Bruker (nesten) alt til skattelettelser

25 mrd. til skattelettelser er nesten den eneste tallfestingen Bondevik II-regjeringen gjør i regjeringserklæringen. LO-økonom frykter velferdskutt og høye renter.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mens de påtroppende regjeringspartiene er svært så konkrete i å tallfeste Høyres merkesak – lavere skatter og avgifter – beløper løftene om velferdsøkninger seg bare til brøkdelen. Veier, kollektivtrafikk og fornybar energi er de eneste utgiftene som tallfestes.

25 milliarder

Fire skatter og avgifter skal ifølge regjeringserklæringen fjernes fullstendig: Fordelsbeskatningen av egen bolig, flypassasjeravgiften, skatt på aksjeutbytte og skatt på arbeidsgivers betaling for behandling ved sykdom. I tillegg lister partiene opp 12 punkter hvor skatter og avgifter skal reduseres. Den totale prislappen ved utgangen av stortingsperioden blir 25 milliarder pr. år. I tillegg kommer fjerningen av investeringsavgiften, med en prislapp på seks milliarder på årsbasis. Stortingsflertallet har tidligere vedtatt å fjerne denne avgiften fra 1. april neste år, men Regjeringen går i forslaget til statsbudsjett inn for å utsette fjerningen med et halvt år.

Til sammenlikning beløper de borgerlige partienes tallfesting av utgiftsøkninger seg til drøye 3,2 mrd. kroner, noe avhengig av hvordan man regner. Over ti år skal det brukes fem milliarder kroner på fornybare energikilder – altså en halv milliard i året. I tillegg loves 100 mrd. til energiforskning. Kollektivtrafikksatsingen er den største, med 1,5-2 milliarder kroner. Veibevilgningene skal økes med 600 millioner kroner.

Større utgifter

Hvor mye penger den påtroppende regjeringen har tenkt å bruke på andre formål er ikke helt godt å si. Noen pekepinner finnes likevel. En av dem er bistandsbudsjettet, der Kristelig Folkeparti tilsynelatende har fått gjennomslag for at bistanden skal økes til én prosent av BNI innen 2005. Dersom man skulle vært i land allerede neste år måtte bevilgningene vært økt med omlag 1,5 mrd. kroner – dobbelt så mye som Ap-regjeringens forslag til økning slik det ble framlagt i budsjettforslaget i går. Problemet for enhver sittende regjering er imidlertid at norsk økonomi så å si løper fra dem i bistandspolitikken. Hvert år gjennom 1990-tallet har bistanden økt nominelt. Likevel har bistanden som andel av BNI falt de fleste årene, fra godt over én prosent for ti år siden. Årsaken er at BNI øker så raskt, ikke minst i et Norge som henter ut store rikdommer fra bunnen av Nordsjøen.

De borgerlige partiene vil dessuten satse på barnehager – men det er ikke klart om de vil strekke seg vesentlig utover den satsingen på én milliard som Ap-regjeringen har foreslått for neste år. Kontantstøtten skal økes, men partiene sier ikke noe om hvor mye. Også kommunene skal få realvekst. På skolesektoren er det Høyre som har vunnet fram igjen. I den grad det kommer noen satsing, går den til å øke timetallet i grunnskolen. Det har Høyre vanligvis finansiert i sine alternative budsjetter med å kutte i skolefritidsordningene. Hva samarbeidsregjeringen vil gjøre er ikke klart.

En av de store utgiftsbombene – som vil falle inn under såkalte «regelstyrte utgifter» – kan imidlertid komme på helsesektoren. De borgerlige partiene lover nemlig at retten til behandling innen fastsatte frister skal lovfestes, og at pasienter skal tilbys behandling på privatsykehus eller i utlandet dersom offentlige sykehus ikke har kapasitet.

