Det er tre momenter som er relevante for situasjonen i Storbritannia – og for brexit – som jeg tror er mindre relevant andre steder i Europa. Hvis det likevel finnes en fellesnevner her, er det uærlighet – en falsk fortelling om hvem britene er, hvem vi kan være, og hva uærligheten koster oss.

Først: innvandring

Storbritannia har alltid hatt innvandring, men det ble en betydelig økning i antallet innvandrere umiddelbart etter andre verdenskrig. Noen kom fra tidligere britiske kolonier – i Karibia, Australia, Sørlige Afrika og Asia – mens det i utgangspunktet kom flere innvandrere fra andre europeiske land som Irland, Italia, Kypros, Polen og Baltikum.

Gjennom hele etterkrigstiden unngikk det politiske etablissementet å engasjere seg i innvandringsspørsmålet. Selv da mer enn halvparten av alle mørkhudede i Storbritannia faktisk ble født i Storbritannia, ble de likevel oppfattet som immigranter. Høyresiden spilte på fordommer, for de visste at det var en måte å sanke stemmer på, mens venstresiden ville gi etter fordi de var redde for å tape stemmer. Resultatet ble at svært få forsto seg på innvandring, skjønte hva som er de underliggende mekanismene, hvem som tjener på det og hvorfor de gjør det.

Vi snakket verken om krigene, handels-avtalene eller miljøødeleggelsene vi deltok i, og som fikk folk til å utvandre. Vi diskuterte heller ikke den aldrende befolkningens behov, eller hvordan lavtlønnsøkonomien til en velferdsstat som knaket i sammenføyningene, gjorde innvandring nødvendig. Ett eksempel: NHS, det nasjonale helsesystemet, gjorde britene mer stolte av å være briter enn hva monarkiet klarte. Men uten innvandring ville ikke NHS vært mulig. I 1972 var 12 prosent av sykepleierne i Storbritannia fra Irland; ved århundreskiftet var 73 prosent av familielegene i Rhondda-dalen i Wales fra Sør-Asia.

Vi var uvitende. I dag mener tre fjerdedeler av alle briter at innvandringen bør reduseres. Men de tror også at innvandrere utgjør 31 prosent av befolkningen, mens det i virkeligheten er 13 prosent.

Da folkeavstemningen over brexit fant sted, måtte vi betale prisen for alle de vanskelige debattene vi hadde veket unna, og de enkle veivalgene vi hadde tatt.

I dag mener tre fjerdedeler av alle briter at innvandringen bør reduseres.

Multikulturalisme er punkt nummer to og inneholder både fakta og fiksjon: Fakta-
multikulturalismen må ta utgangspunkt i at den verken er synonym med rase eller religion. Hvis du fjernet alle fargede mennesker i Europa, og alle som ikke er kristne, ville Europa fortsatt være multikulturelt. Se bare på hva som skjer i Catalonia, eller hva som kan skje i Skottland når britene forlater EU. Andre eksempler; se på de flerspråklige sveitserne, Italias varierte regioner, gjenopplivningen av det walisiske språket og fredsprosessen i Irland.

Europa har aldri vært en monokultur, og i spørsmål om rase og religion har vi gode eksempler på suksess – og viktige eksempler på fiasko. Uansett er det multikulturelle Europa et faktum, og rase og religion er en del av helheten.

Moralsk panikk

Fiksjonens multikulturalisme framkaller en liberal, statsstyrt politikk der man støtter og oppmuntrer kulturelle forskjeller på bekostning av det nasjonale samholdet. En slik koordinert politikk har aldri eksistert i Europa – heller ikke de stedene der multikulturalismen spås en sikker død.

Men referanser finnes overalt og skaper moralsk panikk: «Liberale dilemmaer» florerer over temaer som ytringsfrihet eller kvinners rettigheter. Ta avisen Jyllands-Postens avgjørelse om å publisere tolv karikaturtegninger av profeten Muhammed høsten 2005; tegninger som av mange muslimer ble oppfattet som dypt krenkende. Da muslimene protesterte, ble vi fortalt at de ikke forsto ytringsfrihet. Men å protestere mot ting du ikke liker – så lenge du gjør det på fredelig vis – er ytringsfrihet.

Å protestere mot ting du ikke liker – så lenge du gjør det på fredelig vis – er ytringsfrihet.

«Dette er en historie som handler om noe mer enn 12 karikaturtegninger i en liten dansk avis», uttalte avisens kulturredaktør Flemming Rose, «dette handler om integrering og hvor kompatibel religionen islam er med et moderne, sekulært samfunn».

