Brev til et ulykkelig maleri

Reflections. Regi/manus/produsent: Sara Broos

Månedens strømmefilm: Sara Broos’ Reflections er et malerisk portrett av regissørens kunstnermor, og tematiserer både de dype forbindelsene og de smertefulle stengslene familieforhold ofte preges av.

For abonnenter: se filmen HER

Under et opphold på et latvisk spa der mor og datter for første gang var alene med hverandre, ble datteren slått av hvor lite de hadde å si til hverandre, hvor innelukket de var i hvert sitt univers. De fleste utvekslingene skjedde ved at moren tok bilder av datteren i forskjellige positurer, noe som hadde pågått gjennom hele datterens liv: Hun og de to søstrene satt ofte modell for moren, og figurerer i store deler av hennes kunstneriske produksjon. Etter det tause spaoppholdet besluttet datteren, regissør Sara Broos, å lage en dokumentar for å komme tettere innpå moren, den anerkjente svenske maleren Karin Broos.

Innadvendt. Filmen er Broos’ tredje dokumentar av spillefilmlengde, og består av klipp fra regissørens barndom, intervjuer og tablåer av familien fra nåtid, og bilder og klipp av morens ville tenåringstid i Malmö på 1960-tallet, da hun eksperimenterte med narkotika, hadde spiseforstyrrelser og «søkte bekreftelse hos menn». Broos forteller at hun som barn skrev brev til morens malerier for å forstå hvorfor de var så ulykkelige. Dokumentarformen kan til en viss grad sammenliknes med et brev: Begge skapes på ett tidspunkt, og ankommer mottakeren noe senere gjennom et tidshopp som medfører distanse, men også rom for refleksjon.

I dokumentaren For you naked (2012) følger Broos sin gudfar Lars Lerin i hans forsøk på å finne kjærligheten med en brasilianer han møter via en kontaktannonse. Også Lerin er en høyt anerkjent svensk kunstner, mest kjent for sine akvareller, og plages av sosial angst og en fortid som alkoholiker. Men i For you naked er regissørens eneste rolle en oppmuntrende støttespiller i gudfarens kamp mot sine egne tanker og varierende evne til å engasjere seg emosjonelt. Tematiske likheter kan man likevel finne mellom disse filmene og kortdokumentaren Homeland (2015), som handler om en syrisk flyktningkvinnes lidenskapelige forhold til musikk. Alle tre har hovedpersoner som vender blikket innover for å forstå og holde ut sine egne liv.

Datterens blikk på moren røper stor beundring, men også et ønske om en større grad av symbiose enn det moren er i stand til å tilby.

Som 17-åring skrev Karin Broos dagbok: «Jeg kan ikke gjøre noe, jeg ligger bare i sengen og venter. På hva vet jeg ikke. Og så spiser jeg. Hele rommet er tomt, jeg også. … Og så denne forbannede kroppen man ikke kan bli kvitt. Den henger med over alt.» Fra hun var 15 til 22 opplevde Karin et konstant helvete. Også datteren Sara led som tenåring av anoreksi og bulimi, noe det tok moren lang tid å innse, da datterens livsstil var så forskjellig fra hennes egen: Der moren var utagerende og eksperimentell, ble datteren innadvendt og grublende. Selvforakt, skam og et tvilende forhold til egen identitet hadde de derimot til felles.


Datterens blikk på moren røper stor beundring, men også et ønske om en større grad av symbiose enn det moren er i stand til å tilby.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here