Brennende hjerter

Portrettene av menneskene som trår til og handler når andre ikke gjør det, vekker håp i det håpløse. (Månedens strømming til våre abonnenter).

Kjetil Røed

Et hjerte som aldri dør (6 filmer)
Regi: Erling Borgen

Det er lett å glemme at forandring alltid begynner et sted, med én mann eller én kvinne. En revolusjon, eller en grunnleggende endring av samfunnsstrukturen, er ikke noe som begynner med mange, det er ikke noe som begynner med enighet. Som regel begynner det med en person som bestemmer seg for å fortelle en annen historie, synliggjøre et annet perspektiv, enn det gjengse. Deretter knytter ka
nskje denne ene til seg flere, for å stå sterkere med sitt perspektiv.
Det er slike individer vi får portretter av i den gripende og viktige dokumentarfilmserien Et hjerte som aldri dør, som setter søkelys på mennesker som står opp mot undertrykkelse, overgrep og knebling av ytringsfriheten.

Påminnelse. Slike dissidenter trengs, og vi trenger å minnes om at de trengs. Vi trenger å minnes om at de finnes, også – både fordi de kaster lys over korrupte regimer i verden – men også fordi de gir håp, og fordi de vitner om at det er mulig å gjøre noe, selv under vanskelige forhold.
Ta José Rubén Zamora, for eksempel. Han eier avisen El Periódico i Guatemala, et land som styres av en, ifølge Zamora, «kleptokratisk elite». «De er bare opptatt av å bli rike fortest mulig,» forteller han. Det er både gripende og skremmende å høre historien om Zamora. Avisen han driver, avslører – uten sensur – det korrupte regimet guatemalanere lever under, noe som selvfølgelig ikke er populært blant dem på toppen. Flere ganger har han blitt trakassert, og i ett tilfelle fikk han og hans familie besøk av regjeringens spesialstyrker, som lot som de skulle drepe både ham og hans nærmeste. Han fikk beskjed om å «slutte å plage dem der oppe» – og trusselen om at «gjør du det igjen, dreper vi deg og familien».
Han fikk leve denne gangen, og lever fortsatt, men det er uvisst hvordan det vil gå med ham. Kommer det tilstrekkelig med trusler, og blir trakasseringen hyppig og grov nok, vil selv den mest ihuga gravejournalist og menneskerettighetsaktivist bøye nakken og holde munn. Men det gjør ikke Zamora. Barna sendes ut av landet – til Canada og USA – mens faren og moren kjemper for gamlelandet.
I en annen av filmene møter vi Brankica Stankovic, som lager et serbisk dokumentarprogram som heter Insider, og som lider samme skjebne.

Korrupsjon. Et av de sterkeste bidragene i Et hjerte som aldri dør forteller om advokaten Rizwana Hasan fra Bangladesh. Hun kjemper for bedring av miljøet i den ekstremt forurensede hovedstaden Dhaka.
Men hun stopper ikke der. I områdene rundt Dhaka begynner stadig flere områder som eies av fattige bønder, å bli okkupert av private selskapers fabrikker – helt uten lov. Siden myndighetene tjener på både sysselsetting og industri som dette, ser politikerne ofte en annen vei. Bøndene, som sjelden har midler til å hyre inn advokathjelp, får en innbitt forsvarer i Hasan. Hun bistår også de aller fattigste som jobber for knappe én dollar om dagen under farlige omstendigheter. Men som tilfellet også er for Zamora og Stankovic, kommer ikke slik bred aktivisme uten fare for liv og helse. I likhet med de nevnte journalistene er også Hasans familie hele tiden i fare – faktisk ble hennes mann bortført av noen som høyst sannsynlig representerte bedriftene som okkuperte bøndenes eiendommer. Han kom til rette igjen, takket være mye oppmerksomhet fra pressen og til slutt en direkte intervensjon fra myndighetene. Men hvor lenge vil det vare?

