Brodden av kritikken

Hva tar brodden av kritikken mot den globale urettferdigheten som du og jeg profitterer på?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[essay] Den globale urettferdigheten er ekstrem.

Likevel pågår det lite systemdebatt. Jeg vil her beskrive tre mekanismer som bidrar til å feie kritikken under teppet:

1. De tradisjonelle nyhetsmediene gir oss et feilaktig og utdatert verdensbilde.

2. Fairtrade og «Corporate social responsibility» (CSR) fungerer som en sovepute, og handler først og fremst om å dekke vårt behov for beskyttelse mot sammenhengen mellom vår og de fattiges virkelighet.

3. De aller fleste i det rike nord-vest lever sine liv fullstendig uten kontakt med verdens fattige, som produserer våre råvarer og forbruksvarer.

Danmark-Norges slaver. Samtidig som Norge er en velferdsstat med høy levestandard og levealder, kan FN fortelle at 30.000 barn dør av sult og underernæring hver dag i den tredje verden, samt at to milliarder av verdens befolkning lever i ytterste fattigdom. Hvordan kan vi rike leve midt i et hav av fattigdom uten at flere i Vesten protesterer? De globale forholdene tatt i betraktning gjør det helt betimelig å spørre hvorfor de 68.000 som gikk med bøsser for tv-aksjonen i år ikke heller marsjerte inn på regjeringskvartalet for å kreve at utbyttingen av verdens fattige blir satt øverst på den politiske agendaen.

Innenfor sosiologien bruker man «avhengighetsmodellen» for å forklare hvordan fattigdommen i verden henger sammen med oss i Vesten. Kort fortalt handler det om at det er en direkte sammenheng mellom forholdene i rike og fattige land. Vi ble rike fordi de andre ble fattige. Kongeriket Danmark-Norge har også vært en del av denne historien, blant annet holdt vi slaver på de vestindiske øyer. Ifølge teorien holdes den historiske utnyttingen ved like av mekanismer som u-landsgjeld, tollmurer og det at fattige land kun får drive med råvaredyrking fremfor å utvikle moderne industri.

Norges velferd avhenger av så høye oljepriser som mulig. Men siden flertallet av verdens fattige befolkning lever i land som ikke har oljeinntekter, og må importere olje for at markedene deres skal fungere, fører høy oljepris til lavere tilgjengelighet for livsnødvendige varer og svekker disse statenes økonomi. Men selv uten oljeinntekter er store deler av vårt forbruk avhengig av at andre forblir i fattigdom. Prisene på varene i butikken holdes nede fordi de som produserer dem har lave inntekter. Dette gjelder alt fra datautstyr, klær og elektronikk til mat.

Hvor er debatten? Selv om det ofte er snakk om vår etiske forpliktelse til å hjelpe, er det urovekkende lite debatt om vår rolle i utnyttingen. For bare de færreste nevner at det tjener vår interesse at «de andre» forblir i fattigdom.

I etterkant av avsløringer om uetiske forhold ved kaffeplantasjene som norske Friele kjøper fra, stilte Thomas Ergo fra Dagbladet spørsmålet om hva innkjøpsjefene som hadde protestert mot Friele skulle gjøre med alle de andre uetiske produktene i sortimentet. «Det får vi ta en annen gang», svarte da Christian Sulheim fra Hakon Gruppen.

Selv om innkjøpssjefene hadde gått hardt ut mot Friele, var det tydelig at debatten i et større perspektiv var noe man helst ville unngå. Eksempelet viser også at Ergo ved å stille spørsmålet opererte i ytterkant av hva som forventes av mediene. Det ble heller aldri fulgt opp videre i saken.

Innenfor mediedekning kan man skille mellom struktur- og punktbelysning. Punktbelysning handler om enkeltepisoder (eller enkeltprodukter, som i eksempelet med Friele), gjerne fortalt i en form med skurker og helter. Strukturbelysning derimot, handler om å se på de underliggende forskjeller og historiske betingelser som muliggjør urettferdighet. Den første formen for journalistikk gir en umiddelbar tilfredsstillelse for journalisten som fremstår som en slags sheriff – som Thomas Ergo når han arresterer Friele Kaffe. Den andre formen for dekning går i mot både publikums og medieeiernes forventninger til hva en nyhet skal være. Strukturbelysning avfeies som en form for «olds», i motsetning til de forventede «news», som helst skal fokusere på personer og de seneste begivenheter.

Uflaks. Et groteskt utslag av denne måten å drive mediene på er at urettferdighet effektivt naturaliseres. For eksempel fremstiller gjerne mediene sultkatastrofer i fattige land som ren uflaks (news). Virkeligheten er ofte en helt annen: Fattige land tvinges til å bruke det som kunne vært matjord til å dyrke billige råvarer til vestlige land for å betale tilbake u-landsgjeld (olds).

