Bryter vestlige demokratier sammen?

Opposisjonen ligger med knekt rygg mange steder.

ROME
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det ville være for bastant å si at det er et aldeles nytt fenomen. Ikke minst når man ser på etterkrigstiden og de lange periodene der ett parti styrte de fleste statene i Europa.

I Italia hadde man kristelig-demokratene. I Tyskland og Frankrike satt Konrad Adenauer og Charles de Gaulle. I Skandinavia var det de store og samlende sosialdemokratiske partiene som fikk mandatet fra velgerne. I Storbritannia gikk det til de konservative.

Likevel. Ta en kikk på Europa (og USA) idag, og det er påfallende hvordan opposisjonen har falt fullstendig sammen mange steder. Fra Italia i sør til Storbritannia i nord og USA i vest er det nå bare ett parti som gjelder. Så er vestlige demokratier rett og slett i ferd med å fragmentere?

Å administrere markedet

Noe har i hvert fall skjedd. Og dette «noe» henger dels sammen med at mange av de politiske prioriteringene har blitt løftet ut av nasjonalstatene.

Det gjelder ikke minst den økonomiske politikken, der nasjonale regjeringer har blitt redusert til administratorer av en globalisering med faste mål for renter, skatt, inflasjon, gjeld og budsjettdisiplin. Stater bestemmer ikke lenger selv hvor mye penger de vil bruke, eller hvordan de vil bruke dem. Oppkjøp, anbud og investeringer skjer ikke lenger lokalt, men internasjonalt. Arbeidsliv og velferd defineres ikke i hovedstedene, men av det syvhodede uhyret som går under navnet «markedet.»

Der politikerne tidligere kunne viske ut klasseskillene via marginalskatten, er de nå redusert til klakkører for de velfødde. Det spiller ingen rolle om det skjer i regi av en sentrum-venstre-regjering, eller en sentrum-høyre-regjering. Politikken – og dermed utviklingen – ligger fast. De partiene som er dyktigst til å administrere, blir som regel sittende lenge.

Ett eksempel er Labour i Storbritannia. De ble et såkalt «seriøst» styringsalternativ den dagen de adopterte torienes konservative budsjett- og pengepolitikk. Det samme har skjedd i Tyskland, der sosialdemokratene under Gerhard Schröder er dyktigere til å fleksibilisere arbeidslivet og bygge ned velferdsordningene enn det CDU-CSU tradisjonelt har vært. Den såkalte Hartz IV-reformen er en sosialdemokratisk innovasjon. Det samme er nedbyggingen av offentlig sektor i Storbritannia.

Den ikke synkroniserte, men likevel parallelle, utviklingen i to av Europas viktigste land, bærer i seg både et paradoks og et politisk fellestrekk. Paradokset er selvsagt at det nå er sosialdemokratene som later til å administrere markedet best. Det felles trekket er at partier over hele Europa trekker inn i sentrum.

Forskjellen mellom Storbritannia og Tyskland er at Labour – «New Labour» i våre dager – har gjort det så uendelig mye bedre enn Schröders SPD.

I Storbritannia har Tony Blair gjort det samme med toriene som George W. Bush prøver å gjøre med demokratene: å marginalisere dem fullstendig. Under tre påfølgende ledere – William Hague, Iain Duncan Smith og dagens Michael Howard – har det konservative partiet fortvilet forsøkt å bryte ned Labours vedvarende hegemoni i britisk politikk. De har ikke lykkes. Og grunnen til det er såre enkel: Labour har på en aldeles glitrende måte satt torienes politikk ut i livet. Det gjelder alle de konservatives klassiske saker, både før og etter 11. september: Skatt. Helse og utdanning. Immigrasjon. Terrorisme. Kriminalitet. Stikkordene er kutt, privatisering, stengte grenser, en krypende nedbygging av rettsstaten, lov og orden.

Toriene har forsøkt å slå tilbake ved å vakle fra den ene prinsippsaken til den andre. Først prøvde de å være enda tøffere på kriminalitet og innvandring. Så forsøkte de seg med en enda mer markedstilpasset offentlig sektor. Deretter var de store i kjeften om EU. Og nå er det om å gjøre å slå Labour på hjemmebane med enda flere skattekutt.

