Burmas navn på Europas vegg

Når noen i Norge spør meg hvor jeg er fra og jeg svarer Myanmar, ser jeg ofte en sky av forundring i øynene deres, mens de prøver å plassere det i sitt mentale atlas. Om jeg sier at jeg kommer fra samme land som nobelprisvinner Aung San Suu Kyi, vil de nikke anerkjennende og si:
«Å ja, du er fra Burma!»

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

monmonmyatSend din reaksjon til debatt@nytid.no

Mon Mon Myat har i mange år vært opposisjonell journalist i Rangoon, Burmas gamle hovedstad. Hun skriver eksklusivt for Ny Tids lesere.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Rangoon, Burma. Da jeg satt i Oslo Rådhus lørdag 16. juni og overvar overrekkelsen av Nobels fredspris, tenkte jeg på hva som gikk gjennom Aungs tanker. Jeg lurte på om hun lengtet etter å se igjen alle hun har mistet i løpet av livet sitt. Da jeg tenkte på alt hun har gjennomgått, fikk jeg lyst til å gråte. Men hun gråt ikke. Hun holdt talen på sitt sedvanlige, rolige vis.

Historien hun fortalte i talen var sann, men for meg hørtes den nesten utrolig ut. Hun fortalte at hun hadde snakket med sønnen Alexander den gangen for lenge siden, da hun fikk vite at hun hadde fått en Nobelpris. «Kanskje det er litteraturprisen?» hadde hun sagt. Da hun fikk vite at det var fredsprisen hun hadde vunnet, lurte hun på om hun drømte. I årene som har gått har hun reflektert over hva fredsprisen betydde for henne, og kommet til svaret:

«Nobels fredspris åpnet en dør i hjertet mitt», sa hun.

«Prisen har trukket oppmerksomhet til Burmas kamp for demokrati og menneskerettigheter. Vi ble ikke glemt».

Endelig

Etter flere tiår med husarrest under militærjuntaen, kan Aung endelig reise verden rundt.

«Det er på grunn av endringene i mitt hjemland at jeg kan være her med dere i dag. Disse endringene har skjedd takket være dere og andre som har kjempet for frihet og rettferdighet, som har bidratt ved å sette fokus på situasjonen i vårt land», sa hun.

Aungs ble kritisert av noen for å forlate Burma nå som situasjonen er ustabil og det er konflikter langs landets nordlige og vestlige grenser. Men hun har aldri vendt Burma ryggen. Tvert i mot har hun tatt med seg landet og folket til Europa.

Under den årlige konferansen for Den internasjonale arbeiderorganisasjonen (ILO), oppfordret hun delegatene til å se på Burmas folk som «deres eget folk, deres egne barn».

Under et folkemøte foran Oslo Rådhus ropte hun ut et høylytt «Takk!», sammen med flere andre burmesere, til de norske myndighetene.

Aung har flere ganger måttet svare på spørsmål om trefninger mellom den buddhistiske befolkningen og den muslimske minoriteten i det vestlige Burma. Hennes holdning er at likhet for loven er essensielt for å kunne angripe denne typen konflikt i framtiden.

En av Aungs mest imponerende egenskaper er at hun er god til å rette oppmerksomheten mot folk i ulike områder. Da hun kom til Bergen, etter invitasjon fra Rafto-stiftelsen, møtte hun folk fra de ulike burmesiske miljøene som bor i Bergen. Burmeserne i Bergen er en minoritet, og dette kommenterte Aung:

«Det er bra å lære seg å være en minoritet, så dere vet hvordan minoriteter har det», sa hun.

Samvittighetsambassadør

Hennes siste dag i Oslo tilbrakte hun sammen med sangeren Bono, som sang låten «Walk On», dedikert til Nobelprisvinneren.

«Jeg er så imponert over hennes ikke-voldelige holdning. Det er ufattelig», sa Bono under pressekonferansen ved Oslo Forum. Aung var glad for å møte igjen Bono, som hun sa så akkurat ut som sist de møttes for mange år siden.

Da hun kom til Dublin, ble hun utnevnt til samvittighetsambassadør av Amnesty International. Selv om Suu Kyi ikke representerer burmesiske myndigheter, ble hun invitert til Europa som en statsperson. Hun møtte statsminister Jens Stoltenberg og Frankrikes president Francois Hollande. I London snakket hun med parlamentarikere i Westminster Hall.

Alt dette viser at selv om de kvasisivile burmesiske myndighetene ikke har anerkjent Aung som statsoverhode, har flere av verdens ledere gitt henne denne anerkjennelsen. Om burmesiske militære kaller henne en husmor, er hun respektert over hele verden som både en nasjonal og en spirituell leder, og en fredsmekler.

Nobelkomiteen, Amnesty International og det britiske parlamentet har alle brutt sine tradisjoner på grunn av henne. Uansett om hun blir statsoverhode eller ikke, har hun nå snakket til verden på vegne av Burma. På denne turen kunne hun skrive Burmas navn på Europas, og på hele verdens vegg. ■

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 22.06.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL