Britisk blues personlig

Det er John Mayall det.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

John Mayall er britisk blues personlig. Siste helg var han det store trekkplasteret på årets bluesfestival på Notodden hvor han som den første utlending ble tildelt årets bluespris. Nærmere 4500 tilskuere overvar hans to forrykende konserter fredag og søndag siste helg.

John Mayall har rukket å bli 71 år, men det var en vital, veltrent, slank, kortvokst og karismatisk orkesterleder som stod på scenen på Notodden. Han behersket sine tre instrumenter pianoet, gitaren og ikke minst munnspillet like bra som i sine velmaktsdager på sekstitallet. Sangen var også like flat og nasal som den alltid har vært. Men dagens utgave av Bluesbreakers var sammensatt av like habile musikere som de tidligere utgavene av bandet hans har vært preget av.

Temaet for årets bluesfestival var britisk blues. Da kommer ingen utenom John Mayall. Han var forgrunnsskikkelsen blant flere pionerer. Hans viktigste bidrag var som orkesterleder for sitt Bluesbrakers. Bandet har hatt uttallige seinere bluesstjerner i sin midte. Hans viktigste bidrag til den hvite bluesen kom på sekstitallet, og hans sentrale plassering skyldes først og fremst hans emne til å knytte til seg framragende bluesmusikere. John Mayall oppdaget Eric Clapton som ble hans gitarist allerede som sekstenåring i 1965. Han var med på en plate, «Bluesbrekers» som kom ut samme år. På omslaget sitter den til da ukjente gitaristen med kortklippet pannelugg med en avis ved siden av orkesterlederen. Mayall satte sammen et orkester, dro på turne med nytt repertoar og spilte inn en ny plate. Deretter tok han en pause, skiftet besetning, øvde inn et nytt repertoar og dro på en ny turne. Den ukjente Peter Green overtok etter Clapton. Han stiftet seinere Fleetwood Mac sammen med flere fra den neste besetningen i Bluesbreakers.

Etter en dose med LSD på en fest etter en konsert i München i 1968 har aldri Peter Green funnet tilbake til sitt gamle musiker-jeg. Han viste forrige gang han gjestet Notodden i 1996 at han glimtvis kunne finne tilbake til gamle ferdigheter, men på settet The British Blues Masters, hvor Peter Green deltok fredag og lørdag, var hans tafatte forsøk på å spille soloer en trist demonstrasjon fra en fallen storhet. Etter det fatale LSD-inntaket greide ikke Peter Green å spille på mange år. Da han endelig kom i gang med gitaren igjen, havnet han i religiøse grublerier om «Djevelens musikk» bluesen var forenlig med hans jødiske tro. For ikke å spille lot han neglene på venstre hand gro, deretter ventet psykiatrien. Det var rundgangen i nærmere 15 år før han greide å samle seg om å spille permanent igjen.

Lista over musikere som fikk sin blues-«utdanning» hos John Mayall er lang, men den omfatter videre navn som Jack Bruce (The Cream), Mick Fleetwood (Fleetwod Mac), Mick Taylor (overtok som sologitarist etter Brian Jones i Rolling Stones), Keef Hartley (stiftet Keef Hartley Band) og John McVie (Fleetwood Mac). Etter at John Mayall flyttet til Los Angles i 1968 har hatt flere besetninger i Bluesbreakers, blant annet har både Walter Trout og den eminente gitaristen Coco Montoya gått sin Bluesbreaker-skole. Montoya demonstrerte hva han var god for under konserten John Mayall hadde i Oslo 1989.

– Det handler faktisk ikke om å undervise, men mer om å etablere et godt miljø som man sammen kan utvikle seg i. Det kan bare skje sammen med musikere som jeg går godt overens med. Dessuten må det være mennesker som jeg syns det er spennende å jobbe sammen med. For dette er læring der alle stimulerer hverandre og lærer av hverandre. Det er det som er å skape musikk, forklarer John Mayall.

John Mayall kommer fra landsbyen Macclesfield utenfor Manchester. Sammen med Alexis Corner og Graham Bond var han den viktigste enkeltmusikeren som frontet den hvite bluesbølgen som skyllet over britisk rocke- og populærmusikk på sekstitallet. Han gikk på kunstskole i Manchester og spilte blues ved siden av fra 1956. Alexis Corner fikk John Mayall til å flytte til London i 1962, og året etter dannet han sitt første Bluesbreakers.

– Jeg kom ned fra Manchester, The Animals kom fra Newcastle, Steve Winwood og Spencer Davis kom fra Birmingham. Vi samlet oss i London. Jimi Hendrix kom også fra USA til London og dannet sitt Experience. Alt skjedde brått, og det ble en hektisk tid. Vi hadde spillejobber hver kveld. Vi fikk ikke tid til å tenke over hva vi var en del av. Men vi visste at det var dette vi ville drive med, forteller han.

Det britiske bluespublikummet kjente ikke de svarte, amerikanske bluesgigantene. De hadde bare møtt de britiske imitatorene. John Lee Hooker var den første av de svarte amerikanske forgrunnsskikkelsene innen bluesen som kom til England og spilte for et britisk publikum. Han reiste rundt og spilte sammen med John Mayall & the Bluesbreakers som backingband en måneds tid. Deretter kom T-bone Walker som også reiste rundt med John Mayall og bandet over hele Storbritannia. Han spilte videre sammen med andre størrelser som munnspilleren Sonny Boy Williamson, pianisten Champion Jack Dupree, Eddie Boyd og den eminente gitaristen Freddie King.

---
DEL

Legg igjen et svar