Det betyr at toriene går mot høyre, der mange av velgerne deres trives. Men det er ikke til høyre at valg vinnes i våre dager, det er i sentrum. Og sentrum er allerede okkupert, siden Labour skjønte dette enkle credoet før de konservative gjorde det. Den som først tok skrittet inn i sentrum, vant konkurransen om den politiske makten. I Storbritannia var det Tony Blair. I Tyskland var det Schröder – om ikke med en gang så i hvert fall etter den andre valgseieren i 2002.

Republikanerne tar over

Det handler altså om politikkens død, der økonomiske prioriteringer langs en høyre-venstre-akse ikke definerer partiene lenger. Det handler om å administrere et markedets fait accompli, og å breie seg ut i sentrum slik at det ikke fins plass til andre.

Men det handler også om andre ting; som demografi, og sosiale og kulturelle utviklingstrekk. I en tid hvor den økonomiske dimensjonen i politikken er død, og alle er overlatt til seg selv som forbrukere i et deregulert marked, blir det opp til taperne – men også vinnerne – å finne andre politiske skillelinjer. Verdier kan være en sånn skillelinje. Men det gjelder ikke overalt.

Det partiet som har skåret høyest på verdispørsmål – sies det, i hvert fall – er selvfølgelig de amerikanske republikanerne. Republikanerne begynte å ete seg inn på demokratenes jaktmarker allerede på 1960-tallet, og har erobret skanse etter skanse siden da.

Mens demokratene konsekvent har tapt.

De demografiske og kulturelle realitetene i USA har omdannet republikanerne fra et eliteparti til et masseparti, mens demokratene har gått den andre og langt sørgeligere veien. Og det hele startet i dette radikale tiåret, da frykten for kvinnefrigjøring, seksuelt frislipp, borgerrettsbevegelsen, multikulturalistene og Vietnam-demonstrantene skapte en voldsom motreaksjon i store deler av folket.

Det første som skjedde var at «dixiekratene» (sørstatsdemokrater som ville bevare raseskillet) gikk til republikanerne. Deretter var det den hvite arbeiderklassen sin tur, som omdannet hele industriregioner i nord og midtvesten til bastioner for de konservative. Etter hvert mistet demokratene også katolikkene som lojal base. Og i våre dager står de i fare for å miste de såkalte «hispanics» også.

Det gjør demokratene til et parti for eliten i byene, pluss (fortsatt) minoritetene. Det gir selvfølgelig et svært gap i midten, og dessuten dårlige vibber for fremtiden. De vibbene blir ikke mindre av at republikanerne konsekvent søker å marginalisere partiet ved å «outsource» hundretusener av jobber i offentlig sektor; en tradisjonell maktbastion for det demokratiske partiet. En annen maktbase, fagforeningene, er nesten borte allerede, og nå skal resten av støtten undermineres ved å gjøre hele folket til aksjeeiere gjennom «Social Security»-reformen.

Kort sagt; demokratene er formidabelt på defensiven, av samme grunn – men med motsatt fortegn – som toriene i Storbritannia er det: republikanerne har overtatt alle demokratenes saker. Aldri har det blitt pøst ut så mange penger til helse og utdanning som nå! Og aldri har «big and compassionate government» vært så i vinden som under George W. Bush.

Demokratene slåss like frenetisk som toriene, men på en måte som minner mer om Per Bortens sprikende staur. Hillary Clinton er ansvarlig og snakker om Gud. Den nyvalgte partilederen Howard Dean løfter fram et venstrepopulistisk (!) opprør mot «establishment» som minner om det Newt Gingrich lanserte mot den republikanske ledelsen for et tiår siden.

Men demokratenes dilemma er det samme som torienes. De mangler ideer. Det er ikke plass til dem lenger i et USA der republikanerne gjør mer for eldre og fattige skolebarn enn hva demokratene gjorde. De har ingen misjon i et land der verdiene er sosialkonservative.

For 40 år siden var det to demokrater for hver eneste republikaner. Nå er det tre konservative velgere for hver annen liberaler. Som Grover Norquist i Americans for Tax Reform sa det før valget: «demokratene kommer til å være ‘toast’ hvis republikanerne vinner nå.» I dag er det ingen blant demokratene som har den fjerneste idé om hvordan de skal kontre et formidabelt tektonisk skifte i USA hva angår verdier og demografi.

