Bunnfall

Av Malmfrid H. Hallum Skien, mars 2017 Glem 1989. Mer enn noe annet år i annen halvdel av det 20. århundre, var det 1979 som innledet de forandringer vi lever under i dag, skriver Hans Fredrik Dahl i en kronikk i Dagbladet 23. juni 2013. Dahl skriver om en bok med tittelen Strange Rebels, «Underlige […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Malmfrid H. Hallum
Skien, mars 2017

Glem 1989. Mer enn noe annet år i annen halvdel av det 20. århundre, var det 1979 som innledet de forandringer vi lever under i dag, skriver Hans Fredrik Dahl i en kronikk i Dagbladet 23. juni 2013.

Dahl skriver om en bok med tittelen Strange Rebels, «Underlige opprørere», hvor Newsweek-veteranen Christian Caryl setter sammen de personskiftene som fant sted i politikken rundt 1979 og fortolker disse som innledningen til de dypere forandringer som fulgte tiåret etter. Sjahen av Iran forlater landet, og Khomeini kommer tilbake etter mange år i eksil; Saddam Hussein kommer til makten i Irak; Margaret Thatcher vinner parlamentsvalget i Storbritannia; sovjetiske styrker rykker inn i Afghanistan.

I Norge tar etterkrigstiden slutt, likestillingsloven trer i kraft, Børre Knutsen sier opp sitt embete som prest i protest mot abortloven, og min mor føder sitt andre barn. Ifølge arbeidsmiljøloven av 1977 har hun rett til 18 ukers permisjon. Etter 18 uker er det bestefar Peder som må være mamma.

Glem 1989. Det er 1979, og Peder blir mamma. Peder blir mamma, etter 18 uker på Tiedemands Tobaksfabrik blir han mamma, legger barnet på en sofa, en skinnsofa. Det er 1979 og han sitter i en lenestol, lent over bordet, lader en rød pistol med tomme winnertip-hylstre og tobakk, fyrer av 40 sigaretter hver dag. Ingen vinduer er åpne. Døren er låst. Herøya Arbeiderforening fyller 50 år, og en bil med 200 kilo usikret sprengstoff eksploderer på Kanalbroa i Skien. Luften er ikke helt god å puste i. Men Peder er mamma. Peder er en god mamma. Han har trening, han har vært mamma før. Han ble sin egen mamma da Elida dro. Elida dro fra barna sine slik som hennes brødre dro fra henne, dro til USA, til glassverket i Corning, til et sagbruk i Canada, til første verdenskrig. Peder var mamma, som Elida skulle vært mamma, Elida, som var fruen fra havet, som var Nora som dro fra barna sine, som ble funnet halvt ihjelfrosset den natten hun rømte hjemmefra, den natten hun dro fra barna. Peder blir mamma, mamma med angst, mamma med mørke solbriller, mamma som går med krum rygg forbi grunnmuren til huset som ikke lenger står, huset til sin egen far, han som falt over en kokeplate i fylla og tok fyr. I Harrisburg, Pennsylvania, slippes det ut radioaktiv damp ved et kjernekraftverk. 50 000 mennesker evakueres. Men dette er ikke Amerika. På sofaen ligger barnet, og Peder er mamma, fyrer av sigaretter, 40 til sammen. En bombe blir kastet mot 1. mai-toget i Oslo.

Så slukker jeg taklampen, gulltrekanten med en lysende måne i, tar på Peders tøfler, Peders klær, går ut av byen, inn i skogen, om natten, om våren, om høsten, om vinteren, forbi små tjern, trår lett over hengemyrer i filttøfler, bukser med press, ullgenser, gjennom blodklubb, gjennom lungemos, gjennom smør, sirup, gjennom kalk, gjennom lyngen, blåbærlyngen. Og foran et vindfelt tre blir jeg et øyeblikk stående, før jeg begynner å slå, som en hogger med øks. Ryggen bøyer og tøyer seg, hever og senker seg, mens armene går som et stempel, opp og ned, pumper blod ut i fingertuppene, vann gjennom systemet, brenner olje, legger asfalt, kokende varm stein som et belte gjennom skogen, skjærer plank av alle trestammene, drar sagen gjennom et hundre år gammelt tre, drysser som snø, legger seg som et fuktig teppe over tjernet, senker seg ned i det. Og hendene pusser treet med sandpapir og støvklut, som en pusser sølv, som en pusser støvet av et glass, som en børster jord og møkk av et tastatur, som en skraper amalgamet av tyggeflaten, smelter det om i en støpeskje, heller det uti, og det synker som bunnfall, som et lodd mot grunnfjellet, bretter seg ut som et levende skjold. Frank-Caro. Haber-Bosch.

Det er 1979. Norsk Hydro kjøper opp et konkurrerende nederlandsk selskap og blir verdens største kunstgjødselprodusent. I 1979–88 blir det født 0,5 barn med misdannelser av 1000 fødte. I perioden 1989–98 stiger andelen til 1,3. Eller glem 1989. Det er 1979. Peder er mamma, fyrer av 40 sigaretter hver dag. Tiedemann. Kongevann. Platina. Noe må vi jo ha å leve av.

---
DEL