PYROCEN: Ifølge Bronwyn Lay kan de katastrofale brannene i Australia bli en anledning til å lære av aboriginenes samspill med naturen.

Avatar
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 2020-02-04

(Kenguru Flinders Chase. Foto: Ranveig Eckhoff) «Naturlige og unaturlige katastrofer er stadig vanskeligere å skille fra hverandre», skriver den australske miljøjuristen, teoretikeren og aktivisten Bronwyn Lay i sin Juris Materiarum (2016). Jeg tar kontakt med henne for å få en førstehånds rapport fra naturkatastrofen i Australia – som også er betinget av menneskenes kultur. Det virker åpenbart, bortsett kanskje for Australias statsminister Scott Morrison, at den ekstreme brannsesongen skyldes global oppvarming, med temperaturer helt oppe i 49 grader i noen områder.

«Brannene som raser, er langt større og ute av kontroll enn det noen er vant til», kan hun bekrefte. I utgangspunktet er floraen i Australia tilpasset brann: De mange artene av eukalyptustrær har spredd seg over kontinentet i en rytme av branner, som økologihistorikeren Stephen Pyne beskriver i sitt storverk Burning Bush – A Fire History of Australia >(1991). Han vier mye plass til den kontrollerte brenningen av skog, gress og buskas som har blitt praktisert i årtusener av aboriginene – og som bidro til en naturlig regenerering. Nå er situasjonen kommet ut av balanse, slår Pyne fast: Skogbranner og drivhuseffekten fra fossilt brensel virker sammen og vipper vær og klima over i en ny katastrofal tilstand, pyrocen – brannenes tidsepoke. En australsk økolog, David Bowman, har til og med grunnlagt en ny disiplin, pyrogeografi, forteller Lay. Målet er å studere landskaper i brann, i alle dimensjoner: menneskelige, historiske, antropologiske og økologiske.

Bronwyn Lay
Bronwyn Lay

Farlig beskyttelse

Er brannene naturlige eller unaturlige? Enkelte kritikere i Australia har påpekt at skogene er «overbeskyttet»: Ideologien om å beskytte villmarken mot brann har ført til at det bygger seg opp katastrofale mengder brennbart materiale. Når brannene først inntreffer, kommer de derfor ut av kontroll.

«Her i Australia har de grønne fått skylden for dette problemet, helt urettmessig, siden de ikke har vært i noen innflytelsesrik politisk posisjon», forteller Lay. «Det er delvis sant at det har vært en mangelfull kontrollert brenning, men myndighetene har brukt dette problemet til å dekke over klimaendringer som årsak.» Årsakene er komplekse: På grunn av et varmere klima blir for eksempel luken i vintermånedene der det er kaldt nok for å gjennomføre kontrollerte branner, mindre og mindre. Forvirringen blir nok også  forsterket av mediemogulen Rupert Murdoch, sier Lay. Gjennom Murdochs aviser og tv-stasjoner forsvarer han et Australia som er tuftet på olje- og kullsektorens interesser – et miljøkonservativt status quo.

Utbrent landskap

«Folk i lokalmiljøene vil tilbake til det det livet de kjente før, men burde vi ikke gripe anledningen til å bygge opp noe nytt og bedre?» spør Lay. Samtidig som en ny kultur må bygges opp, er hun bekymret for at overbevisningen om at vi alltid kan bygge ting opp igjen, til og med naturen, kan ende opp som et påskudd for ødeleggelse og lemfeldighet. «Når et menneske blir drept, er det en gang for alle», påpeker hun, «men naturen tenker vi på som skadet, men aldri død. Nå ser vi enorme branner som lager sine egne værsystemer, pyroculmuli. Noen landskaper blir så utbrent at økologene sier de aldri vil komme seg igjen, i hvert fall ikke på tusener av år. Dette gir oss et nytt syn på naturen: Også naturen kan faktisk bli drept en gang for alle.»

I Bronwyn Lays teoretiske arbeid er sårbarhet og vold et grunnlag for loven, for mennesker, ja, for Jorden og landskapet selv. Hun bygger blant annet på den franske filosofen Michel Serres, som i sin bok Le Contrat naturel (1990) etterlyste en ny overenskomst med naturen. Den kulturelle og kontrollerte brenningen av landskapet som vi finner hos aboriginene, er for Bronwyn Lay en slik form for lovpraksis – den springer ut av en tanke om et gjensidig forhold mellom landskap og mennesker. Den moderne brenningen er ikke innrettet på hva som er bra for landskapet, men er heller et forsøk på å kontrollere naturen for å beskytte menneskene og infrastrukturen.

