Breivik og Roof: Undertrykte og marginaliserte

Det er kortere vei mellom Utøya og Charleston, South Carolina enn man skulle tro. Veiene dit er brolagt med krenket, ensom, hvit maskulinitet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg har aldri påstått at jeg vet noe særlig om ondskap. Det krever en viss selvtillit å begi seg ut på å mene noe om det. Derfor har jeg tenkt at ondskap er et kunnskapsfelt som noen av et visst faglig kaliber får befatte seg med, som filosofer og teologer, ikke sånne som meg. Men nå har det snart gått fire år siden 22. juli, uten at det virker som om vi har blitt særlig klokere – tvert imot kan det virke som om narrativet om den psykisk syke avvikeren, den ensomme ulven, har erstattet den nasjonale dialogen som burde ha fortsatt.
Det seneste eksemplet er et essay av Karl Ove Knausgård med tittelen The inexplicable – Inside the mind of a mass killer, som nylig var på trykk i The New Yorker. Teksten, en kraftig bearbeidet versjon av et tidligere essay, er uhyre velskrevet – og ganske dårlig tenkt. Til forskjell fra den opprinnelige teksten som sto på trykk i Samtiden i 2012, skriver Knausgård nå bastant at «Breivik intet har å lære oss». Vi finner ikke svar om vi undersøker hans barndom, hans karakter eller hans politiske ideer – han er en anomali. Breivik holdt på med rollespill, utkledning og fantasi, ikke politisk terror. Det var ønsket om å bli sett, «intet annet», som drev Breivik. Dette ifølge mannen som har skrevet et seksbindsverk om seg selv.

Den hvite mannens misnøye. Det reviderte essayet til Knausgård er etter mitt syn noe av det mest intellektuelt late jeg hittil har kommet over i min lesning om terroren. Det inneholder også faktafeil som må kommenteres.
Det er bemerkelsesverdig at Knausgård ser ut til å mene at terroren kan frikobles fra bakgrunnen til mannen som begikk den. Det er naturligvis like lite sant som at terroren er «uforklarlig». Tvert i mot avdekker litteratur og forskning om ondskap mønstre av handlinger og handlende aktører som ber om å bli forstått analytisk, ikke skjøvet bort som tilfeldigheter og anomalier.
I dagene etter 22. juli kontaktet jeg den amerikanske sosiologen og maskulinitetsforskeren Michael Kimmel, som jeg har kjent i flere år. Det var naturlig å be ham skrive en kommentar om terrorangrepet for det feministiske tidsskriftet Fett, som jeg da var politisk redaktør for. Kimmel har i en årrekke forsket på høyreekstremisme i USA, Skandinavia og Tyskland. I sin kommentar sammenlignet han Anders Behring Breivik med soloterroristen Timothy McVeigh, som i 1995 bombet en regjeringsbygning i Oklahoma og drepte 168 personer. McVeigh, som da var 27 år gammel og krigsveteran fra Golf-krigen, begrunnet angrepet med at den amerikanske drømmen var ødelagt. En likegyldig regjering lot middelklassen sulte, mens immigranter og sosialmottakere fikk snylte på fellesskapet. I boka Angry White Men – American Masculinity at the End of an Era skriver Kimmel videre at McVeighs vrede deles av et stigende antall hvite menn i USA som føler seg undertrykte og marginaliserte. De skylder på jøder, homser, kvinner, intellektuelle, feminister, svarte. Fellesnevneren er klasse – de befinner seg i en nedadgående spiral av sosial mobilitet, og får ikke arve sine fedres privilegier.
Den hvite manns misnøye utfolder seg i kjølvannet av nittitallets økonomiske globalisering, som har ført til utflagging av amerikansk industri og arbeidsledighet. Misnøyen øker dessuten proporsjonalt med borgerrettighetsbevegelsens og feministenes økte innflytelse i amerikansk samfunnsliv. Å definere seg som noe annet enn familieforsørger er vanskelig i en kultur som dyrker kjønnsforskjeller og idealet om the selfmade man. Det går på den maskuline selvfølelsen løs, rett og slett. Den hvite mannens misnøye er generell, og den hvite mannens terror spesiell. Men misnøyen har en felles klangbunn som krysser tid og rom, hvis opphav er historiske endringer i klasserelasjoner og i maktforhold mellom menn og kvinner, majoritet og minoritet. Og det er fra denne verdenen – ikke fra det fredelige, egalitære paradiset med rødkinnede barn i 17. mai-tog som Knausgård portretterer i The New Yorker – at Breiviks veier til regjeringskvartalet og Utøya går.

Essayet til Knausgård er noe av det mest intellektuelt late jeg hittil har kommet over i min lesning om 22. juli-terroren.

