de ikke er fredelige demonstranter: De sparket og holdt på å drepe en politikvinne. En forbipasserende hutu i Nyakabiga ble tatt av demonstrantene og brent levende i et bildekk.

Mennesker tvinges til å delta i demonstrasjoner – de som nekter kan bli drept. Hvis det var en tutsi som ble jaget og brent levende i gatene, ville sivilsamfunnet ropt om folkemord. Har det internasjonale samfunnet og vestlige medier undersøkt dette?

Omstridt uavhengighet. Privateide aviser og radiokanaler spilte en forferdelig rolle under borgerkrigen i Burundi (1993–2005). I et utdrag fra FN-rapporten E/CN.4/1996/4/Add.1 konkluderes det med at den burundiske pressen formidler meninger fremfor nyheter. Meningene er knyttet til politisk og etnisk interesse, og hisser opp til etnisk og sosial uro. Det er derfor viktig at journalister nøye leser historien til Burundi før de rapporterer og konkluderer om den faktiske situasjonen i landet.

Det argumenteres for at Norge gir mye bistand til Burundi, og dermed burde være tydeligere overfor landets regjering. Vi vet at fred er en forutsetning for demokrati og utvikling. I dag er ikke Burundis regjering i kamp med seg selv, men med anarkister som ikke ønsker fred.

Man kan ikke ha både anarki og demokrati samtidig. Selv om opposisjonen er uenig med nåværende president, må de delta med demokratiske løsninger – ikke oppfordre til vold som virkemiddel.

Norge må også sende tydelig beskjed både til opposisjonen og det sivile samfunn at de ikke kan utøve vold i demokratiets navn. Vil vestlige medier fremheve et demokrati i Burundi, må de ikke hisse til krig, men sørge for å fremheve en politisk kamp med de samme prinsipielle verdier som i Norge.


Kjenstad er masterstudent i International Environmental Studies ved NMBU.

---
DEL