Mediene tåkelegger i tillegg den globale utnyttingen ved å hovedsaklig skrive ut ifra et nasjonalt perspektiv. Globaliseringsprosessene byr på store utfordringer for journalistikken, men det har ikke journalistene forstått. De tradisjonelle nyhetsmediene gir oss et stadig mer feilaktig og utdatert verdensbilde. Journalistikken er fanget i et nasjonalt tankesett, der lokal vinkling ser ut til å være det viktigste journalistiske kriteriet. Hvorfor skal ikke «nærhet» også gjelde for livssituasjonen til de i andre land som dyrker maten vår og syr klærne våre, klær som vi til daglig kjenner på kroppen? Svaret på det er selvfølgelig at sannheten er ubehagelig og i ytterste konsekvens kan resultere i at vi må betale mer for produktene vi kjøper.

Global apartheid. Vestlige land henter mer ut fra fattige land enn de gir tilbake i form av bistand. Norges status som «best i klassen» blant giverland gir derfor en hul klang, all den tid man vet at dette er en fortelling som trekkes frem oftere enn fortellingen om at vi faktisk tjener på fattige land.

«Norge gjør en solid innsats for å lindre nød gjennom bistands- og nødhjelpsbevilgningene våre, og gjennom mange menneskers frivillige innsats», svarte finansminister Kristin Halvorsen, da hun ble spurt om hvorfor de høye dødstallene blant barn i tredje verden ikke settes øverst på den politiske dagsorden.

Eksempelet viser hvordan Norge som «raust giverland» er en viktig fortelling for å holde de fattiges virkelighet unna vår virkelighet. Generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt, sammenlignet i tidsskriftet Arr dagens Norge med Sør-Afrika under apartheid. I følge Sommerfeldt er de hvite sørafrikanere under apartheid det nærmeste vi kommer en rollemodell for å forstå hvordan vi i Norge ikke tar innover oss vår rolle i den globale utnyttingen.

Sommerfeldt trekker spesielt frem veldedighet som en viktig faktor for at raseregimet kunne opprettholdes. Mange hvite i Sør-Afrika gjorde en personlig innsats for svarte mennesker de kjente. Det fantes sosiale institusjoner for handikappede svarte. Tjenestefolkene kunne dessuten få legehjelp, og deres barn kunne arve de hvite barnas klær. Det var også mange hvite som åpent diskuterte at systemet var urettferdig, men det store flertall forholdt seg passive. Ifølge Sommerfeldt fungerte den personlige veldedigheten slik at den hvite overklassen kunne fastholde sine moralske og etiske kvaliteter midt i urettferdigheten.

Forbruker-avmakt. Den mest effektive fortellingen som tar brodden av kritikken om vår rolle i verdens fattigdom står markedet for. Ifølge Douglas Holt, professor ved Oxford, er problemet med forbrukerboikotter at misnøyen, som burde vært formulert som en politisk kritikk for å være effektiv, istedenfor ytres mot enkeltmerker og derfor gir markedet mulighet for å tilpasse seg. Tilpasningene blir ifølge Holt sjeldent noe annet enn avledningsmanøvre og pr-kampanjer. Et tydelig eksempel er når teleoperatøren Netcom bruker ti ganger så mye penger på å skryte av sin veldedighet enn de faktisk gir til et bistandsprosjekt.

Kritikk i forhold til økonomiske forhold blir enda enklere å manipulere bort ved at selskaper skjuler sin egentlige politikk bak intetsigende rapporter. Det er blitt vanlig praksis å lage egne merkeordninger og retningslinjer for å berolige forbrukerne, ofte under vignetten «Corporate Social Responsibilty». Men de etiske retningslinjene er dessverre frivillige, og utarbeidet av selskapene selv. De retter derfor ikke søkelyset mot klesbransjen i Vesten, og stiller aldri spørsmål verken ved bransjens høye inntjeningsnivå eller sammenhengen mellom betingelsene som påtvinges fabrikkene og arbeidernes vilkår.

Holt går så langt som å si at kritikk fra forbrukere bare fungerer som informasjon markedet bruker til å fornye seg selv. Hans poeng er at selskaper gradvis tilpasser seg kritikk ved å pynte med nye fortellinger om seg selv og sin etikk.

