Brevet til Jeltsin

Høsten 1991 fikk Boris Jeltsin et brev. Få måneder senere, under et møte med mye vodka og lange saunabesøk, fikk han en «deal» med Ukrainas og Hviterusslands ledere. I praksis gjennomførte de et statskupp.

Ola Tunander
Ola Tunander er Research Professor Emeritus ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO).

I praksis gjennomførte de et statskupp: Høsten 1991 fikk Boris Jeltsin et brev. Få måneder senere, under et møte med mye vodka og lange saunabesøk, fikk han en «deal» med Ukrainas og Hviterusslands ledere.
For to år siden, ved 25-årsjubileet for Berlinmurens fall i 1989, sa flere av de nålevende aktørene fra den kalde krigen – Henry Kissinger, Mikhail Gorbatsjov og Helmut Kohl – at vi må stoppe konfrontasjonen med Russland for å unngå en ny kald krig. Vi må erkjenne at også Russlands har strategiske interesser, mente de. USAs ambassadør til Moskva i 1989, Jack Matlock, sier at president Vladimir Putin kun reagerer på USAs utvidelse av sitt militære nærvær.

Gorbatsjov har vært en hard kritiker av president Vladimir Putin. Nå tar han Putin i forsvar, og sier at USA har provosert frem konflikten i Ukraina. Putins politikk har hittil vært helt forutsigbar, inklusive inkluderingen av Krim. Hvis USA fortsetter sin politikk med europeisk støtte, kan det gå mot en atomvåpenkrig med uforutsigelige konsekvenser, sier Gorbatsjov.
Mikhail Gorbatsjovs avspenningspolitikk fra slutten av 1980-tallet krevde fortrolighet og samarbeid mellom de store maktene. Men nå sier vestlige ledere at Russlands inkludering av Krim har forandret alt: Russland har «erobret en del av et annet land», og dette kan vi ikke akseptere. Vi må legge press på Russland, sier man – men russere har en lang og trist erfaring og kan sikkert overleve sanksjoner, mens de har skjerpet krisen i Europa.

Men la oss vende tilbake til den kalde krigens oppløsning. Fra 1988 hadde Mikhail Gorbatsjov en visjon om en stormaktretrett (inspirert av Palme-kommisjonen fra 1982 med den nylig avdøde Egon Bahr). Gorbatsjov forsøkte å få til en europeisk buffersone med et nøytralt Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn for å garantere avspenning mellom Washington og Moskva, men han ville beholde noen sovjetiske styrker i Øst-Tyskland for å unngå et nytt Stor-Tyskland (Sentral-Europa skulle ha samme rolle som Sverige og Finland hadde i Nord-Europa, mens Vest-Europa skulle ha rollen til Danmark og Norge). Dette fortalte en sovjetisk representant meg i januar 1989. Dette var kjent samtidig i USA, for da jeg nevnte det i samtale med den forrige CIA-sjefen William Colby, fortalte han det på CNN et par dager etterpå. Denne versjonen skulle bekreftes av frie valg i Polen og Ungarn, og av USAs daværende utenriksminister James Baker. I februar 1990 lovte han Gorbatsjov at NATO, etter en tysk forening, ikke skulle bli utvidet østover med «en tomme». De store styrkene i Øst-Tyskland var Sovjets eneste forhandlingskort, men mot løftet om at NATO ikke skulle bli utvidet – ikke engang mot det østlige Tyskland – var Gorbatsjov villig å akseptere et forent Tyskland.

I juli 1990 aksepterte Gorbatsjov også at et forent Tyskland skulle kunne bli med i NATO (med begrensninger for den østlige delen). Men ifølge USAs Moskva-ambassadør Jack Matlock var en utvidelse av NATO til Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn helt uakseptabelt for Gorbatsjov. Vi hadde en «deal» mellom like parter, ikke mellom seierherre og taper, sa Matlock. For Gorbatsjov var det et spørsmål om hedersord, for Baker var det et spørsmål om juss: hva som fantes i dokumentene. Disse dokumentene nevnte kun Tyskland, ikke noe om fortsatt NATO-utvidelse. Det ble enighet mellom Washington og Moskva om at Sovjet/Russland skulle leve videre, men uten de baltiske republikkene. I august 1991 gjorde KGB-ledelsen og militære kretser et kuppforsøk mot Gorbatsjov. Han ble satt i husarrest. Den russiske rådsrepublikkens president Boris Jeltsin fremsto som helten som reddet reformpolitikken.

