Han ble skutt mens han sto i taxikøen med barnebarnet sitt i armene. På kloss hold, med en kule i bakhodet. Den burmesiske advokatens navn er U Ko Ni. Drept den 29. januar av leiemorderen Kyi Lin. Frem til da var han Myanmars leder Aung San Suu Kyis fremstående advokat, og ansett som en reformator av den gamle grunnloven.
Ifølge redaktør Aung Zaw i den uavhengige avisen Irrawadi er bakmennene ennå ikke tatt. Suu Kyi har heller ikke uttalt seg offentlig om dette, ifølge avisen. Men presidentkontorets offisielle uttalelse er at dette må ha vært en politisk handling for å destabilisere landet. U Ko Ni hadde nettopp arbeidet med å skrive en ny grunnlov for å erstatte den som er laget av militæret.
Kvasi-føderalisme. Vi spoler ett år tilbake i tid, da Ny Tid møtte U Ko Ni til en lengre samtale om mulighetene for landets nye regjering under Suu Kyi. Vi besøker ham på hans hjemlige advokatkontor i Yangons sentrum. Vi spør ham om lovene – som ifølge ryktene ikke anvendes, selv om de eksisterer. «Storparten av myndighetene benytter lovene til å skape trøbbel for folk ved å straffe dem, fremfor å utvikle folkets muligheter,» svarer U Ko Ni. «Lovene burde heller beskytte folks rettigheter.» Han beskriver hvordan militæret via den gamle grunnloven fremdeles har makten. Militæret velger de viktigste ministerpostene, forteller U Ko Ni. «Vi må først endre den juridiske situasjonen, deretter kan vi endre den administrative. I dag er administrasjonen styrt av innenriksministeren, som er valgt av de militære fremfor presidenten.» Innenriksministeren styrer alt administrativt og hele politistyrken. Dessuten utnevnes forsvarsministeren og ministeren for grensespørsmål av militærsjefen.
Siden Myanmar formelt er et føderalt system av stater, spør vi U Ko Ni om disse regionene av forskjellige etniske grupper har selvstendighet. «Vi har hele 14 regjeringer, 14 parlamenter og 14 forskjellige høyesterett,» sier han. «Men alt dette er bare til skue – siden hele landet er regjert av innenriksdepartementet. Så vi har dessverre en kvasi-føderalisme. Den enkelte stat og etniske grupper kan velge sin leder, sin regjering og sitt parlament lokalt, men de gis ingen makt av den sentrale regjeringen. Vi burde innføre et reelt demokratisk system med selvbestemmelse til regionenes politikere.»
Under oppholdet i Myanmar hørte Ny Tid stadig om store forskjeller når det gjelder hvem som har glede av landets ressurser. Noen stater eller regioner har store forekomster av den grønne edelstenen jade, det er mange gullgruver og det finnes noen spesielt rike jordbruksområder. Kachin-staten i nord er for eksempel rik på ressurser, men folket er fattige. «Nei, det er ikke et rettferdig system når det styres av sentralregjeringen,» sier U Ko Ni. «Slike ressurser burde være til for folket.»
Har du det litt moro med å karikaturtegne ledere, kan man oppleve at militærets informasjonsdepartement stenger Facebook-kontoen din. Dette leste jeg om i Irrawadi, og spør derfor U Ko Ni om en kommentar. «Ja, den loven må endres. Loven må jo utvikle muligheten for at folk kommuniserer, ikke begrense folk.»
Korrupsjon. Og dette bringer oss til det ømme punktet i Myanmar – den utbredte korrupsjonen. Noe også landets leder Suu Kyi er forsiktig med for å ta tak i raskt, for å unngå å støte de mange mektige som har store fordeler av det de har ranet til seg. Også U Ko Ni understreker at dagens nye regjering må bevege seg sakte – det kan være farlig å støte det eksisterende maktapparatet for mye. Noen få mennesker er styrtrike og har stor makt. Men som U Ko Ni understreker: Militærdiktaturet har nå måttet bøye seg for folket, som ønsker endringer – alle de millionene som kledde seg i røde t-skjorter i 2015–2016 markerte at de nå ville ha demokrati.
Men hva om noen skyter og dreper Suu Kyi før hun får gjennomført disse demokratiske prosessene? Hvor farlig er reformarbeidet? Står livet på spill også for advokaten som står bak omskriving av grunnloven, der de fratok militæret makten de hadde regjert med i 50 år?
«Ja, vi må være forsiktige,» bekrefter han. «Går vi for raskt frem, oppstår farlige interessekonflikter. Vi trenger mellom fem og ti år for å endre ting – noe som jo er en utfordring for oss.»
«Militæret prøver å holde på makten så lenge de kan. Før regjerte de via våpen nå forsøker de gjennom den gamle grunnloven. Det er derfor jeg nå vil endre den.»
Jeg nevner Pakistans leder Benazir Bhutto, som ble skutt og drept i 2007, og antyder en mulig sammenheng – men her er U Ko Ni uenig: «Pakistan og Myanmars kulturer er forskjellige. Myanmars befolkning er godhjertede, til forskjell fra i Pakistan eller Bangladesh. Vårt land har buddhistiske tradisjoner. Folk forstår Suu Kyis situasjon, folket er der for å beskytte henne. Landets håp er lady Aung San Suu Kyi – folket står bak vår nye store leder.»