Han hadde rett i at det dreide seg om noe større, men ikke om det han fortalte. I virkeligheten var det en historie om makt, hykleri og en forkrøplende mangel på selverkjennelse. To år tidligere hadde nemlig den danske illustratøren Christoffer Zieler tilbudt Jyllands-Posten en serie satiriske karikaturtegninger med et skråblikk på Jesu oppstandelse. Zieler mottok følgende svar på e-post: «Jeg tror ikke Jyllands-Postens lesere vil sette pris på tegningene. Jeg tror faktisk tegningene vil framprovosere ramaskrik. Derfor vil jeg ikke trykke dem.»

Spørsmålet dreide seg ikke om å sette grenser med tanke på religiøs toleranse og ytringsfrihet, men om hvor grensen settes og hvem som betyr noe – og ikke betyr noe. Den egentlige historien handler om hvordan vi oppfatter innvandring etter det nåværende vestlige mønsteret – hvem er det vi prøver å integrere, hva integrerer vi dem i, og på hvilket grunnlag?

Siden århundreskiftet har det britiske etablissementet vært bekymret for om nasjonens kultur vil tåle en integrering av muslimer – hvorav 70 prosent stemte for å bli i EU – og brydd seg lite om hvordan den hvite arbeiderklassen skal integreres i den britiske økonomien.

Små nasjoner

Det tredje punktet er imperiet. Jeg husker at den danske finansministeren Kristian Jensen sa: «Det er to slags europeiske nasjoner. Det er små nasjoner, og det er nasjoner som ennå ikke har skjønt at de er små nasjoner.» Storbritannia er det siste, og den smertefulle brexit-prosessen viser oss nøyaktig hvor små vi er.

Tilhengerne ønsker å få «stor» tilbake i Storbritannia. Men det foreligger ingen plan, bare et slagord fylt med vrangforestillinger.

Siden Suez-krisen på 50-tallet har britene strevd med å finne sin plass i verden. Nasjonen har vært nostalgisk over tidligere stormaktsdager og glemsk med hensyn til tidligere kriser, den har struttet av selvtillit om sin framtidige rolle og levd på sitt rykte slik en aristokrat lever på familiens penger – nøysomt, pompøst og med høye krav, men med svært lite selvinnsikt.

Brexit er et uttrykk for alt dette. Tilhengerne ønsker å få «stor» tilbake i Storbritannia. Men det foreligger ingen plan, bare et slagord fylt med vrangforestillinger. Ved opptakten til brexit-ble det antatt at vi kunne diktere vilkårene; det kan vi ikke. De antok at vi bare kunne forlate EU; det kan vi ikke. Det forelå ikke flere planer om hvordan britene skulle forlate EU enn en hund som jager en bil, har planer om å kjøre den. Nå innser de hvor lite suverenitet betyr i et land av Storbritannias størrelse med en neoliberal, globalisert økonomi utover de blå passene (som er laget i Frankrike, og som vi kunne hatt uansett).

Alle europeiske stater sliter med de to første momentene, innvandring og multikulturalisme, og med hvordan staten skal stille seg til oppriktighet, antirasisme, pluralisme og inkludering. Det siste er en byrde for de forhenværende kolonimaktene – primært Frankrike, Belgia, Nederland og Portugal – som alle sliter på hvert sitt vis.

Snik-kapitalisme

Alt dette har funnet sted i en periode der nasjoner strever med å hevde sin vilje som en primær demokratisk enhet i møte med en sterk neoliberal globalisme – et system som sikrer at kapitalismen sniker seg inn uansett hvem som får din stemme. Vi har også nylig hatt et omfattende økonomisk sammenbrudd der de fattigste måtte betale mest for de rikes grådighet og dumskap.

Uansett hvor bisarr Storbritannias situasjon later til å være, vil det være hybris å tro at apokalypsens fire ryttere innen moderne politikk – nasjonalisme, rasisme, fremmedgjøring og mistro – ikke forfølger resten av kontinentet.

«Krisen består nettopp i det faktum at de gamle er døende, og de nye ikke kan fødes; i dette interregnumet viser det seg en hel rekke sykdomstegn», skrev Antonio , amsci.

Brexit er et symptom på en større krise som påvirker oss alle. Slik sett er vi mer europeiske enn vi liker å innrømme.

© Eurozine. Gary Younge i samtale med  Susan Neiman
og Jan Plamper på Eurozine-konferansen 2019.
Oversatt av Iril Kolle