Etter kuppforsøket sendte tre av Boris Jeltsins støttespillere – hans kommende statsminister Jegor Gajdar, utenriksminister Andrej Kozyrev og statssekretær Gennadij Burbulis – et brev til Jeltsin. De skrev at Moskva allerede hadde mistet de baltiske republikkene. Det kunne bli umulig å beholde Ukraina og Georgia. Moskva skulle bli sittende med de autoritære republikkene i Sentral-Asia. Det skulle bety at en integrering i de europeiske institusjoner skulle bli umulig. De tre foreslo i brevet at Moskva kastet ut Sentral-Asia og oppløste Sovjetunionen, og at Jeltsin, som president i den russiske rådsrepublikken, skulle bli til det nye Russlands president. Gorbatsjov skulle være president over ingenting. I desember 1991, under et møte med mye vodka og sauna i Hviterussland på den polske grensen, fikk Jeltsin en «deal» med Ukrainas og Hviterusslands ledere, Leonid Kravtsjuk og Stanislav Sjusjkevitsj. Burbulis holdt i pennen. I praksis gjennomførte de et statskupp. Dette var ikke bare Gorbatsjovs oppfattelse, men også USA-ambassadøren Matlocks opplevelse av situasjonen. De sentralasiatiske republikkene ble kastet ut. Republikkenes ledere skrev den 25. desember under på et dokument om Sovjetunionens oppløsning. Jeltsin ble ny president.

Russland er ikke en sulten bjørn som venter på å slå til, men en hund som er trengt inn i et hjørne og som kan bite den som sparker den.

Etter en konflikt i 1993 la Jeltsins artilleri parlamentet i stillhet. Men vestlige land var raske til å anerkjenne de nye statene. Det faktum at Ukraina i all hovedsak hadde tilhørt Russland siden 1700-tallet, og at Krim aldri hadde tilhørt et selvstendig Ukraina, var ikke noe man hadde problemer med.
Valerij Tishkov, Jeltsins første nasjonalitetsminister, fortalte meg om brevet til Jeltsin. Han var forsker ved PRIO på 1990-tallet, og skrev om nasjonaliteter i Russland. Gajdar bekreftet brevet da jeg spurte ham. Kazakhstans president Nursultan Nazarbajev bekreftet at det var Jeltsin som ville kaste dem ut. Noen måneder senere, i 1992, da NATOs generalsekretær Manfred Wörner satt med sin rådgiver general Klaus Wittmann og diskuterte NATOs strategiske konsept, ringte Jeltsin. Han ville vite når Russland kunne bli medlem i NATO. Det kunne ikke Wörner svare på, fortalte Wittmann meg. Gajdar, Kozyrev og Burbulis hadde ikke noe å tilby. De ble nødt til å gå av. Kozyrev fikk en retrettstilling som representant for Murmansk (takket være «dealen» med Thorvald Stoltenberg om Barentsregionen, som hadde bred støtte i Murmansk). Både Gajdar og Burbulis forsvant fra den politiske scenen. Jeltsin hadde kastet ut Russlands kornkammer Ukraina og det oljerike Sentral-Asia kun for å vinne presidentembetet. Han hadde ikke forsikret seg om at oppløsingen av Sovjet (og det gamle Russland) skulle åpne veien for europeisk integrering. Den russiske makten følte seg lurt. En russisk general fortalte meg på 1990-tallet at de ikke likte at vi sparket på dem når de lå nede.

Etter at nye ledere hadde tatt over i vest, var gamle løfter snart glemt. Amerikanerne begynte å snakke om at USA hadde seiret i den kalde krigen. I 1999 ble NATO utvidet mot øst med Polen, Tsjekkia og Ungarn. Nå hadde ikke russerne lenger noen kort på hånden. Jeltsins folk mistet all troverdighet. De skulle bli erstattet med støttespillerne til St. Petersburgs borgermester Anatolij Sobtsjak: hans deputy Vladimir Putin, hans juridiske rådgiver Dmitrij Medvedev og Sergej Ivanov (nå leder for presidentens stab). James Baker foreslo et russisk medlemskap i NATO. Kanskje hadde han dårlig samvittighet fordi det ikke ble som han hadde lovt i 1990. Gorbatsjov og senere utenriks- og statsministre som Jevgenij Primakov fortalte at Russland hadde blitt lurt. Arkitekten bak USAs «kald krig-politikk», George Kennan, beskrev NATO-utvidelsen som et feilgrep av «episke dimensjoner». Utvidelsen ville destabilisere Europa, sa han. Russland trakk seg tilbake fra skanse til skanse. Med NATO-utvidelsen 2004 – med Estland, Latvia og Litauen – sto vestlig militærmakt inne i det gamle Russland. Fra 2008 begynte amerikanere å snakke om en utvidelse til Georgia og Ukraina. Med den vestlige støtten til opposisjonen i Ukraina var det nok for Moskva. Telefonsamtaler som ble publisert på YouTube (med USAs assisterende utenriksminister Victoria Nuland, USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, Estlands utenriksminister Urmas Paet og EUs Catherine Ashton) syntes å bevise at USA hadde vært direkte involvert i et statskupp. Den valgte presidenten Viktor Janukovitsj ble nødt til å flykte. Hans korrupsjon ble kritisert, men kuppet startet en voldelig konflikt mellom ukrainere i vest og øst, og vanligvis erstattes presidenter i presidentvalg – ikke gjennom gatas parlament.