Advokaten beskriver også hennes diplomatiske evner: «Suu Kyi vokste opp i militære omgivelser med sin far, generalen som ledet landet. Hun kjenner tenkemåten i militæret. Vi trenger bare å endre holdningene til noen titalls personer – militæret er jo ikke bare et onde, men en nødvendig institusjon i landet.»
Sannsynligvis drepte makteliten mannen jeg satt og snakket med i fjor – fordi han var fremste eksponent for å endre de lovene som hadde gitt dem fordeler. Jeg husker at han sa følgende om korrupsjonen: «Vi har underveis fått tre lover mot korrupsjon: den gamle som ble etablert av det britiske styret, deretter en i 1948, og nylig en ny antikorrupsjonslov som ikke er så verst. Det er bare det at disse lovene ikke har blitt implementert på 40 år! Dette er hovedproblemet her i landet.»
Muslimene. Vi måtte slå av den store viften i rommet, lydopptaket til de to kameraene våre krevde det. Det er fryktelig varmt, og svetten renner av U Ko Ni sin panne, men vi driver på.
Det kom en del kritikk av U Ko Nis parti NLD (National League for Democracy) under valgprosessene der muslimer ikke ble reelt regnet med i styrende organer. Dessuten angrep en del buddhistmunker muslimer. «Jeg regner med at disse munkene tar til fornuften,» sier U Ko Ni. «Her har vi sett en politisk splitt-og-hersk-strategi fremmet av de gamle styresmaktene fra og med 2012.»
Men hvor stor er friheten til å tenke annerledes i en buddhistisk dominert nasjon – eller til å fremme det sekulære? «Ifølge grunnloven har vi religionsfrihet. Dette er akseptert av styresmaktene. Men i forbindelse med valget drev flere lobbyvirksomhet for å skape et hat mot muslimene. Noen ønsket rett og slett ikke forandringer, så de satte buddhister opp mot muslimer.»
Hvorfor er det så få muslimer i NLD? spør jeg ham. «Situasjonen for muslimer er ikke så god her i landet. NLD ønsker ikke å diskriminere, men muslimske kandidater er ikke så ønsket, da slike kandidater skaper problemer. Jeg tror muslimene vil forstå. Eksempelvis valgte man i byområdet Baberan, der mer enn 70 prosent av befolkningen er muslimer, den ene buddhistiske kandidaten til å representere dem. Dette skjedde fordi de som kan endre landet, sannsynligvis er buddhistene – derfor stemmer muslimene slik.»
Og hva med det muslimske Rohingya-folket? Disse, forklarer U Ko Ni, stammer hovedsakelig fra Bangladesh. Uten statsborgerskap har de ikke rett til å stemme i valg, og deres såkalte utstedte White Cards fra immigrasjonsmyndighetene har de bare «inntil man eventuelt innvilges et permanent kort, etter en eksamineringsperiode».
Militæret. Vi sitter oppe i andre etasje i den fattige bydelen. En ståldør skiller den støvete trappen og nedslitte bygningen fra det noe mer fornemme kontoret og forværelset. Samtalen dreier tilbake til militæret, som er dypt involvert i forretningslivet: «Det er spesielt militære offiserer som eier en del av holdingselskapene her i Myanmar. De har nærmest kontroll over alt næringsliv. De nærer sterke personlige interesser fremfor folkets interesser. Men det er nok mest de tidligere militære lederne som besitter dette.»
Og hva med dem som skal opprettholde lovene, eksempelvis politistyrken? «Vi er nødt til å reformere politistyrken. Vi trenger ikke et sentralt politidepartement for hele landet, de lokale statene bør heller ha egne.»
Igjen tar U Ko Ni for seg korrupsjonen: «Svært mange er korrupte her i landet. Dette kommer av at lønnen i lavere stillinger i det offentlige er for liten til å dekke det nødvendige. Men på et høyere nivå har vi middelklassen og en del mellomledere som har god nok lønn – men som misbruker makten sin. Deretter har vi ministre og deres kolleger, som tillater dette maktmisbruket, og som selv betaler penger under bordet. Dette er et stort problem for oss, og situasjonen krever reformer. Selv om Suu Kyi utnevner noen ministre som ikke driver med korrupt virksomhet, vil det fremdeles være et problem nedover i rekkene.»
For U Ko Ni er militæret hovedproblemet, som sitter med eierinteresser til landets hovedressurser. Men han er likevel optimistisk: «Hele landet støtter Suu Kyi, så militæret vil nok forstå og rette seg etter virkeligheten.» Men han påpeker også, der vi sitter i det trange, lille kontoret: «Militæret prøver å holde på makten så lenge de kan. Før regjerte de via våpen – nå forsøker de gjennom den gamle grunnloven. Det er derfor jeg nå vil endre den.»
Den 29. januar hadde han nettopp kommet tilbake fra Indonesia, mens morderen i ledtog med flere ventet på ham for å ta ham av dage.
Reformatoren. Dette fortalte den storvokste, idealisten meg om reformene. Mannen som ville omskrive lovene. Dette var mannen som reiste ut og snakket om rettighetene til folket. Han besøkte også Oslo for et par år siden, sammen med Suu Kyi, i regi av Den norske Burmakomité. Den 29. januar hadde han nettopp kommet tilbake fra Indonesia, mens morderen i ledtog med flere ventet på ham for å ta ham av dage.
At den eliten han kritiserte i dette intervjuet ikke likte hva han gjorde, er tydelig. At de som ga ordren høyere opp stilles ansvarlig for drapet, har man dessverre liten tro på i Myanmar.
---