Antifeminisme. Anders Behring Breivik utviklet både sin emosjonelle nummenhet og sin forakt for menneskeliv i en kontekst. Breiviks forsøk på eksternalisering av sine indre konflikter speiler samfunnet han levde i, eller i det minste hans fortolkning av det: et samfunn der familier går i oppløsning og den tradisjonelle maskuliniteten er under press. Som flere kommentatorer har påpekt er kjønn en høyst tilstedeværende faktor i Breiviks meningsunivers.
I manifestet virker Breivik å være besatt av «de andres» seksualitet i minst to betydninger. For det første utgjør muslimer en trussel fordi de føder så mange barn. For det andre er de en trussel fordi de voldtar norske kvinner. 21-årige Dylann Roof brukte samme retorikk da han skjøt og drepte ni afroamerikanere i en kirke i Charleston i South Carolina den 17. juni i år: «Jeg er nødt til å gjøre det. Dere voldtar kvinnene våre og tar over landet vårt. Og dere må forsvinne,» sa han. I et manifest omtaler Roof svarte som «dumme og voldelige», og klager over at økonomisk krise har tvunget hvite til å leve sammen med svarte. I likhet med Breivik og Fjordman er målet absolutt adskillelse: «Ikke bare beskyttet [segregering] oss fra samhandling med dem, og fra å bli fysisk skadet av dem, men også fra å bli dratt ned på deres nivå. Integrasjon har bare dratt hvite ned på samme nivå som brutale dyr.» Roofs manifest preges av den samme krenkede tonen som hos Breivik. Det er kortere vei mellom Utøya og Charleston enn man skulle tro. Begge de unge mennenes politiske prosjekter er brolagt med krenket, hvit maskulinitet, og en ensomhet som finner sitt uttrykk i hatefull renhetsideologi og «jeg-skal-ta-tilbake-det-som-rettmessig-er-mitt»-mentalitet. I begge de høyreekstreme meningsuniversene figurerer «de andre mennene» som primitive seksuelle dyr, som alfahanner.

Forestilte fellesskap. For Roof og Breivik var målet å starte en borgerkrig. De handlet ikke alene, slik Knausgård påstår i sitt essay, men med innbilt tillatelse fra meningsfeller. Riktignok kledde Breivik seg i uniformer og fant opp en tempelridderorganisasjon man ikke har funnet bevis for at eksisterer, men selv i denne fantasiverdenen finnes det teoretikeren Benedict Andersson omtaler som «forestilte fellesskap». Slike forestilte fellesskap er forutsetning for all nasjonalisme og totalitarisme. Når Roof poserer med sørstatsflagg og apartheid-effekter, og når Breivik tar på seg sin uniform og i retten knytter neven i en fascistisk hilsen, står de på en scene. Deres rollespill er kanskje uforståelig for oss, kanskje er det også uttrykk for syke sinn, men det har en mening – for dem. Rollespillet og den symbolske uniformeringen legitimerer volden og terroren, og innplasserer dem som gjenkjennelige aktører i slike «forestilte fellesskap». I sitt manifest tildeler Roof seg selv en grandios rolle i et større fellesskap, og en plass i historien: «Jeg valgte Charleston fordi det er den mest historiske byen i min stat, og en gang i tiden hadde byen den største andelen svarte i forhold til hvite i landet. Vi har ingen skinheads, ikke Ku Klux Klan, ingen som gjør noe annet enn å snakke på nettet. Noen må ha motet til å ta det ut i den virkelige verden, og jeg antar det må bli meg. Mens jeg skriver dette har jeg dessverre dårlig tid, og noen av mine beste tanker – faktisk mange – har jeg måttet utelate, og de er tapt for alltid,» skriver han, før han megetsigende avslutter: «Men jeg tror det er nok store hvite tenkere der ute allerede.» Med skuddene i Charleston ble han etter sitt eget forvridde og selvgode bilde én av dem.

Utenfor, forlatt, oversett. Som Knausgård er inne på, blir vi til gjennom andres blikk. Og når disse mennene føler seg usynliggjort, kan det få fatale konsekvenser. Da skaper de sine egne fellesskap eller oppsøker og låner ideer fra andre som uttrykker samme misnøye. Akkurat som McVeigh og Roof følte Breivik seg forlatt og oversett av det politiske etablissementet. Breivik var jo ikke, som Knausgård påstår i New Yorker, en «relativt velfungerende mann», like lite som Norge er et land fritt for sosial friksjon. Tvert imot får vi i Aage Borchgrevinks glimrende bok En norsk tragedie et hjerteskjærende innblikk i livet til en forsømt guttunge og en ung mann som vokste opp i utenforskap på Oslos beste vestkant.
Breivik var omgitt av privilegier, men fikk aldri selv suksess – verken som hiphop-er i ungdomstida, som forretningsentreprenør i hans tidlige voksenliv, eller som politisk ideolog. Kebabnorsken fremsto latterlig, bedriftene gikk konkurs, og de politiske ambisjonene ble ikke noe av. Verken Frp-kolleger, forbildet Fjordman eller islamkritikerne i document.no tok hans utstrakte hånd. Ikke hadde han draget på damene heller, men klønet det bare til når han prøvde å sjekke opp fine blondiner på Skøyen.
Som barn ble Breivik mishandlet av en psykisk syk mor, og han trengte sårt sin far, men ble sviktet og oversett av barne- og ungdomspsykiatrien. Dette hendte i en tid hvor familiepolitikken hadde mors foreldrerett som utgangspunkt. Av samme grunn gir det, for ham, mening å erstatte et (innbilt) matriarkat med et samfunnssystem som styrker fars status. Breiviks patriarkalske drøm vies mange sider i den delen av manifestet som tar for seg «fremtidens løsninger».