Janukovitsj hadde blitt valgt til president på grunn av Øst-Ukrainas høye folketall og det forrige regimets korrupsjon. Da folk fra Vest-Ukraina tok over makten med vold, fikk det glasset å renne over i Moskva. Snakket om å forby russisk var en trussel mot Øst-Ukraina, og et vestlig nærvær på Krim var en direkte trussel mot Svartehavsflåten. Russland er ikke en sulten bjørn som venter på å slå til, men en hund som er trengt inn i et hjørne og som kan bite den som sparker den. Problemet i dag er at den nye politikergenerasjonen i vest ikke engang skjønner at atomvåpen er en realitet. Den norske sjefen for etterretningen ga til og med uttrykk for forbauselse over at Vladimir Putin reiste spørsmålet. Når Henry Kissinger, Helmut Schmidt og Mikhail Gorbatsjov sier at vestlig politikk i dag er uansvarlig, er det fordi en vestlig kontroll av Ukraina vil kunne få Russland til å slå tilbake. Hvis USA går inn militært, må man dessuten regne med at atomvåpen kan bli tatt i bruk.
Flere mener at Russland som nasjon ble født i Kiev, og at deler av dagens Ukraina alltid har vært en del av Russland. Selve ordet «Ukraina» kommer av det slaviske «kraj», som står for «grenseland». Ukraina var ikke noen egen stat – det var grenselandet mellom Russland og Polen, mellom østkirke og vestkirke, mellom forskjellige identiteter. I våre samtaler på 1990-tallet uttalte en russisk general følgende: «Ukraina kommer tilbake til Russland!,» men han la også til: «Øst-Ukraina, altså. Vest-Ukraina kan dra til helvete.» Jeg nevnte dette i en NUPI-rapport for 20 år siden. Det passet Samuel Huntington, som siterte det i sin bok The Clash of Civilizations (1996). Men denne delingen mellom øst og vest, mellom Ukrainas identiteter, åpner for en alvorlig konflikt hvis man driver den ene siden mot den andre. Den tyske kansleren Helmut Schmidt sa i fjor at det vestmaktene gjør i Ukraina, er sinnssykt, og han advarte mot en ny verdenskrig. En løsning på krisen i Ukraina må skje i samspill mellom EU og Russland.

Gorbatsjov sa nylig at oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 var et hastverksarbeid. Krimspørsmålet ble aldri diskutert. At Krim var en del av Russland fra 1700-tallet, hadde ingen betydning for Jeltsin da makten sto på spill i Moskva. At sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov ga bort Krim som bursdagsgave til Rådsrepublikken Ukraina i 1954, betydde ikke noe i Sovjettiden. Alle republikkene ble styrt fra Moskva. I 2014 hadde Krim i praksis vært skilt fra Moskva i bare 23 år (kortere enn tiden Øst-Tyskland var skilt fra Vest-Tyskland), mens Krim hadde tilhørt Russland i over 200 år. For Krims russiske majoritet var det like naturlig at man tilhørte Russland som det var naturlig for flertallet av østtyskere at man tilhørte ett Tyskland. For eliten i Russland er Krim like russisk som Florida er amerikansk i USA, og Florida ble en del av USA først i 1845 (lenge etter at Krim ble russisk). USA erobret Texas og California (og New Mexico, Utah, Nevada og Arizona) fra Mexico i 1845–1848. Vi har blitt fortalt at Russland er et imperium. Russland har erobret land fra andre folk – men det har også Danmark–Norge, som har erobret samisk land, og land fra inuittene, mens USA har erobret hele Amerika fra indianerne og en tredjedel av landet sitt fra Mexico. Hvis det spansktalende Texas hadde gjort seg fri fra USA og tatt Florida med seg, ville sikkert noen i Washington hevet øyenbrynene. Hvis dette Texas–Florida hadde alliert seg med Kina, og Kina hadde begynt å trene militære styrker i Texas (som USA gjør i Ukraina), hadde USA gått til krig.


Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning (PRIO).
ola@prio.no.

---
DEL