Han ble skutt mens han sto i taxikøen med barnebarnet sitt i armene. På kloss hold, med en kule i bakhodet. Den burmesiske advokatens navn er U Ko Ni. Drept den 29. januar av leiemorderen Kyi Lin. Frem til da var han Myanmars leder Aung San Suu Kyis fremstående advokat, og ansett som en reformator av den gamle grunnloven.
Ifølge redaktør Aung Zaw i den uavhengige avisen Irrawadi er bakmennene ennå ikke tatt. Suu Kyi har heller ikke uttalt seg offentlig om dette, ifølge avisen. Men presidentkontorets offisielle uttalelse er at dette må ha vært en politisk handling for å destabilisere landet. U Ko Ni hadde nettopp arbeidet med å skrive en ny grunnlov for å erstatte den som er laget av militæret.
Kvasi-føderalisme. Vi spoler ett år tilbake i tid, da Ny Tid møtte U Ko Ni til en lengre samtale om mulighetene for landets nye regjering under Suu Kyi. Vi besøker ham på hans hjemlige advokatkontor i Yangons sentrum. Vi spør ham om lovene – som ifølge ryktene ikke anvendes, selv om de eksisterer. «Storparten av myndighetene benytter lovene til å skape trøbbel for folk ved å straffe dem, fremfor å utvikle folkets muligheter,» svarer U Ko Ni. «Lovene burde heller beskytte folks rettigheter.» Han beskriver hvordan militæret via den gamle grunnloven fremdeles har makten. Militæret velger de viktigste ministerpostene, forteller U Ko Ni. «Vi må først endre den juridiske situasjonen, deretter kan vi endre den administrative. I dag er administrasjonen styrt av innenriksministeren, som er valgt av de militære fremfor presidenten.» Innenriksministeren styrer alt administrativt og hele politistyrken. Dessuten utnevnes forsvarsministeren og ministeren for grensespørsmål av militærsjefen.
Siden Myanmar formelt er et føderalt system av stater, spør vi U Ko Ni om disse regionene av forskjellige etniske grupper har selvstendighet. «Vi har hele 14 regjeringer, 14 parlamenter og 14 forskjellige høyesterett,» sier han. «Men alt dette er bare til skue – siden hele landet er regjert av innenriksdepartementet. Så vi har dessverre en kvasi-føderalisme. Den enkelte stat og etniske grupper kan velge sin leder, sin regjering og sitt parlament lokalt, men de gis ingen makt av den sentrale regjeringen. Vi burde innføre et reelt demokratisk system med selvbestemmelse til regionenes politikere.»
Under oppholdet i Myanmar hørte Ny Tid stadig om store forskjeller når det gjelder hvem som har glede av landets ressurser. Noen stater eller regioner har store forekomster av den grønne edelstenen jade, det er mange gullgruver og det finnes noen spesielt rike jordbruksområder. Kachin-staten i nord er for eksempel rik på ressurser, men folket er fattige. «Nei, det er ikke et rettferdig system når det styres av sentralregjeringen,» sier U Ko Ni. «Slike ressurser burde være til for folket.»
Har du det litt moro med å karikaturtegne ledere, kan man oppleve at militærets informasjonsdepartement stenger Facebook-kontoen din. Dette leste jeg om i Irrawadi, og spør derfor U Ko Ni om en kommentar. «Ja, den loven må endres. Loven må jo utvikle muligheten for at folk kommuniserer, ikke begrense folk.»
Korrupsjon. Og dette bringer oss til det ømme punktet i Myanmar – den utbredte korrupsjonen. Noe også landets leder Suu Kyi er forsiktig med for å ta tak i raskt, for å unngå å støte de mange mektige som har store fordeler av det de har ranet til seg. Også U Ko Ni understreker at dagens nye regjering må bevege seg sakte – det kan være farlig å støte det eksisterende maktapparatet for mye. Noen få mennesker er styrtrike og har stor makt. Men som U Ko Ni understreker: Militærdiktaturet har nå måttet bøye seg for folket, som ønsker endringer – alle de millionene som kledde seg i røde t-skjorter i 2015–2016 markerte at de nå ville ha demokrati.
Men hva om noen skyter og dreper Suu Kyi før hun får gjennomført disse demokratiske prosessene? Hvor farlig er reformarbeidet? Står livet på spill også for advokaten som står bak omskriving av grunnloven, der de fratok militæret makten de hadde regjert med i 50 år?
«Ja, vi må være forsiktige,» bekrefter han. «Går vi for raskt frem, oppstår farlige interessekonflikter. Vi trenger mellom fem og ti år for å endre ting – noe som jo er en utfordring for oss.»
«Militæret prøver å holde på makten så lenge de kan. Før regjerte de via våpen nå forsøker de gjennom den gamle grunnloven. Det er derfor jeg nå vil endre den.»
Jeg nevner Pakistans leder Benazir Bhutto, som ble skutt og drept i 2007, og antyder en mulig sammenheng – men her er U Ko Ni uenig: «Pakistan og Myanmars kulturer er forskjellige. Myanmars befolkning er godhjertede, til forskjell fra i Pakistan eller Bangladesh. Vårt land har buddhistiske tradisjoner. Folk forstår Suu Kyis situasjon, folket er der for å beskytte henne. Landets håp er lady Aung San Suu Kyi – folket står bak vår nye store leder.»
Advokaten beskriver også hennes diplomatiske evner: «Suu Kyi vokste opp i militære omgivelser med sin far, generalen som ledet landet. Hun kjenner tenkemåten i militæret. Vi trenger bare å endre holdningene til noen titalls personer – militæret er jo ikke bare et onde, men en nødvendig institusjon i landet.»
Sannsynligvis drepte makteliten mannen jeg satt og snakket med i fjor – fordi han var fremste eksponent for å endre de lovene som hadde gitt dem fordeler. Jeg husker at han sa følgende om korrupsjonen: «Vi har underveis fått tre lover mot korrupsjon: den gamle som ble etablert av det britiske styret, deretter en i 1948, og nylig en ny antikorrupsjonslov som ikke er så verst. Det er bare det at disse lovene ikke har blitt implementert på 40 år! Dette er hovedproblemet her i landet.»
