Brev til et ulykkelig maleri

Reflections. Regi/manus/produsent: Sara Broos

Månedens strømmefilm: Sara Broos’ Reflections er et malerisk portrett av regissørens kunstnermor, og tematiserer både de dype forbindelsene og de smertefulle stengslene familieforhold ofte preges av.

Hilde Susan Jægtnes
Forfatter, og filmkritiker i Ny Tid.

For abonnenter: se filmen HER

Under et opphold på et latvisk spa der mor og datter for første gang var alene med hverandre, ble datteren slått av hvor lite de hadde å si til hverandre, hvor innelukket de var i hvert sitt univers. De fleste utvekslingene skjedde ved at moren tok bilder av datteren i forskjellige positurer, noe som hadde pågått gjennom hele datterens liv: Hun og de to søstrene satt ofte modell for moren, og figurerer i store deler av hennes kunstneriske produksjon. Etter det tause spaoppholdet besluttet datteren, regissør Sara Broos, å lage en dokumentar for å komme tettere innpå moren, den anerkjente svenske maleren Karin Broos.

Innadvendt. Filmen er Broos’ tredje dokumentar av spillefilmlengde, og består av klipp fra regissørens barndom, intervjuer og tablåer av familien fra nåtid, og bilder og klipp av morens ville tenåringstid i Malmö på 1960-tallet, da hun eksperimenterte med narkotika, hadde spiseforstyrrelser og «søkte bekreftelse hos menn». Broos forteller at hun som barn skrev brev til morens malerier for å forstå hvorfor de var så ulykkelige. Dokumentarformen kan til en viss grad sammenliknes med et brev: Begge skapes på ett tidspunkt, og ankommer mottakeren noe senere gjennom et tidshopp som medfører distanse, men også rom for refleksjon.

I dokumentaren For you naked (2012) følger Broos sin gudfar Lars Lerin i hans forsøk på å finne kjærligheten med en brasilianer han møter via en kontaktannonse. Også Lerin er en høyt anerkjent svensk kunstner, mest kjent for sine akvareller, og plages av sosial angst og en fortid som alkoholiker. Men i For you naked er regissørens eneste rolle en oppmuntrende støttespiller i gudfarens kamp mot sine egne tanker og varierende evne til å engasjere seg emosjonelt. Tematiske likheter kan man likevel finne mellom disse filmene og kortdokumentaren Homeland (2015), som handler om en syrisk flyktningkvinnes lidenskapelige forhold til musikk. Alle tre har hovedpersoner som vender blikket innover for å forstå og holde ut sine egne liv.

Datterens blikk på moren røper stor beundring, men også et ønske om en større grad av symbiose enn det moren er i stand til å tilby.

Som 17-åring skrev Karin Broos dagbok: «Jeg kan ikke gjøre noe, jeg ligger bare i sengen og venter. På hva vet jeg ikke. Og så spiser jeg. Hele rommet er tomt, jeg også. … Og så denne forbannede kroppen man ikke kan bli kvitt. Den henger med over alt.» Fra hun var 15 til 22 opplevde Karin et konstant helvete. Også datteren Sara led som tenåring av anoreksi og bulimi, noe det tok moren lang tid å innse, da datterens livsstil var så forskjellig fra hennes egen: Der moren var utagerende og eksperimentell, ble datteren innadvendt og grublende. Selvforakt, skam og et tvilende forhold til egen identitet hadde de derimot til felles.


Datterens blikk på moren røper stor beundring, men også et ønske om en større grad av symbiose enn det moren er i stand til å tilby.

Bergmann-parallell. Mer enn en tradisjonell dokumentar fremstår Reflections som et malerisk selvportrett – eller snarere et stilisert forsøk på å forstå sin mor i utvidelsen av forsøket på å forstå seg selv. Helt fra hun var liten, prøvde Broos å likne på moren ved å bruke knallrød leppestift og svart kajal. Også andre av morens karakteristikker dukket opp i datteren, som den dårlige selvtilliten og anlegget for å uttrykke seg visuelt.