Et godt eksempel er markedsføringen av «Bendit»-bananer fra Bama, som blant annet vektlegger etisk produksjon i landene det importeres fra. Problemet var bare at på Dole-plantasjene i Ecuador jobbet arbeidere for en lønn på rundt 160 dollar (rundt 940 kroner) i måneden, halvparten av det de trenger for å leve greit. Arbeiderne fikk heller ikke fagorganisere seg, og hadde dessuten et helseskadelig arbeidsmiljø.

Da avstanden mellom kampanjen og virkeligheten ble avslørt av NRK Brennpunkt, rykket Bama som tilsvar ut helsides annonser i landets største aviser og bedyret sin uskyld om at dette var nytt også for dem. Bjørn Tore Heyerdahl, prosjektleder i Fairtrade Max Havelaar, skrev etterpå en kommentar i Dagsavisen som støttet Bama om at det «ikke (er) noe galt i at bedrifter er blitt mer bevisste på sitt samfunnsansvar. Vi som forbrukere må anerkjenne og støtte slik innsats». Men hva om fairtrade og CSR ikke stikker dypere enn det gjør i eksemplene med Bama og Netcom, Heyerdahl? Da handler tiltakene først og fremst om å dekke vårt behov for beskyttelse mot sammenhengen mellom vår og de fattiges virkelighet. Slik virker fairtrade og CSR som en sovepute.

Vi beskytter oss. Filosofen Martin Buber skiller mellom relasjoner som enten nære jeg-du eller instrumentelle jeg-det. Jeg-du krever at man møter den andre som et likeverdig menneske, som et subjekt og ikke en gjenstand eller objekt.

Sommerfeldt skriver om Sør-Afrika at overklassens distanse til de svarte var viktig for å opprettholde illusjonen om en atskilt virkelighet. Fikk man de andre sin hverdag for tett på kunne kontrasten bli et moralsk problem. Undersøkelser viste at ikke mer enn tre prosent av de hvite hadde vært i svarte hjem, og man forsøkte i størst mulig grad å organisere de svartes hverdagsliv ute av syne. Man kunne faktisk godt leve sitt normale liv uten å se særlig mye til hvordan den svarte andelen av befolkningen reelt hadde det.

Norske forretningsfolk på reise til Sør-Afrika kunne derfor fortelle hvor flott alt var, mens den svarte delen av befolkningen i realiteten hadde levekår under det afrikanske gjennomsnittet.

Overført til i dag: Folk fra Norge har lite kontakt med andres virkelighet. Man reiser til Thailand i en boble, og tror at folk flest jobber og har det bra i servicenæringen. Man drar ikke på charterferie for å se på fabrikker hvor folk tvinges til å arbeide 14-timers skift. Og om man ikke kan se «de andre» er det vanskelig å komme i nærheten av en jeg-du relasjon slik Buber beskriver.

Samtidig har vi i dag større tilgang på informasjon om verdens tilstand enn noensinne. Mediene viser løpende bilder fra de fattiges virkelighet, og det er nok av dokumentarister og forfattere som John Pilger og Naomi Klein som lever av å vise frem elendigheten. Filosofen Slavoj Zizeks forklaring om Vestens «opplyste kynisme» gir til en viss grad mening, men kan ikke ses uavhengig av beskyttelsesmekanismene som tilbys av frivillighet, bistand og veldedige organisasjoner. Samt medienes nitidige punktdekning, som effektivt naturaliserer katastrofer som egentlig følger logisk av et globalt utbyttingsforhold. Paradoksalt nok bidrar veldedigheten og medienes bilder på denne måten til å ekskludere de fattige fra vårt moralske univers, fordi disse mekanismene frir oss fra å se vårt egentlige ansvar: Sammenflettingen mellom våre økonomiske vilkår (helt ned til prisen på dagligvarer) og de som lider andre steder i verden.

Filosofen Thomas Pogge har levert et av de viktigste bidragene om global rettferdighet de seneste år. Han mener det avgjørende skrittet for å utslette fattigdommen er at vi ikke bare oppfyller den positive plikten til «å hjelpe» når det gir få omkostninger for oss selv. Hans poeng er tvert i mot at vi har overtrådt vår enda sterkere negative plikt til «ikke å skade». Det gjør vi ved å unngå å avvikle en global institusjonell orden som forutsigbart og unngåelig fratar store deler av verdens befolkning grunnleggende sosioøkonomiske rettigheter, jamfør Levekårsberegningene fra FN. Reell sletting av u-landsgjeld er et viktig skritt i riktig retning, men dette må drives videre av kompromissløse aktivister. I tillegg må mediene åpne for strukturbelysning som i større grad bringer de fattiges virkelighet sammen med vår virkelighet. ■

En versjon av denne artikkelen står også i tidsskriftet Demo, som lanseres i disse dager.

---
DEL

Legg igjen et svar