Brexit: Demokratiets skamplett

I denne dokumentaren møter vi både mennesker som stemte for og imot at Storbritannia skulle bli i EU, samt eksperter som Noam Chomsky.

Ryan er journalist og filmanmelder.

Brexitannia

Timothy George Kelly

Russland/Storbritannia

Forholdstap eller rasisme? Det har blitt sagt at folkeavstemningen om hvorvidt Storbritannia skulle forlate EU eller ikke ble til et valg som ikke nødvendigvis handlet om fortsatt EU-medlemskap, men om innvandring. Da jeg tok minoritetspsykologi på universitetet skrev jeg oppgave om hva det faktisk var som gjorde at folk var så redde for innvandring. Blant teoriene som kunne forklare disse følelsene fant jeg Samuel Stouffers om relativ deprivasjon – eller forholdstap som Gudmund Hernes og Knud Knudsen kaller det – en av de mest fascinerende. Teorien ser absolutt ut til å bli støttet av denne dokumentaren. I praksis betyr det at en føler at andre grupper får det en egentlig har krav på, og dette utgjør en risiko for ens videre rettigheter ettersom ressursene minker. I Norge og Storbritannia har vi velferdsordninger som er tilgjengelige ved behov og finansieres av felleskapet. Mange i Brexitannia gir uttrykk for at innvandrere forsyner seg av deres goder og at det dermed ble mindre igjen til dem.

Mange i Brexitannia mener at innvandrere forsyner seg av deres goder og at det dermed ble mindre igjen til dem.

Har arbeidsinnvandring skylda? Som borger i et land med velferdsordninger jobber du også for å bidra til felleskassen – slik at velferdsordningene er der hvis du skulle trenge det. Flere av de som uttaler seg i dokumentaren uttrykker stor bekymring for tap av jobb og bolig, og det å være dønn fattig fordi det ikke er nok igjen til å ta vare på landets borgere etter at flyktninger og immigranter har fått sitt fra velferdsordningene. En ung mann forteller om kompisene som mister jobbene sine til folk fra østblokkland. Og her spiller konsekvenser av EU-medlemskapet inn; arbeidsinnvandring fra andre EU-land vil ofte i praksis si at billig arbeidskraft kommer til Storbritannia og tar jobbene fra de som krever normale lønninger.

EU-medlemskapet har gjort at billig arbeidskraft kommer til Storbritannia fra andre EU-land og utkonkurrerer de som krever normale lønninger.

En av karene i dokumentaren sier at man er ikke brite hvis man ikke har denne hudfargen («hvit»), og peker på armen sin. Da har man tatt det fra redsel til rasisme, og her er det faktisk et skille etter min mening. Å knytte rettighetene man har til hudfarge er ekstremt dårlig retorikk i en veldig viktig diskusjon om konsekvensene av Brexit. Skal vi følge denne herremannens resonnement, så er alle som kommer til Storbritannia med en annen hudfarge ikke å regne som briter, og de bør dermed ikke ha rett til felleskapets goder. Men hva med de som kommer som økonomiske flyktninger eller arbeidsinnvandrere som er «hvite»? Er det greit at de forsyner seg av statskassen?

Når sofavelgerne bestemmer. Jeg kjente jeg ble ganske irritert på en del av dem som uttaler seg i dokumentaren, og samtidig bekymret for hvor vi er på vei her i Norge. Jeg tror dessverre vi er på vei mot en liknende avstemning, nettopp for å forhindre arbeidsinnvandringen som følger av vårt EØS-medlemskap. Mange er redde i Norge også, og de har dessverre en tendens til å trekke mot ytterste høyre politisk. Noen tar det ut til det ekstreme, blir stadig mer høyrøstet og har en retorikk som er direkte skadelig. Dessverre synes slik retorikk å mobilisere likesinnede.

I Storbritannia var det flere som mobiliserte mot å bli værende i EU enn for. Er dette rett og slett resultatet av at sofavelgerne faktisk tok turen til stemmeurnene i frykt for å miste sine opparbeidede goder? Det er mange briter som mener det, ifølge dokumentaren. Hva vil skje  om vi i Norge kommer i lignende situasjon – at alle sofavelgerne som vanligvis sitter hjemme og kritiserer «den norske snillheten», faktisk går og stemmer?

Vi er alle mennesker. Det fine i dokumentaren er at ingen navn blir brukt på menneskene vi møter – hverken «britene» eller ekspertene i dokumentarens andre delen. Det fremhever et viktig poeng, nemlig at vi er alle mennesker – uansett navn, tittel, geografisk, politisk eller religiøs tilhørighet – med behov som skal dekkes hver eneste dag, på den ene eller den andre måten.

Det er skummelt å miste sitt livsgrunnlag, som jobb eller bolig, og så oppleve vansker med å komme inn på jobbmarkedet igjen fordi mange jobber er «tatt» av arbeidsinnvandrere som godtar lavere lønninger. Det er skummelt å se at landet på toppen av det hele sender penger for å hjelpe flyktninger der de er. Da er det lett å si at det er utlendingene som tar alle jobbene og får alle pengene som staten og landets borgere jobber inn.

Det er lett å forstå at man blir redd når man har begrensede ressurser og muligheter til å få kunnskap om tingenes tilstand. Men redsel og uvitenhet er aldri god nok grunn til å bli rasist og velge en hat-basert retorikk.

Filmen vises på BIFF i Bergen 26.september til 4.oktober

---
DEL