«Toast?» Kanskje det.

Finner andre veier

Toriene ser lengselsfullt over Atlanteren og skulle gjerne ha valgt seg et annet folk. Men Storbritannia er et post-kristent samfunn. Evangelikere og konservative religiøse glimrer ved sitt fravær. Abortloven, stamcelleforskning og homo-ekteskap mobiliserer ikke sosialkonservative på bred front. Det fins ikke sosialkonservative i Storbritannia. Toriene hører naturlig til i sentrum-høyre. Der sitter Labour. Ingen regner med noe «comeback» fra de klassiske konservative sånn med det første.

I Tyskland fins det nasjonalisme. Og det er som man hører ropet fra en brun fortid når CDU-CSU forsøker å bære fram en tysk «leitkultur» i sin nyvunne og uttalte opposisjon mot «multikulturalisme» – les innvandrere og deres vaner, normer og skikker.

Men Tyskland demonstrerer også et annet trekk ved denne utviklingen. For samling av alle partier i sentrum – eller kamp om en plass her – skaper et stort politisk vakuum som andre går inn og fyller. Når de tradisjonelle og seriøse partiene ikke lenger motsvarer bredden i folket, finner folket andre veier. Og når mange nok taper i den sosiale og økonomiske omveltningen, blir valgene de tar mer populistiske, nasjonalistiske og ekstreme.

Utviklingen går langs flere akser. Én tendens er at begge de to store partiene mister oppslutning. En annen er at valgdeltakelsen synker, enten fordi velgerne mister interessen for politikk, eller fordi de mister tilliten til politiske institusjoner.

Under regionalvalget i Sachsen i fjor høst kom det neo-nazistiske partiet NPD inn i delstatsparlamentet med 12 plasser. Det var første gang på 36 år at et nazi-parti erobret en så viktig posisjon. Eller for å ta et annet land i Europa; Frankrike, der høyre-ekstremisten Jean-Marie Le Pen ble nummer to i første omgang av presidentvalget i 2002. Man kan også nevne Jörg Haider – presentasjon unødvendig – for å peke på hvilke voldsomme konsekvenser det kan få når etablerte partier logger ut i forhold til legitime politiske konfliktlinjer.

Det er ikke gitt, selvfølgelig, at vakuumet bare fylles av høyreradikale og populistiske partier. I Storbritannia eter UKIP (UK Independence Party) seg inn på toriene fordi de kan gjøre det de konservative ikke kan: å forlange at Storbritannia melder seg ut av EU. I Tyskland er det ikke bare NPD og Deutsche Volksunion som skårer poenger i en stagnert politisk og labil økonomisk situasjon. Også de grønne, fridemokratene og PDS vinner. Og det samme gjør liberaldemokratene i Storbritannia.

Men bildet er likevel klart. Når partiene samles i sentrum, og opposisjonen legges død – uansett årsak – så vil politikken ta nye veier. Andre vil plukke opp de sakene som blir etterlatt på høyre- og venstresida.

I Norge vil SVs ferd inn mot sentrum etterlate store deler av opposisjonen uten talerør. Hvem skal fylle det rommet, om ikke Carl I. Hagen med sin (tomme) «folkeretorikk?»

Italia skremmer

Det fins en advarsel et sted. Og den advarselen bærer navnet Italia. Der brøt hele det politiske systemet sammen etter murens fall. Og den som gikk inn og fylte det vakuumet, var intet mindre enn Italias rikeste mann, Silvio Berlusconi, med sine venner av nasjonalister, separatister og neo-fascister.

I Italia bygges både rettsstaten, det representative demokratiet og ytringsfriheten ned. Det kan Berlusconi gjøre fordi opposisjonen har vært ute av stand til å mobilisere på bred front. Men han kan også gjøre det fordi velgerne i bunn og grunn ikke har noen tillit til det politiske systemet lenger. Det er en resignasjon som finnes i hele Europa. Og den bunner i moderne partiers intense motvilje mot å bære fram noe annet enn det som markedet dikterer.

---
DEL

Legg igjen et svar