Brev fra Evin-fengselet

For første gang er det ikke en opposisjonell kvinne som skriver i denne spalten. Nedenfor følger et unikt brev fra Evin-fengselet i Iran, skrevet av Bahman Ahmadi Amoie. Han skriver til sin kone, Jila Bani-Yaghoob, som for øvrig er Ny Tid-spaltist.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Bahman Ahmadi Amoie er en av journalistene som ble arrestert i sitt hjem kort tid etter presidentvalget. I tillegg er han ektemann til Ny Tid-spaltist Jila Bani-Yaghoob. Bahman Ahmadi Amoie har fått tildelt Hellman-Hammett prisen for hans kamp for fritt ord.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Etter det meget omtalte presidentvalget i 2009 i Iran, og gatedemonstrasjoner mot valgfusk i etterkant, ble flere tusen personer arrestert og fengslet. Myndighetene snakket om 10.000 arrestasjoner i de første seks månedene etter valget, mens menneskerettighetsorganisasjoner ga tallet 20.000 arresterte.

Reformvennlige og regimekritiske journalister var blant de første som ble fengslet, allerede første dagen etter at valgresultatet ble offentliggjort. Til iranernes overraskelse ble Ahmadi-Nejad erklært som valgvinner. Mens mange arresterte er løslatt mot høye kausjoner i 100.000- klassen, sitter fortsatt de fleste journalistene i fengsel, ofte uten besøksrett eller rett til å ta permisjon.

Bahman Ahmadi Amoie er en av journalistene som ble arrestert i sitt hjem kort tid etter presidentvalget. Han skriver av og til brev til sin kone, Jila Bani-Yaghoob, som også ble fengslet og senere løslatt. Bahman Ahmadi Amoie har fått tildelt Hellman -Hammett prisen for hans kamp for fritt ord.

Dette er et utdrag fra Bahmans brev til sin kone. Brevet er datert 22. januar 2012.


Evin, Iran. Kjære Jila, i går tenkte jeg mye på deg og din bekymring for at jeg alltid hadde det travelt og gikk fra det ene oppdrag til det andre. Men Jila, nå har jeg lært meg å sitte rolig. Siden vi er 25 mennesker som deler en 35 kvadratmeters celle, ble jeg nødt til å lære meg det.

Er du ikke blitt lei av å bo alene? Jeg spør deg om dette hver mandag når du kommer på besøk, og du forteller meg om snille venner og naboer som prøver å hjelpe deg i de små hverdagslige detaljene. Du forteller om naboer som gjerne vil hjelpe, fordi de mener mannen din sitter i fengsel kun for å ha skrevet om urettferdighetene og løgnene. Jeg spør meg ofte hvordan jeg senere kan takke dem for all deres hjelp.

Jeg hadde en dårlig start på dagen i dag. Jeg sovnet ikke før klokken seks om morgenen. Det er vinter og det er veldig kaldt i fengselscellene våre. Jeg fikk sovet i én time, før jeg måtte våkne for morgentellingen. Jeg var ansvarlig for matlaging i dag. Hver dag er det fire fanger som har ansvar for matlaging til 25 medfanger. I dag var det Ali, Saeid, Hassan og meg.

Jamal foreslo å spille sjakk etter frokost. Jeg begynte å diskutere rundt en bagatell med en av mine gode venner. Jeg har blitt veldig utålmodig i det siste. I går kom nyheten om at Parastoo Dokuhaki, en kvinnelig journalist, og Saham Bourghani er blitt arrestert.

Landet må betale

Vi hadde ris og kjøtt til middag. Det er slitsomt å lage mat for 25 personer, spesielt når maten må være spiselig også. Vi spøker med hverandre om denne matlagingen, at det kan bli vår neste jobb, da vi slipper ut fra fengselet.

BREV: Bahman Ahmadi Amoie er en av journalistene som ble arrestert i sitt hjem kort tid etter presidentvalget. Han skriver av og til brev til sin kone, Jila Bani-Yaghoob, som også ble fengslet og senere løslatt.

Saeid og Farshad har blitt veldig syke. Fengselsmyndighetene sa at fengselet mangler drivstoff til varmeanlegget og fangene må tåle kaldt vann og celler uten varme.

