Britisk exit: En løsning for Norge?

Denne uken startet den britiske statsministeren sin rundtur i Europas hovedsteder for å reforhandle landets medlemskap i EU. Hva ønsker britene, og hvilke konsekvenser kan det få for Norge?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre på talerstolen i stortingssalen under redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker i Stortinget i 2011. Foto: Vegard Grøtt / Scanpix
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 24. januar 2013 annonserte den britiske statsministeren David Cameron at dersom han vant valget i mai 2015, ville han reforhandle Storbritannias medlemskap i EU og deretter avholde en folkeavstemning. Spørsmålet han vil stille er et «in or out». Camerons konservative parti er under sterkt press fra anti-EU- og anti-immigrasjonspartiet UKIP (United Kingdom Independence Party), som i økende grad stjeler stemmer fra det britiske Tory-partiet. UKIP fikk 27,5 prosent oppslutning under valget i Europaparlamentet i mai 2014. Og under det siste valget den 7. mai, fikk partiet en oppslutning på 12,9 prosent.

For langt. Cameron har nå tatt initiativet til å reforhandle det britiske medlemskapet i EU på områder som sosialpolitikk, sysselsetting og miljø. Her mener han EU-samarbeidet har gått for langt. For det første er statsministeren skeptisk til at arbeidere fra Sentral- og Øst-Europa stjeler jobber fra briter fordi de aksepterer jobber for uakseptabel lav lønn. For det andre ønsker Cameron slutt på «trygdeshopping» – å redusere trygderettigheter for arbeidssøkere og arbeidstakere fra de nye medlemslandene i Sentral- og Øst-Europa. Denne problemstillingen har fått mye oppmerksomhet i Norge: Spørsmålet gjelder om hvorvidt en polakk som betaler skatt og bidrar til det norske trygdesystemet, skal få like rettigheter til sykepenger og arbeidsløshetstrygd om han i denne perioden velger å reise tilbake til Polen. Cameron – men også ledende politikere i Europaparlamentet – har tatt til orde for å justere nivået på trygdeutbetalingene i henhold til prisnivået i hjemlandet. I tillegg har Storbritannia lenge argumentert  mot direktiver for å harmonisere arbeidstidsbestemmelser i EU. På miljøområdet ønsker britene å fritas fra en rekke EU-regler, som krav til reduksjon i luftforurensing (det vil si NOx-utslipp) fra biler, fiskefartøyer og petroleumsinstallasjoner i Nordsjøen. Dette er utslippskilder som fører til sur nedbør i Norge og ødelegger norsk natur og luftkvalitet. Direktiver som beskytter fugler og andre dyr har ifølge Cameron heller ikke noe i et EU-samarbeid å gjøre. På klimaområdet er britene imidlertid sterke pådrivere for ambisiøse kutt i CO2-utslipp, og tok sist til orde for at EU skulle gå inn for femti prosents utslippsreduksjoner innen 2030.

Haster. Ingen av Camerons retrettforslag er tilfeldig fremmet. Alt han kritiserer er områder som befinner seg i EU-samarbeidets grenseland, hvor nasjonal og europeisk lovgivning ofte er motstridende og kostbare å gjennomføre. Det er også områder som tar høyrepopulistiske partiers syn på alvor. Imidlertid er det verdt å merke seg at Cameron ikke har bedt om unntak fra EUs fire friheter: fri bevegelse av arbeidskraft og handel med varer, tjenester og kapital. Cameron ønsker fortsatt at Storbritannia skal bli værende i EUs indre marked.

For å holde en folkeavstemning før 2017 – antakeligvis allerede under høsten 2016 – må Storbritannia og EU starte forhandlingene om britiske unntak umiddelbart. Forhandlingene kan bli harde, for andre EU-land er lite innstilt på å gi britene varige unntak på områder de selv opplever som utfordrende. De frykter også at det kan føre til en dominoeffekt som ender i at EU-samarbeidet gradvis oppløses.

På den andre siden er det mange EU-land som er lei av at Storbritannia bremser samarbeidsformer andre land ser som en nødvendighet. Hvorfor skal andre lands samarbeid begrenses av et alltid nølende Storbritannia? Skatt på finanstjenester – den såkalte Toubin-skatten – er et slikt eksempel. Mens Frankrike og Tyskland sammen med Kommisjonen ønsker å innføre skatt på handel med finanstjenester som kan bidra til å finansiere utviklingshjelp eller andre gode formål, ser britene Toubin-skatten som et angrep på Londons viktigste eksportvare – finanstjenester. Opprettelse av et eget beslutningsorgan for regjeringene i eurosonen er et annet initiativ britene har blokkert.

Forhandlinger i stå. For Norge vil Storbritannias forhandlinger med EU være interessante. Dersom britene og EU ikke blir enige, eller britene til slutt velger å melde seg ut av EU, kan Norge få selskap av Storbritannia i EØS. Cameron har imidlertid harselert over Norges rolle i Europa og EØS-avtalens demokratiske underskudd ved flere anledninger. Skulle britene lykkes i å komme frem til en egen medlemskapsmodell for nølende europeere, kan Storbritannias vilkår seile opp som et interessant alternativ for Norge. Særlig i en situasjon hvor EØS-avtalen blir stadig vanskeligere å videreføre. I disse dager sitter Norge i fastlåste forhandlinger om deltakelse i EUs bankunion. Finansminister Siv Jensen forhandlet frem en politisk løsning hvor Eftas overvåkingsorgan, ESA, vil være ansvarlig for bestemmelser som gjelder norske banker og finansinstitusjoner. Men nå er forhandlingene gått i stå på grunn av grunnlovens bestemmelse om at Norge ikke kan gi myndighet til en organisasjon vi ikke tilhører, uten å be om tre fjerdedels flertall i Stortinget. Det samme gjelder den forestående energiunionen, hvor EU-landene er i ferd med å avgi suverenitet til et byrå for å samarbeide om forvaltning av produksjon, transport og konsum av elektrisitet og gass. Om finansmarkedet er av vesentlig interesse for Norge, er energimarkedet langt mer politisk følsomt fordi det i ytterste konsekvens kan legge føringer på forvaltning av våre naturressurser og et viktig inntektsgrunnlag både for staten og kommunene. EUs nye konkurranseregler vil gi ESA myndighet til å utstede bøter til norske bedrifter – noe Stortinget heller ikke kan godta uten tre fjerdedels flertall. Ingen regjering ønsker å gå den tunge veien til Stortinget for å be om tre fjerdedels flertall for å underkaste seg EUs nye. Det var nok atskillig lettere å feire grunnloven enn å reise debatt om dens evne til å møte et svært endret kontinent to hundre år senere. Danmarks nylige folkeavstemning om deltakelse i EUs patentdomstol og Camerons spørsmål om «inn eller ut» står derfor i stor kontrast til det norske politiske miljøets paranoide redsel for å vekke opp gamle skillelinjer som kan splitte de største partiene.

Lobbyarbeid. Tidligere har EU-samarbeidet vist stor grad av tålmodighet og toleranse for norske krav og synspunkter. Denne holdningen er ikke lenger til stede. Med britisk folkeavstemning ønsker EU å vise at deltakelse i EUs indre marked egner seg dårlig med cherrypicking. Land kan selvsagt selv velge om de ønsker å delta i EUs beslutningsorgan – men skal de ta del i det indre marked, kan de ikke velge og vrake regler etter eget forgodtbefinnende.

Hvorfor skal andre lands samarbeid begrenses av et alltid nølende Storbritannia?

Det vil ikke være første gang Norge følger i britenes europeiske fotspor. Helt siden vi i 1905 valgte en prins inngiftet i det britiske kongehuset, har norske regjeringer ønsket å knytte Norge til Storbritannias europeiske lest. Etter andre verdenskrig har vi motvillig fulgt britenes ønsker. Under forhandlingene om Marshall-planen i 1947  mistet den britiske finansministeren Hugh Dalton til slutt tålmodigheten, og fyrte av en uvanlig lite høflig og diplomatisk tirade mot den norske forhandlingslederen og motstandshelten, sentralbanksjef Gunnar Jahn: «Er Norge en del av Vest-Europa?» På ordre fra Oslo hadde Jahn benyttet alle anledninger til å sabotere forhandlingene om fordelingen av den amerikanske hjelpen. Det var britene som forhandlet frem og la press på et svært skeptisk Storting til å bli med i Europarådet og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som både regjering og Storting motsatte seg. Britene måtte gå så langt som å true Norge med aldri å få styreplass i FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon, IMO, etter at de oppdaget at Regjeringen gjennom hele 1950-tallet hadde drevet aktivt lobbyarbeid for å hindre at IMO-traktaten skulle tre i kraft. Stortinget mente IMO ville svekke konkurransesituasjonen for den norske maritime næringen.

Deretter gjorde britene flere u-vendinger som kom overaskende på den norske regjeringen. Året etter at de etablerte den europeiske frihandelsorganisasjonen, EFTA, søkte de – til regjeringens store overraskelse – om medlemskap i EF, hvorpå vi fulgte etter. I 1998 – etter at Stortingsmeldingen om Norges forsvar hadde utpekt Storbritannia som garantisten for at EU aldri ville bli en forsvarspolitisk organisasjon – ble Tony Blair og Jacques Chirac enige om en historisk fransk-britisk avtale om å etablere et nytt og banebrytende forsvarspolitisk samarbeid i EU. Norge snudde, og har i dag stilt norske tropper til disposisjon for en svenskledet EU-beredskapshær, Nordic Battle Group. EUs sanksjoner mot Russland stiller vi oss bak, uten at vi engang deltar i diskusjonen om innhold og mening. Putin innførte sågar mottiltak mot Norge før Stortinget tok stilling til EUs siste sanksjoner.

Britenes EU-debatt vil neppe rikke ved vår hjemlige EU-prokastinering. Men de historiske linjene i vårt forhold til Storbritannia viser at vår viktigste europeiske alliertes valg ikke vil gå upåaktet hen.


Frisvold er korrespondent i Ny Tid. Han har
gitt ut boka Mot Europa – fortellingen om et nølende Norge (Origami forlag 2014).

 

---
DEL