Filmens stil og tone er tungt estetisert med fargemettede bilder, slående komposisjoner, glidende lyrisk klipping og et rikt, til tider påtrengende lydspor med langsom 60-tallsrock dominert av gråtende elektrisk gitar. Bruken av musikk, sensuelle nærbilder og det mettede fargespekteret utgjør et slags «rockestjernefilter» og leder tankene hen til stemningsdrevne filmskapere som David Lynch eller Terrence Malick. Man kan mistenke at regissøren har latt estetikken i morens fargerike fortid og detaljrike malerier «blø inn i dokumentaren», noe som forsterker opplevelsen av å være i et bevegelig museum over familiens historie.

Store deler av materialet er filmet i Värmland, som ble Karin Broos’ nye hjem da hun ble sammen med mannen. Godset og den vakre naturen kunne vært kulisser i et Bergmann-drama, og parallellen er også synlig i tematiske tråder som kommunikasjonskollaps og smertefull skjevhet i familieforhold. En scene jeg kommer til å bære med meg lenge, er av en tømmerhoggerrobots «meditative» arbeidsøkt. Med umenneskelig presisjon blir det ene høyreiste treet etter det andre kuttet løs, renset for grener og klippet opp i passende stykker. I unaturlig høyt tempo transformeres en generasjons vekst til et nytteprodukt. Tilbake står blødende stubber i en ribbet skog.

Eksistensielle spørsmål. Etter det rike omfanget av barndomsklipp å dømme har familien Broos vært opptatt av å dokumentere hverandre. Det er som om familiemedlemmene er mest komfortable med å betrakte hverandre gjennom kunstneriske medier som film, foto eller malerier. Et spørsmål som dirrer gjennom filmen, er hvorvidt mor og datter er i stand til å kommunisere uten at samtalen foranlediges av en kunstnerisk intensjon. De tre søstrene virker demonstrativt uaffiserte av å bli avbildet, bevisst usjarmerende der de trassig og uten smil stirrer inn i kamera med sine frapperende ansiktstrekk og viljesterke lepper. Morens kjærlighet kommer sterkest til uttrykk når hun fokuserer på å gjenskape døtrene i maleriene. Antakelsen styrkes av morens erklæring om at hun er mest lykkelig når hun maler, når tid og rom forsvinner. Dette er det lett å kjenne seg igjen i: en kunstnerisk transe er svært effektivt for å døyve opprivende selvbevissthet.

Det er som om familiemedlemmene er mest komfortable med å betrakte hverandre gjennom kunstneriske medier som film, foto eller malerier.

Er det en beskyttelsesmekanisme å la seg objektivisere, å objektivisere seg selv? Blir selvforakt lettere å bære hvis man slipper inn observatører? Broos vender kamera i alle retninger med kaleidoskopisk effekt, men jo tettere kamera kommer innpå henne og moren, desto tydeligere blir distansen. Som ungdom besluttet Broos at hun ikke ville bli som moren, hun ville slutte å se seg selv gjennom andre. Men det motsatte later til å ha skjedd: Som hun selv må være klar over, fullbyrder dokumentaren iscenesettelsen av selvet som begynte med moren.

De estetiske grepene er iblant distraherende, spesielt fordi alle kvinnene i familien i utgangspunktet er påfallende vakre. Billedskjønne tenåringsjenter som lider av spiseforstyrrelser og selvskading er en effektiv klisjé i musikkvideoer og rosablogger. Men Broos’ prosjekt om å komme til bunns i egen familiemytologi virker oppriktig heller enn koketterende, og filmens sjokkartede skjønnhet bidrar til en nytelsesrik opplevelse som ikke forhindrer eksistensielle spørsmål om identitet, uttrykksbehov og erstatninger for livsnødvendig nærhet.

Å drukne. I et av filmens mest minneverdige øyeblikk stiger regissøren naken ned i et grumsete tjern til halsen, der hun venter noen øyeblikk før hun dukker under. Bildet holdes lenge, og brytes før hodet dukker opp igjen. Ikke før i slutten av rulleteksten skyter hun opp igjen, og hiver grasiøst etter luft. Den lille jenta dypt inne i meg holdt pusten gjennom halve filmen, klarte ikke å slappe av før regissøren kom tilbake opp. Slik kan det føles å drukne i sitt eget kritiske blikk, å bli nektet å trekke frist luft og komme seg videre, uhindret av seg selv.

---
DEL