Den som brenner ned sin fars hus, arver asken

Nowhere to Run. Regi: Jaqueline Farris

Tittelen Nowhere to Run sier dessverre det meste om Nigerias miljøkrise. Filmen gir en nyttig introduksjon til den overveldende mengden miljøproblemer som plager denne delen av verden.

Nowhere to Run.

Jaqueline Farris

De store miljøsakene som er karakteristiske for Nigeria, Afrikas mest folkerike land, settes på interessevekkende vis i sammenheng med dagens sosiale situasjon i denne uavhengige dokumentaren. Reportasjestilen er dynamisk og basert på samtaler med en mengde eksperter, aktivister og vitner, og skaper et bredt panorama av sammenvevde temaer. På den andre siden gis lite rom for direkte, dybdeborende observasjoner av virkeligheten.

Miljø og fred henger sammen. Vi blir ført gjennom et kart over spesielle nigerianske regioner som lider under ulike problemer. Filmen innleder med å minne oss om at miljøet først av alt er «et lån fra barna våre», og dreier oppmerksomheten mot ørkenspredning, avskoging, stadige oversvømmelser, svære utslipp av olje og andre alvorlige miljøproblemer. Vi får også se konkret hvordan bestemte fenomener forårsaker tydelige sosiale vanskeligheter, ofte langt vekk fra de nære omgivelsene: Avskoging og ørkenspredning i nord fører til at lokalsamfunn drives vekk på jakt etter nytt land, med påfølgende voldelige konflikter og sammenstøt om begrensede naturressurser i sør. Inntørkingen av innsjøen Tsjad ved Nigerias nordøstlige grense, som var verdens sjette største innsjø tidlig på 1960-tallet, fører til raskt økende fattigdom for hundretusenvis av mennesker. Situasjonen fyrer også opp under sinne og frustrasjoner, og gir et sosialt grunnlag for Boko Harams aktiviteter. Den kolossale gassbrenningen og det stadige oljesølet ødelegger Nigerdelta-regionen i den sørvestre delen av Nigeria, bidrar til voldsom luftforurensning, sur nedbør og vannforurensning, som i sin tur gjør mennesker syke og vandaliserer dyre- og plantelivet. Naturlige barrierer mot havet ødelegges, bølgene river med seg større og større deler av kystlinjen, og tilgangen til jord og ressurser minskes for lokale samfunn. Cross River-regionen er området som er rikest på naturressurser, men hjemsøkes av miljøkriminalitet i stor skala utført av tungt væpnede grupper, slik at verdens tredje største regnskog krymper raskt. Dette fører med seg økende landerosjon i store deler av landet, og oversvømmelser som ødelegger lokalsamfunn og menneskers hverdagsliv.

De tydelige og pågående stemmene som prøver å skape en nigeriansk offentlig bevissthet rundt miljøspørsmålene, viser filmens slektskap med hva man kan kalle korstogsjournalistikk. Dette kan muligens virke fremmed for et vestlig publikum, som nok ville foretrukket en mer åpen gransking av spesifikke fakta. Filmen gir likevel en sjelden anledning til å se en førstehånds nigeriansk beretning om dagens mest presserende miljøspørsmål, og om menneskene som spiller en ledende rolle i arbeidet med å løse problemer landet står overfor. Nowhere to Run viser Nigerias betydning på det afrikanske kontinentet, og landets rolle i utformingen av internasjonal miljøpolitikk. I det hele tatt er filmen en nyttig introduksjon til den overveldende mengden miljøproblemer som plager denne delen av verden.

Situasjonen fyrer også opp under sinne og frustrasjoner, og gir et sosialt grunnlag for Boko Harams aktiviteter.

Opprørende bilder. Opplistingen av problemer stanser – heldigvis – etter første del. Her endrer nemlig filmen retning, og begynner å peke på mulige positive sosiale løsninger, samtidig som den presenterer ulike aksjoner og folk som allerede jobber for løsninger på forskjellige felt. Løsningene på noe av det viktigste, nemlig landets ineffektive elektrisitetssystem, omfatter tradisjonelle og ikke-tradisjonelle energikilder – og filmen kaster også et blikk på hverdagslige redskaper til bruk av energi, deriblant ovner. En annen viktig ting er bedring av systemene for matproduksjon, og her får vi understreket betydningen av bærekraftige dyrkingsmetoder og initiativer i småsamfunnene. Det hele oppsummeres i et igbo-slagord: «Den som brenner ned sin fars hus, arver asken.»

Ingen flukt er mulig fra de utsatte områdene, siden det ikke finnes noen uberørte, problemfrie områder igjen.

Den store tilstrømmingen av miljøbevisste dokumentarfilmer fra hele verden gjør at man nesten kan gruppere dem som en egen undersjanger nå. Nowhere to Run er likevel stilstisk fjernt fra den siste tidens populære dokumentarer laget på feite budsjetter – som Oscar-nominerte Virunga av Orlando von Einsiedels eller Before the Flood av Fisher Stevens. Nowhere to Run kjører en stil som hører hjemme i tv-reportasjen, og gjør bruk av en dynamisk redigering når den presenterer forhold som er avgrenset til et bestemt land, men som omfatter utallige og komplekse sosiale og miljømessige problemer som henger sammen med hverandre. Stilen er presis og disiplinert, samtidig som de enkelte poengene sprenger formens grenser. Filmen oppleves derfor i litt for stor grad som en oppramsing av problemer med lite rom for søken etter mindre opplagte, men kanskje mer skreddersydde løsninger på de alvorlige problemene Nigeria må hanskes med. Håpet om å forme og påvirke en offentlig opinion ved hjelp av kryssklipp av et stort antall «snakkende hoder» og illustrerende bilder, begrenser muligheten for engasjerende analyse. Likevel: Vi blir gjort oppmerksom på viktigheten av debatt og langtidsvirkningene av den ikke bare for nigerianere, men også for mange naboland. Utbredelsen av de katastrofale menneskeskapte aktivitetene som ødelegger nigeriansk natur, vises i opprørende og detaljerte bilder. Dimensjonene av de presenterte fenomenene er opprørende, og krever mer besluttsomme og raske reaksjoner på forhold som allerede oppleves som globale.

Vern av menneskeliv. Alt i alt er Nowhere to Run et sterkt vitnesbyrd om hvor alvorlig miljøsituasjonen i Afrika er. Tittelen sier det meste – ingen flukt er mulig fra de utsatte områdene, siden det ikke finnes noen uberørte, problemfrie områder igjen. Den eneste veien til vern om menneskeliv går går via vern av naturen, som har lidd store tap de siste 30 årene. Kun menneskene selv, og deres handlinger her og nå, kan skape og gjenoppbygge en form for liv som tidligere generasjoner kunne glede seg over. Hvis ikke det lar seg gjøre, vil alle bli skadelidende.

---
DEL