Marco De Angelis, www.libex.eu
ILL: Marco De Angelis, Se www.libex.eu

Brexit: Uærlighetens pris


EUROPAS UTFORDRINGER: Brexit-kaoset ser ut til å kulminere i at britene forlater EU – nå som valget av Boris Johnson er tilbakelagt. Brexit er prisen britene må betale for ikke å ha hatt en ærlig diskusjon om innvandring, multikulturalisme og det britiske imperiet. Men er Storbritannias problemer unike?

Gary Younge er en av The Guardians redaktører.
Email: gary@nytid.com
Publisert: 2020-01-01

Det er tre momenter som er relevante for situasjonen i Storbritannia – og for brexit – som jeg tror er mindre relevant andre steder i Europa. Hvis det likevel finnes en fellesnevner her, er det uærlighet – en falsk fortelling om hvem britene er, hvem vi kan være, og hva uærligheten koster oss.

Først: innvandring

Storbritannia har alltid hatt innvandring, men det ble en betydelig økning i antallet innvandrere umiddelbart etter andre verdenskrig. Noen kom fra tidligere britiske kolonier – i Karibia, Australia, Sørlige Afrika og Asia – mens det i utgangspunktet kom flere innvandrere fra andre europeiske land som Irland, Italia, Kypros, Polen og Baltikum.

Gjennom hele etterkrigstiden unngikk det politiske etablissementet å engasjere seg i innvandringsspørsmålet. Selv da mer enn halvparten av alle mørkhudede i Storbritannia faktisk ble født i Storbritannia, ble de likevel oppfattet som immigranter. Høyresiden spilte på fordommer, for de visste at det var en måte å sanke stemmer på, mens venstresiden ville gi etter fordi de var redde for å tape stemmer. Resultatet ble at svært få forsto seg på innvandring, skjønte hva som er de underliggende mekanismene, hvem som tjener på det og hvorfor de gjør det.

Vi snakket verken om krigene, handels-avtalene eller miljøødeleggelsene vi deltok i, og som fikk folk til å utvandre. Vi diskuterte heller ikke den aldrende befolkningens behov, eller hvordan lavtlønnsøkonomien til en velferdsstat som knaket i sammenføyningene, gjorde innvandring nødvendig. Ett eksempel: NHS, det nasjonale helsesystemet, gjorde britene mer stolte av å være briter enn hva monarkiet klarte. Men uten innvandring ville ikke NHS vært mulig. I 1972 var 12 prosent av sykepleierne i Storbritannia fra Irland; ved århundreskiftet var 73 prosent av familielegene i Rhondda-dalen i Wales fra Sør-Asia.

Vi var uvitende. I dag mener tre fjerdedeler av alle briter at innvandringen bør reduseres. Men de tror også at innvandrere utgjør 31 prosent av befolkningen, mens det i virkeligheten er 13 prosent.

Abonnement kr 195/kvartal

Da folkeavstemningen over brexit fant sted, måtte vi betale prisen for alle de vanskelige debattene vi hadde veket unna, og de enkle veivalgene vi hadde tatt.

I dag mener tre fjerdedeler av alle briter at innvandringen bør …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)