Innover, bakover, utover. Om sammensmeltningen av antifeminisme, islamofobi og militant høyrenasjonalisme utløser handlingene, eller bare er beleilige ideologiske legitimeringer han trekker på i etterkant, får vi neppe noensinne svar på. Som Kjetil Østli skriver i sine opptegnelser Rettferdighet er bare et ord fra rettssaken, må vi leve med at det ikke finnes enkle kausalforklaringer på ondskap. Summen er alltid større enn delene.
Det samme har jeg erfart i min forskning på voldtekt. Jeg har tilbrakt mer enn 400 timer i norske rettssaler og lest hundrevis av dommer. Verken jeg eller seriøse forskere har lykkes med å finne en enkeltstående faktor som utløser handlingen. Tvert imot har arbeidet skjerpet mitt blikk for detaljer. Onde handlinger – enten det er terror, drap eller seksuell vold – er komplekse fenomener som krever finmaskede analyser. Den feministiske doktrinen om at voldtekt ene og alene er et uttrykk for menns strukturelle dominans over kvinner, er like utilstrekkelig som ideen om at det bare er innvandrere eller psykotiske avvikere med lav impulskontroll som voldtar. Verken terrorister, voldtektsmenn eller drapsmenn er bare ensomme ulver.
I sin masteroppgave om terapeuters perspektiver på voldtekt skriver min medforfatter Anja Emilie Kruse at voldtekt må forstås på tre nivåer, og som en sosial handling med betydning utover handlingen i seg selv: Den peker bakover, mot forhold i overgriperens liv før handlingen, innover, mot psykologiske forhold, og utover, mot den sosiale, kulturelle og historiske konteksten overgriperen orienterer seg i.

Roof og Breivik handlet ikke alene, slik Knausgård påstår, men med innbilt tillatelse fra meningsfeller.

Når jeg har sittet der på tilskuerbenken i retten, har jeg aldri hatt tilgang til overgripernes indre, bare det som peker bakover og utover. Og jeg har truffet mange unge, hvite frustrerte menn som virker underlig desintegrerte og numne. Kanskje er det settingen, kanskje har jeg ikke forutsetningene for virkelig å forstå – hvem har det? – men ofte har jeg tenkt at det er noe teflonaktig, noe uigjennomtrengelig der. Jeg har derfor gitt opp tankelesningen og heller sett meg rundt.
Og én ting har gått igjen i så å si alle saker: En tilskuerbenk hvor overgripernes foreldre aldri er til stede. Mange nedslåtte blikk. Og det mest opplagte spørsmålet blir aldri stilt, ikke engang i tilståelsessakene: Hvorfor trodde du dette var greit? Hvordan tror du handlingene dine har påvirket fornærmede?
Hele mennesket. Slik brytes forbindelsen, igjen og igjen, til de holdningene blant oss, det store vi, som overgriperen også speiler seg i. Blant de unge overgriperne er mangelen på vokseninvolvering og en kollektiv korreksjon av deres forvrengte bilder av sex slående. I vår bok om voldtekt, Bak lukkede dører, kommer Anja Emilie Kruse og jeg med en oppfordring som jeg tror er overførbar til hvordan vi kan håndtere onde handlinger mer generelt – også dem som begås av terrorister: «Vi støter ham fra oss, orker ikke forstå ham. Han orker ofte heller ikke forstå seg selv. Er det mulig å ta ansvar og gjøre opp for seg når man i utgangspunktet er moralsk forvist? Hvordan skapes egentlig gode muligheter for endring? Først og fremst gjennom å sette utvetydig og kompromissløst ord på uretten som er begått. Det burde egentlig ikke være så vanskelig. Dernest må vi forsøke å forstå. Da må mennesket få lov til å være hele mennesket, og ikke bare sin onde handling. Det kan vise seg å være det vanskeligste, men kanskje er det også det viktigste.»


Bitsch er samfunnsgeograf
og fast spaltist i Ny Tid

---
DEL