Vi har hørt nyhetene om den kraftige økningen av utenlandsk valuta og gull i markedet. Prisen på gull har doblet seg i løpet av kun fire måneder. Dette viser styresmaktene at det ikke er mulig å styre økonomien med makt. Økonomi har sine egne lover og regler. Men ingen i myndighetene vil lære fra situasjonen, selv om de har ført denne politikken i snart 34 år, hvor landet har måtte betale en høy pris for denne prøve-og-feile metoden.

Forrige uke hadde vi minnestund for den reformvennlige og moderate politikeren Mehdi Bazargan, som var første statsministeren etter revolusjonen. Han ble en av de første regimekritikerne og måtte gå av etter kort tid.

En av medfangene, som er Bazargans tilhenger, snakket om religion og moralske verdier. Han mente at styresmaktene, som fører sharia-lover i landet, er mest opptatt av det symbolske ved religion og dens ritualer, og ikke om folk virkelig tror på og praktiserer religiøse og moralske verdier.

For styresmaktene er det tilstrekkelig at kvinner går med slør eller hijab og at det kommer bønnerop eller «azan» fra moskéen. De er mest opptatt av å vise regimets religiøse makt i samfunnet. De bryr seg ikke om korrupsjon, prostitusjon og mange uverdige forhold som folk må leve med til daglig. Det er derfor vi ser en økende grad av korrupsjon, samt sosiale og psykiske problemer i samfunnet.

«Vi har blitt lurt»

Sent om kvelden pratet jeg med en av mine medfanger, Mohammad. Du har sett ham i besøkssalen. Han er en rolig og dannet person. Han er byggingeniør og jobbet i et konsulentfirma som bygde flere veier og broer i Teheran.

Han fortalte om den dagen de hadde arrestert og kjørt ham til fengselet. De hadde sagt til ham i politibilen at «dere alle er landsforrædere». «Men da vi bygde alle disse veiene og broene, fikk vi takkebrev og pris av myndighetene. Er vi nå blitt forrædere fordi vi var kritiske til politikken som styrer landet?», svarte han politimannen i bilen.

I dag spilte jeg bordtennis med Ali, en økonom som er blitt fengslet for sin kritikk mot regimet. Han er 73 år gammel, men er fortsatt aktiv og motivert. Da jeg tapte spillet, lo han høyt og sa at «dere unge som er oppvokst under den islamske revolusjonen kan ikke vinne over meg!». «Men det var dere som deltok i revolusjonen og satte den yngre generasjon i denne situasjonen», svarte jeg høflig.

«Ja, vi var mot Shahen og ville haforandring, men flere av oss oppdaget rett før 1979-revolusjonen at det kommende islamske regimet ikke var det vi ønsket for landet vårt. Jeg sa til min kone at vi har blitt lurt, og dette var for 34 år siden», sa Ali Rashidi til meg.

Republikkens spor

Etter samtalen med Ali, ba jeg noen av medfangene om å dele deres inntrykk av den islamske republikken, i én setning. Svarene var veldig interessante. Jeg skriver ned noen av dem for deg.

Mohsen Aminzadeh, viseminister under den reformvennlige presidenten Khatami, svarte mens han vasket opp etter maten: «Politisk uavhengighet».

Ali Reza, politisk aktivist, svarte tenkende og rolig: «Elendighet».

Javad, forfatter, svarte: «Folk er blitt veldig skeptiske mot islam etter det de har erfart under religiøst styre. Men mye av det negative folk opplever har ingenting med det riktige islam å gjøre».

Feizollah Arabsorkhi, viseminister under Khatami, svarte: «Når det bare er politisk uavhengighet som er igjen, og bare det».

Alireza, Mousavis rådgiver, svarte: «Den grønne bevegelsen, som tok form under protest mot valgfusk i 2009. Denne bevegelsen er en fortsettelse av revolusjonens idealer».

Mohsen, en høytstående reformvennlig politiker, svarte: «Ingenting!».

Jeg har også snakket med flere fanger som er fengslet fordi de har konvertert fra islam til kristendommen. Det er fire stykker av dem, alle er under 40. Det er langt flere i samfunnet som konverterer fra islam. Jeg hadde hørt om det, men det var først i fengselet jeg har fått mulighet til å snakke med dem.

Kjære Jila, Jeg er veldig glad i deg. Pass på deg selv.

Din Bahman ■

Oversatt fra farsi: Nariman Rahimi


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 25.05.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL