Kan bringe huleløven og mammuten tilbake

Hvis zoolog Petter Bøckman får det som han vil, får vi se geirfugl, huleløve og mammut komme tilbake norsk natur. Nyere genteknologi er nøkkelen.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

 

«Det var jo ikke meningen at mammuten skulle bli borte. Den ble borte fordi vi spiste den opp,» sier Petter Bøckman, universitetslektor ved Naturhistorisk museum, til Ny Tid. Vi møter Bøckman i idylliske omgivelser i botanisk hage. Han unnskylder kjapt vikingkostymet han stiller i – han har nettopp arrangert aktiviteter for en gruppe barn. Bøckman har ingen etiske motforestillinger mot å gjeninnføre utryddede arter. Det vil simpelthen være å gjøre opp for våre tidligere feil, mener han. «Det er vi som har utryddet disse dyrene i utgangspunktet. Er det i det hele tatt noe spørsmål etisk sett i denne sammenhengen?» spør han. Særlig ønsker han seg geirfuglen tilbake. Geirfuglen var vanlig frem til vikingtiden, og den siste ble skutt i 1844. «Geirfugl er et norsk dyr, og den burde vi hatt her. Det er en sorg at vi ikke har klart å holde geirfuglen ved like,» sier Bøckman.

Geirfuglen høres relativt harmløs ut, men det er ikke fritt for at det kan bli et politisk stridstema dersom vi klarer å føre mammuten, huleløven eller det ullhårede neshornet tilbake i norsk natur. Både mammuten og det ullhårede neshornet var planteetere, men med en kroppsmasse på henholdsvis rundt seks og tre tonn er det likevel ikke fritt for at reindrift kan bli en betraktelig mer risikabel yrkesvei hvis disse skulle beite side om side med reinen på Finnmarksvidda en gang i fremtiden. Huleløven kunne bli opp til 120 centimeter over skuldrene og ha en kroppslengde på over to meter. Denne kuldetilpassede løven var altså en god del større enn løvene vi finner i Afrika i dag. «Det er mulig norske sauebønder vil bli litt hissige hvis vi innfører huleløve,» sier Bøckman og ler hjertelig. «Huleløve er et litt vanskelig dyr, for det er et dyr som av og til spiser folk. Da kan den norske rovdyrdebatten bli noe tilspisset.» Bøckman mener likevel det vil være mulig å lære huleløvene at de bør holde seg unna mennesker ved hjelp av de samme metodene som i dag brukes på isbjørner i Canada.

Avutrydding av mammuten. Nyere genteknologi gjør at drømmen om mammuter på Finnmarksvidda kan bli virkelig i relativt nær fremtid. En forskergruppe ved Harvard University er allerede i gang med å bringe mammuten tilbake til livet. Planen er å bruke den indiske elefanten, som faktisk er nærmere beslektet med mammuten enn med dagens afrikanske elefant, til å bære frem klonede mammutfostere. Metoden er kjernekloning, hvor man tar en eggcelle fra et vertsdyr og bytter ut cellekjernen slik at eggcellen får arvematerialet til dyret man ønsker å klone. DNA-materialet hentes fra mammuter som er relativt godt bevart i permafrosten i Sibir.

«Huleløve er et litt vanskelig dyr, for det er et dyr som av og til spiser folk. Da kan den norske rovdyrdebatten bli noe tilspisset.»

Bøckman har en enkel forklaring på hvorfor man har valgt å forsøke å bringe akkurat mammuten tilbake: «Fordi mammuten er stor og fin!». Det er allerede opprettet et stort reservat i Russland, kalt Pleistocen park etter tidsepoken som dekker de siste istidene. Her har de innført både moskus og europeisk bison, og er klare til å ta imot mammut. Tanken er å få til safariturisme. «I dag betaler folk millioner på millioner av kroner for å se sebra, løve og gnu,» påpeker Bøckman. «Det er ingen grunn til at folk ikke skal ville betale like mye for å se europeisk bison, moskus og mammut.»

Mammuten kan også vise seg å være et viktig nyttedyr. George Church, genforskeren som leder mammutprosjektet ved Harvard, påpeker at mammuten kan spille en viktig rolle i å gjenopprette det opprinnelige økosystemet i Sibir. Han baserer seg på forskning av den russiske geofysikeren Sergej Zimov. Dersom permafrosten i tundraen smelter, vil det frigis enorme mengder av klimagassen metan, som vil akselerere den globale oppvarmingen. Ifølge Zimovs forskning vil store planteetere på beite bidra til å opprettholde gresslandskapet, som i sin tur vil stoppe erosjon i jordsmonnet og dermed beskytte permafrosten som ligger under. Om vinteren vil dyrene grave opp den isolerende snøen på jakt etter mat, og slik sørge for at kulda trekker ned i jorda.

Dyrt og vanskelig. Selv om genforskningen har gjort enorme fremskritt de siste tiårene, er det å klone frem utdødde dyr fremdeles en svært komplisert affære. «For å få utryddede dyr tilbake trenger man to ting,» forklarer Bøckman. «Man trenger godt DNA-materiale, og man trenger en nær nok slektning som kan fungere som eggdonor og rugekasse. Der er det utfordringer for en del arter. For eksempel kjempebeltedyret, kjempedovendyret og mastodontene, som døde ut i relativt ny tid. De har ingen nære slektninger, så det er ingenting vi får gjort for å få dem tilbake.» Hvorvidt den indiske elefanten er nært nok beslektet til å kunne bære frem en mammut, gjenstår å se. «Den indiske elefanten er for eksempel et varmtværsdyr, mens mammuten er et kaldtværsdyr, så der kan det hende at det blir skjærings, men det vet vi ikke før vi har prøvd,» sier Bøckman.

Det ligger mye prøving og feiling bak et klonet dyr. Prosessen er møysommelig og ressurskrevende, men foreløpig er det kun små forskningsmiljøer med lite penger som driver med avutrydding. Bøckman forteller om prosessen da spanske forskere midlertidig brakte tilbake den pyreneiske fjellgeita i 2003. «De hadde laget flere hundre egg, og av disse ble det bare rundt 50 som kunne brukes. Det ble bare sju graviditeter av det, og til slutt kun én geit, som døde noen minutter etter fødselen.» Med mammuten er det også vanskeligere å finne godt arvemateriale som ikke har blitt degradert for mye med tiden, og den indiske elefanten har i tillegg to års graviditet. «Da er det klart at man er oppe i helt andre kostnadsrammer,» påpeker Bøckman. Målet om å bygge opp en hel bestand med genetisk variasjon som er bærekraftig, vil altså kreve en hel del.

---
DEL