Brutalisert arbeidsliv

Forrige fredag la det såkalte arbeidslivslovutvalget fram sin innstilling, til arbeids- og administrasjonsminister Victor Normanns antatte fornøyelse. Utvalget går inn for økt «fleksibilisering» særlig knyttet til midlertidige ansettelser og overtid. Konsekvensene kan bli dramatiske. At utvalget ikke går like langt som Normann ønsker – de foreslår å åpne for midlertidige ansettelser i et halvt år […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forrige fredag la det såkalte arbeidslivslovutvalget fram sin innstilling, til arbeids- og administrasjonsminister Victor Normanns antatte fornøyelse. Utvalget går inn for økt «fleksibilisering» særlig knyttet til midlertidige ansettelser og overtid. Konsekvensene kan bli dramatiske.

At utvalget ikke går like langt som Normann ønsker – de foreslår å åpne for midlertidige ansettelser i et halvt år med mulighet for forlengelse i ytterligere et halvt år – bekymrer ham nok ikke mye. Arbeids- og administrasjonsministeren fikk i høst regjeringen med seg på en betydelig liberalisering, og ville fått støtte fra Frp. Det var fagbevegelsens klare nei, manifestert ved beslutningen om å trekke seg fra hele arbeidslivslovutvalget, som fikk Normann til å bakke. Nå ligger det an til at Normanns fleksibilisering kan gjennomføres – uavhengig av utvalgets noe mer restriktive holdning.

Åpningen for økt bruk av midlertidige ansettelser er først og fremst dramatisk når den ses i sammenheng med to andre betydelige endringer i norsk arbeidsliv. Den ene endringen skjer uavhengig av arbeidslivslovutvalgets innstilling, og handler om økt arbeidsinnvandring fra Øst-Europa i og med EU-utvidelsen. Den andre endringen knytter seg til utvalgets forslag om å liberalisere arbeidstidsbegrensningene. Utvalget forkorter natta med en time – fra kl. 21 til 22 – og åpner samtidig for en omfattende bruk av overtid. Det betyr i praksis at man kan jobbe nær sagt døgnet rundt i lange perioder, så lenge man samler opp deler av overtiden og tar denne ut i arbeidsfri innimellom. Løsningen er skreddersydd for innvandrere som arbeider på midlertidige kontrakter, men elendig for arbeidsfolk forøvrig. Konsekvensen er at bedrifter som importerer arbeidskraft i større grad enn tidligere vil konkurrere ut norske bedrifter med fast ansatte medarbeidere som ikke ønsker å jobbe under harde skift- og arbeidstidsregimer.

Konsekvensen er en brutalisering av norsk arbeidsliv som lovverket skulle beskytte mot. Da arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977 framstod Norge som et forbilde for andre moderne industrialiserte land. Gjennom etterkrigstiden hadde vi i Norge sørget for at de verdiene som ble skapt i samfunnet ble relativt sett bedre fordelt i befolkningen enn i mange andre land. Med arbeidsmiljøloven sikret vi i prinsippet også at verdiskapningen skjedde uten at arbeidsgiverne kunne drive rovdrift på de ansatte.

Det er denne seieren og denne kvaliteten ved det norske samfunnet arbeidslivslovutvalget og Victor Normann nå utfordrer. Heller enn å styrke de ansattes rett til et trygt og helsefremmende arbeidsmiljø, svekker man den. Det hele pakkes selvsagt inn i en argumentasjon om at de ansatte skal få større frihet til å «velge» når og hvor mye de vil jobbe. Med det presset som legges på norske arbeidsagere, blir selvsagt valgfriheten illusorisk. Enten fordi mange arbeidsgivere vil foretrekke ansatte som «velger» å arbeide mye overtid på odde tidspunkter. Eller fordi bedrifter der de ansatte velger å jobbe normalarbeidsdag vil risikere å bli utkonkurrert av mer «dynamiske» bedrifter.

Det er mulig at en slik liberalisering av arbeidslivet vil øke verdiskapningen i samfunnet. Skjønt vi tviler på om mer skvising av de ansatte på sikt vil være positivt for verdiskapningen, og enda mer er vi sikre på at prisen ikke er verdt å betale.

Det er derfor lett å gi fagbevegelsen støtte i deres krav: Legg forslagene i en skuff.

---
DEL

Legg igjen et svar