Brustad bør gripe inn

Helsetilsynet forsøker å sette sluttstrek for Ali Farah-saken. Det burde det ikke få lov til, så sant vi ønsker å leve i et demokratisk og inkluderende samfunn.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[15. februar] Har du hørt om Ali Farah-saken i det siste? Ikke? I tilfelle har Statens Helsetilsyn lyktes med sin strategi med å legge ballen død.

6. februar la Statens Helsetilsyn fram sin konklusjon på ambulansepersonellets oppførsel, da de etterlot en blødende Ali Farah på asfalten i Sofienbergparken 6. august i fjor. Tittelen på rapporten lyder «Uforsvarlig og ikke omsorgsfull hjelp», og det blir «varslet advarsel til amulansepersonell». Men i praksis er dette en tilnærmet renvasking av de Ullevål sykehus-ansatte, i kontrast både til konklusjonene til fylkeslegen i Oslo og vitnene den aktuelle dagen.

Ambulansepersonellet kunne slik for en drøy uke siden stå fram i mediene og fortelle hvor «lettet» de var. De hadde blitt trodd. Det ble til gjengjeld ikke Mari Kohinoor Nordberg, samboeren til Ali Farah, og den uavhengige sykepleieren som observerte ambulansepersonellets vegring mot å ta med seg en hardt skadet somalisk-født mann.

Det er flere sider ved denne saken som burde skape bekymring, spesielt etter Helsetilsynets rapport. Det ene er hvor effektivt det ble satt en stopper for enhver videre debatt eller oppmerksomhet etter Helsetilsynets ganske så frikjennende konklusjon – som om den skulle være «sann». Avisoppslagene og nettdebattene har så å si dødd ut. Til tross for at Helsetilsynets konklusjon reiser flere spørsmål enn den gir svar.

Som her: «Statens helsetilsyn har på sentrale punkt lagt til grunn et annet faktagrunnlag i saken enn det Helsetilsynet i Oslo og Akershus la til grunn for sin vurdering i august 2007 (…) Vi har i motsetning til Helsetilsynet i Oslo og Akershus lagt til grunn at ambulansepersonellet foretok en undersøkelse av pasienten og at ambulansepersonellet hadde nærkontakt med pasienten.»

Akkurat. Men hva som ligger i begrepet «undersøkelse» er helt sentralt, som Helsetilsynet selv innrømmer: «Eksempler på handlinger som ville kunne danne grunnlag for påtale er om ambulansepersonellet ikke hadde undersøkt pasienten og dersom de hadde kommet med rasistiske uttalelser.»

Sykepleieren som så det hele, bevitner at det ikke ble tatt puls på Ali Farah. Og hva gjelder uttalelsene, påstår Helsetilsynet at det «ikke at det foreligger utsagn fra noen av ambulansepersonellet som er rasistiske».

Akkurat. Men hva er det som defineres som «rasisme»? Tilsynet innrømmer selv at det er «dokumentert at ambulansepersonellet har brukt skjellsord. Det er som nevnt uakseptabelt og i strid med helsepersonelloven.»

Vi er altså tilbake til den evinnelige debatten om hvor grensen går mellom hva som er «bare» skjellsord og hva som er menneskeforaktende hatmeldinger.

Helsetilsynet i Oslo og Akershus, ved fylkeslege Petter Schou, konkluderte med at Ali Farah ikke hadde blitt undersøkt, og at skjellsordene hadde «rasistiske overtoner».

Her trenger vi altså mer enn bare et språkråd for å rydde opp i det statlige virvaret av uklare meldinger, signaler og konklusjoner. Inntil Helsedepartementet ser hvilket ansvar som påligger for å rydde opp i de mostridende meldingene fra underordnede tilsyn, er Farah-saken en stor skade for Mangfoldsåret 2008 og det norske samfunn.

Det er helseminister Sylvia Brustad som har ansvaret.

---
DEL