Screen Shot 2016-02-16 at 16.57.19Trusler. I en annen film blir vi kjent med menneskerettighetsaktivisten Ales Bialiatski. Han har sittet i fengsel i tre år på grunn av sitt menneskerettighetsarbeid. I 1996 opprettet Bialiatski Viasna, et senter for menneskerettigheter i Minsk. «Det kom i stand etter økende press mot sivilsamfunnet i Hviterussland. Dette var tidlig under Lukasjenkos styre. Vi ble utsatt for omfattende undertrykkelse. Vi måtte prøve å beskytte oss som best vi kunne,» forteller Bialiatski. Etter hvert stengte staten Viasnas kontorer og konfiskerte alt de hadde. Når Bialiatski kommer til å havne i fengsel igjen, eller hvorvidt hans familie vil utsettes for trusler og represalier, er helt i det blå. Alt kan i prinsippet skje når som helst
Som i Guatemala og Bangladesh havner forfattere og intellektuelle gjerne i fengsel om de snakker regimet imot. Igjen er den personlige omkostningen enorm: Da Bialiatski kom ut av fengsel i 2014, ville mange av hans venner at han skulle gi seg med arbeidet – «nå får det være nok,» sa de. Men han nektet å legge ned aktivismen.


Gjengvoldtekt
. Episoden som gjør aller mest inntrykk, handler om musikeren Yasmine El Baramawy, som ble gjengvoldtatt under den arabiske våren under en demonstrasjon på Tahrirplassen i 2012. Hendelsen var ekstra stygg fordi det hele skjedde på åpen gate og var usedvanlig voldelig. Skamfull som hun var, ville hun ikke fortelle noen om det som hadde skjedd, ikke engang familien. Men da hun fikk vite at dette var noe som skjedde flere kvinner under senere demonstrasjonsopptog, følte hun seg forpliktet til å ta bladet fra munnen. Hun sto frem under fullt navn på egyptisk tv og fortalte om det som hadde skjedd, helt uten filter. Hun hadde med seg klærne hun hadde hatt på seg under voldtekten, og viste dem frem live, opprevede og fulle av blod.
Det spesielle er at da dette skjedde, fantes det i realiteten ikke noe fungerende lovverk eller et skikkelig juridisk språk for denne type overgrep i Egypt. Dette er i ferd med å forandre seg nå, på grunn av El Baramawy. Men også hun lever i fare. Egypt er et samfunn hvor ikke alle har sans for at en kvinne står frem på denne måten. Men hadde det ikke skjedd, ville overgrep fortsette i det skjulte. Noen måtte stå frem.


Screen Shot 2016-02-16 at 17.00.49Flere identiteter.
El Baramawy tydeliggjør også et annet, mer allmennmenneskelig aspekt ved det å være en utsatt person. For selv om alle individene som er undertrykt eller utsatt for grusomme handlinger, preges av denne situasjonen, er de som mennesker mer enn bare dét. «Jeg er ikke bare en som ble voldtatt, jeg er også musiker,» sier hun.
Hennes poeng er viktig fordi det belyser den beklagelige tendensen vi har til å identifisere individer med én bestemt egenskap om den er tydelig nok. Som den indiske økonomen og filosofen Amartya Sen poengterer i Violence and Identity er det denne innsnevringen i andres blikk på den enkelte som gjør det vanskelig å etablere individets reelle evne til å utvikle evnen til å handle, tenke og føle i tråd med sine interesser og talenter – sine «kapabiliteter», som han (sammen med Martha Nussbaum) kaller det.
«I vårt hverdagslige liv ser vi på oss selv som medlemmer av et stort spekter ulike grupper – og vi hører til i alle sammen. Én person kan være både amerikansk statsborger, av karibisk opphav, med afrikanske aner, kristen, liberaler og så videre, uten at disse tingene står i noe motsetningsforhold til hverandre. Alle disse ulike gruppene som én person tilhører samtidig, er med på å gi personen sin bestemte identitet,» skriver Sen.


Overgriperens perspektiv.
Når staten ikke gjøre noe, eller når staten kanskje selv er overgriperen, må sivilbefolkningen trå til.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here