Burlesk og krigshistorisk fra Balkan

Balkan New Film Festival kommer snart til Oslo og Bergen. På programmet står både viltre komedier og alvorstunge krigsdramaer.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Filmer fra Balkan settes ikke ofte opp på norske kinoer, også sett i forhold til en del andre østeuropeiske land. Gjennom den omreisende festivalen Balkan New Film Festival (BaNeFF) har man likevel mulighet til å få sett et utvalg ny film fra disse landene. Festivalen har base i Sverige og presenterer seg som den største festivalen for balkansk film utenfor selve regionen.

I år gjester BaNeFF cinematekene i Oslo og Bergen for fjerde gang, med henholdsvis seks og fem spillefilmer som ikke er vist i Norge tidligere. Vi har sett nærmere på noen av disse titlene, som spenner fra burleske komedier til historiske krigsdramaer.

Komedie om togdød. Den mørke komedien Train Driver`s Diary var Serbias Oscar-kandidat i 2016. Filmen tar utgangspunkt i at enhver togfører i løpet av sitt yrkesliv vil oppleve at mellom 20 og 30 mennesker dør i møte med toget han eller hun fører, enten i form av selvmord eller ulykker. Hvorvidt disse tallene er helt korrekte forblir uvisst, da regissør og manusforfatter Milos Radovics film ikke akkurat sverger til realismen – hverken i form eller fortelling.

Isteden har Train Driver’s Diary en leken og utpreget burlesk tone, som på effektivt vis etableres da togføreren Ilija i filmens anslag krasjer med en bil med et komplett sigøynerorkester – som alle omkommer i kollisjonen. Den aldrende protagonisten har funnet sine metoder for å hanskes med den konstante skyldfølelsen slike hendelser medfører. Senere i filmen møter han barnehjemsgutt som ønsker bli påkjørt av toget hans – men isteden tar Ilija ham inn som fosterbarn. Når gutten etter hvert blir gammel nok til å velge sin egen yrkesvei, bestemmer han seg for å gå i samme spor (!) som sin fosterfar, til sistnevntes hardnakkede protester.


Kledelige kontraster. Filmen gir visse assosiasjoner til Emir Kusturicas Under jorden fra 1995, med sin sprudlende sjarm og sine fantasifulle og tidvis groteske innslag. Fotograf Dusan Joksimovic har i tillegg valgt en varm og fargerik palett for bildene. Til sammen gir disse elementene Train Driver’s Diary et filmatisk uttrykk som står i kledelig kontrast til det morbide innholdet.

Men også selve fortellingen inneholder en god del varme. Særlig gjelder dette den i bunn og grunn godhjertede skildringen av et ikke-biologisk far/sønn-forhold, som befriende nok aldri tipper over i det sentimentale. Isteden bidrar denne kjernehistorien til å gjøre Train Driver’s Diary til en medrivende og underholdende filmopplevelse, uten å komme i veien for dens mer alvorstunge refleksjoner rundt temaer som død, skyld og sorg.

Karakterbasert krim. En politietterforsker og hans makker settes til å oppklare et brutalt og formodentlig mafiarelatert mord, parallelt med at etterforskeren har sitt å stri med på privaten. Med et slikt plott kan den montenegrinske spillefilmen Lowdown fremstå som en tradisjonell politithriller, men det blir fort tydelig at filmen heller er en thriller av den skittenrealistiske typen. Ikke minst gir det håndholdte kameraet, som gjerne henger over skulderen på hovedpersonen eller hviler nært på de ulike skuespillernes ansikter, klare hint om at den langfilmdebuterende regissør Pavle Simonovic er vel så interessert i sine karakterer som han er i selve krimplottet.

Enhver togfører i løpet av sitt yrkesliv vil oppleve at mellom 20 og 30 mennesker dør i møte med toget han eller hun fører.

Hovedkarakteren Salo er heller ingen utpreget sympatisk helteskikkelse. Vi blir kjent med hans oppfarende temperament allerede tidlig i filmen, i hans møte med journalister på funnstedet for liket. Den fraskilte, ordknappe mannen har en datter som han følger til dansetrening, og vi forstår at hans betydelige finansielle problemer ikke blir mindre av at hun skal delta på en konkurranse i Bologna. På toppen av dette mottar han jevnlige meldinger fra et mystisk kredittselskap, noe som fører til at den plagede etterforskeren blir stadig mer personlig involvert i begivenhetene.

Forfriskende vendinger. Så langt, så konvensjonelt. Men filmen har også et bakteppe av internasjonalt byråkrati, i form av nye EU-regler og dertil hørende samarbeid som pålegges etterforskerne. Slikt vies vanligvis ikke særlig oppmerksomhet i denne typen filmer. Viktigere er det dog at filmen underveis antar stadig mer form av en psykologisk thriller, som ikke minst vektlegger de sosiale omstendighetene for handlingen. Lowdown er et forfriskende og høyst severdig forsøk på å fornye en som oftest konform og tradisjonstro sjanger.

Krigsfilmer. Blant filmene på BaNeFF er også to krigsfilmer, The Liberation of Skopje og Battalion, som skildrer begivenheter fra henholdsvis første og andre verdenskrig. Begge disse må sies å være en god del mer konvensjonelle enn de to tidligere omtalte spillefilmene, men særlig Battalion utpeker seg med sitt interessante og hittil lite kjente tema: Den forteller om den første kvinnelige bataljonen, som ble dannet etter ordre fra den provisoriske russiske regjeringen i 1917 for å øke moralen blant soldatene langs frontlinjen, og som skal ha kjempet både hardt og innbitt.

Filmen er riktignok en russisk produksjon, men vises i festivalens nye seksjon Trans Cinema Nation som inkluderer filmer fra områdene mellom Balkan og Russland. Ifølge festivalen deltok også balkanske kvinner som soldater i første verdenskrig, angivelig motivert av en tilsvarende patriotisme som Battalion skildrer. Man skal heller ikke glemme at Balkan spilte en sentral rolle i den verdensomspennende krigen – som jo startet med noen skudd i nettopp denne regionen.

Balkan New Film Festival
kommer til Cinemateket i Oslo 21.–23. april og til Cinemateket i Bergen 3., 4. og 7. mai.

 

---