Høyere rente

– De må enten kutte i Statens utgifter, eller bruke mer av oljefondet, fastslår LO-økonom Stein Reegård overfor Ny Tid. Han tror at kostnaden vil bli svekking av velferden og høyere rente, og han tror ikke at partiene vil besinne skatteløftene når de kommer inn i regjeringskontorene.

– Nei. Det ligger så mye presisje i dette at de kommer til å gjennomføre skattereduksjonene. Kostnadene blir svakere velferd og økt rente. Det er jo ikke slik at det bare er daudkjøtt i offentlig sektor. Selv om man effektiviserer det offentlige, vil det ta tid, sier Reegård, og setter merkelappen «Høyre-opplegg» på regjeringserklæringen.

– Går det an å anslå hvor store kutt de borgerlige partiene må gjennomføre for å finansiere dette?

– Nei, det har de jo ikke sagt så mye om selv. Men man kan jo se på Høyres alternative statsbudsjetter fra tidligere år. Det gir nok den beste pekepinnen. Da har de skullet kutte sykelønnen med fem milliarder kroner.

– Det blir vel ikke så lett nå som partene i arbeidslivet har kommet fram til en avtale?

– Nei. Det blir veldig tungt for dem å finne en annen inndekning.

– Må vi anta at kuttene vil være i samme størrelsesorden som skatteløftene – altså omlag 25 milliarder kroner?

– Nei, jeg tror ikke det er snakk om så mye. Men det må vi vente på budsjettet og se.

Stein Reegård frykter imidlertid at Høyre skal få gjennomslag for sine skattelettelser samtidig som KrF får gjennomslag for sine utgiftsøkninger. Fra Ap-hold har denne effekten fra Willoch-regjeringen blitt pekt på som en viktig bakgrunn for de økonomiske problemene i Norge på slutten av 1980-tallet, om enn høyrepartiene ikke er enig.

– Det kan bli bedre for velferden på kort sikt, men høy rente på lang sikt, tror Reegård – selv om han ikke er med på Ny Tids forslag om at renta blir på 17,5 prosent.

Høyre-politikk

LO-økonomen mener samtidig at regjeringserklæringen inneholder en rekke standpunkter som er svært problematiske for fagbevegelsen, utover de som angår budsjettene direkte. Han peker særlig på at Konkurransetilsynet skal få en langt friere rolle.

– Dette er en alvorlig sak, på linje med fristillingen av Norges Bank, og det er mye Høyre-poltikk i dette. NHO ønsker sterkt en slik endring, sier Reegård.

Han mener også man kan få en maktforskyvning i arbeidsmarkedet, fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne. – Arbeidsgiverne får større makt, dersom oppsigelsesvernet svekkes og arbeidsinnvandringen økes.

Reegård reiser øgså pekefingeren overfor dem på venstresiden som støtter forslagene om økt arbeidsinnvandring. Han mener de arbeidsinnvandrerne som kommer vil bli et «lett offer for arbeidsgivernes frekkhet og grådighet» fordi de vil stå svakt og dessuten kommer fra land hvor arbeidstakerrettighetene er mindre innarbeidet. Han peker på at dersom arbeidsinnvandring skal hjelpe på presset i arbeidsmarkedet, er det nettopp «bruk og kast» som må til. – Dersom arbeidsinnvandrerne integreres skikkelig i arbeidslivet og får rettigheter som andre blir de både forbrukere og konsumenter. Det gir økt økonomisk vekst, men demper ikke presset i økonomien, påpeker Reegård.

LO-økonomen mener det er utenkelig at Bondevik II-regjeringen skal lage budsjett sammen med Arbeiderpartiet på noe tidspunkt i stortingsperioden, og at de således må søke samarbeid med Frp hver høst og vår.

– Et samarbeid mellom en ny regjering og Arbeiderpartiet er både saklig og politisk umulig. Det positive er at man får fram forskjellene i politikken, sier Stein Reegård.

---
DEL

Legg igjen et svar