Buddies

Norsk jazzforum har feiret sitt 50-årsjubileum – og delte ut to Buddy-priser, en «vanlig» til en musiker og en «æres-Buddy» til en bakmann.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Buddy-prisen er norsk jazzlivs høyeste utmerkelse. Den er oppkalt etter legendariske jazzpionéren Buddy Bolden, ble innstiftet i 1956 og er gitt ut nesten hvert år siden da.

Kriteriene sier at mottakeren skal være en fremragende og aktuell musiker, dertil en som viser spesiell interesse for og vilje til å støtte opp om jazzmiljøet. Første vinner var den selvskrevne nestor i norsk jazz, Rowland Greenberg, yngste mottaker var Jan Garbarek (21 år, 1968) – og den ferskeste heter Nils Petter Molvær, 43 år gammel trompeter med røtter i Stavanger, Molde og Langevåg.

Hvilende på elektronisk groove

Litt forbausende at han ikke har fått Buddy-prisen før; han må ha vært kandidat i mange år. Men jeg skjønner juryens kvaler blant alle de fine musikerne vi har som skal dele bare én Buddy i året. Det blir venteliste av sånt.

I ganske mange år bar Nils Petter etiketten «ung og lovende». Dette skyldtes for en del «Masqualero»-perioden 1982-90, der det meget unge tospannet Molvær og Tore Brunborg fikk bryne seg på det drevne kompet til Jon Balke, Arild Andersen og Jon Christensen.

Litt av en skole å gå etter fersk studenttid ved Trøndelag musikkonservatorium. Ungdommene ble kastet ut i internasjonalt turnéliv, og bandet spilte inn fire mesterlige platealbum, «Masqualero» 1983, «Bande a part» 1985, «Aero» 1987 og «Re-Enter» 1990.

Bandet «Masqualero» hadde et visst slektskap med Miles Davis’ grensesprengende 60-tallskvintett. Nils Petter Molvær hadde allerede før dette vist sin beundring for og påvirkning av Miles Davis; første gang jeg hørte hans coolt hvilende Miles-spill var i studentgruppa «Matarese Circle» på Vossajazz i 1982, der 21-åringen vakte betydelig oppsikt. I «Masqualero» fikk han anledning til å utvikle en behersket bruk av elektroniske virkemidler, hvilket har ført fram til 90-tallets Molvær-band der trompetsolisten hviler ettertenksomt og virkningsfullt på et lydteppe av elektronisk groove.

Nordisk klang

Veien fram dit har inneholdt mangeårige engasjementer med blant andre Jon Eberson og Sidsel Endresen, Jazzpønkensemblet, Oslo 13, George Russell, Marilyn Mazur, Bugge Wesseltoft og Eivind Aarset. På 90-tallet ble han en etterspurt solist på en rekke platealbum med gode navn i norsk og internasjonal samtidsjazz, foruten at han markerte seg innen ballett- og filmmusikk. Da Kongsberg jazzfestival skulle dele ut sin første hederspris i 1995, falt valget lett på Nils Petter Molvær.

Til Vossajazz 1996 skrev han bestillingsverket «Labyrinter», der han stod fram med sitt nye kraftfulle image. «Endelig», skrev Jazznytt, «har norske jazzmusikere klart å dyrke frem et musikalsk uttrykk mellom nordisk klang og amerikanske hip-hop-groover… og gått inn i det fascinerende landskapet mellom det auditive og det visuelle».

I samspill med heftige gitarister, tung perkusjon, samplere og lydbehandlere, ble så CD-en «Khmer» spilt inn for ECM 1996-97, fulgt opp av videoen «Song of Sand», CD-en «Solid Ether» (1999), remiksalbumet «Recoloured» (2001) og nyinnspillingen «NP3» (2002).

Forrige fredag avsluttet han jazzforumets todagersfestival med solistengasjement på «Blå».

Bakmannen

Jazzforumets æres-Buddy gikk til en altruistisk sliter i norsk jazz, ildsjelen, aktivisten, organisatoren og skribenten Petter Pettersson, tidligere i år hedret med Kongens fortjenestemedalje i gull for den samme innsatsen. Helt siden han for 46 år siden, 18 år gammel, ble styremedlem i Storyville Jazz Club i hjembyen Molde, har han kontinuerlig hatt ubetalte jazzverv – og har likt å være en grå eminens som jobber i det stille og unngår framskutte posisjoner han kan sole seg i.

Pettersson har hatt verv i Norsk Jazzforbund (forløperen til Norsk jazzforum) siden 1958, vært medarbeider i norske jazztidsskrift fra samme tid, og har vært aktivt til stede ved samtlige jazzfestivaler i Molde siden den startet i 1961.

Han var med på å etablere jazzforbundets profesjonelle ledelse etter krisa midt på 70-tallet, og hans siste formelle verv der var nestleder i 13 år (1980-93). En klok og nøktern idealist, med manglende sans for så vel jordomseilinger som gourmetmat – en ekte ildsjel.

---
DEL

Legg igjen et svar