Øko-kriminalitet

Når naturen står i brann, er det ikke et direkte overgrep mot naturen, men som i strafferetten burde du kunne dømmes for uaktsomhet, manglende beskyttelse og forsiktighet, påpeker Lay. Vi ser et mentalitetsskifte der det er en økende vilje til å beskrive naturødeleggelse som kriminelt, og her ligger det et stort potensial for miljøbevegelsen. Samtidig må vi også passe oss for farlige forenklinger: «I våre små anglosaksiske pionerhjerner», sier hun, «trenger vi noen å skylde på, en forbryter.» Håpet må være å unngå slike enkle mekanismer og heller få en dypere diskusjon av klimaendringer og miljøskader.

Det blir stadig mer åpenbart at det haster å få til en forsoning med naturen og en politisk vending i Australia.

«Australia har en forferdelig dårlig miljølovgivning, og årsaken ligger i en dypt befestet kolonial holdning av dominans og eierskap», påpeker Lay. I juridiske miljøreformer ligger New Zealand langt foran; kiwiene har nylig erklært Whanganui-elven for å være et rettssubjekt. I Australia foregår lignende forhandlinger, men det er en praksis som blir sneket inn nærmest fra sidelinjen – og helt lokalt. Hvis australierne virkelig skulle begynne å tenke på naturens rettigheter, ville hele lovsystemet bli utfordret og knake i sammenføyningene, mener Lay.

Bøter og forelegg

Noen har foreslått at Exxon skal få ansvaret for å plante nye skoger i Australia. Ansvar for å rette opp etter skader er en etablert del av landets rettspraksis som skjer gjennom bøter og forelegg.

«Vi hadde giftige branner utenfor Melbourne på grunn av avfall som var blitt etterlatt av store kjemiske selskaper», forteller Lay. «Men selv om du klarer å holde firmaene ansvarlige, har du ikke nødvendigvis kommet mye videre, for mange selskaper kalkulerer med slike utgifter: De har allerede et budsjett for miljøsøksmål og bøter. Det blir litt som avlatshandelen i middelalderen – du kjøper deg ut av ansvaret og synder videre.» Lay er likevel svært positiv til loven som et middel til endring. Hun har jobbet sammen med den nylig avdøde Polly Higgins, som gjorde en enorm innsats for å få naturmord (ecocide) inn blant forbrytelsene mot menneskeheten – sammen med folkemord. Denne bevegelsen begynte med Olof Palmes innspill på 1970-tallet og fortsatte i kjølvannet av amerikanernes bruk av giften Agent Orange i Vietnam, som de sprøytet fra fly for å drepe løvet på trærne så det skulle bli vanskeligere for geriljaen å gjemme seg. Dette var et tydelig eksempel på et overlagt naturmord, men ofte er det mer komplisert. Lay forteller at regnværet etter brannene har skylt enorme mengder aske ut i elvene, noe som fører til at fisken blir kvalt. Folk har fortvilet prøvd å pumpe oksygen ned i vannet. Hvem er ansvarlige for fisken? Hvem skal ta ansvaret for at en milliard dyr har omkommet i brannene?

Rettspraksis

For Lay ligger noe av problemet i at man i Australia behandler miljøet ut fra en administrativ juss der det er lite rom for å fortolke og utvide gjeldende praksis. Men det finnes unntak: Dommeren Brian J. Preston i New South Wales’ miljødomstol har arbeidet med økologisk juss for å gi rammer for forsoningsavtaler: forpliktelser til restaurering og reparasjon av skader på naturen. Hans viktigste saker, forteller Lay, gjaldt ødeleggelsen av steder som var hellige for aboriginene – og tok dermed i bruk aborigin lov. Det var små saker, men det enestående med jussen er at én sak kan forandre hele systemet, slik vi for eksempel så med opphevelsen av slaveriet. «En slik vending i forholdet må skje før eller senere. Mine foreldre var hippier, og det respektfulle og harmoniske forholdet til naturen de drømte om, virket helt urealistisk den gang. Nå snakker de om disse tingene i FN. Jussen utvikler seg enormt raskt på dette området.» Den nye kontrakten med naturen er i ferd med å bli langt mer enn en idé – den vil bli en del av gjeldende rettspraksis.

Naturens goder

I sitt arbeid med sårbare småsamfunn i Australia har Bronwyn Lay og hennes kolleger utviklet begreper om økologiske privilegier og økologiske goder. Naturens goder er ujevnt fordelt, og samfunnets urettferdige fordelinger kommer i tillegg. De kan enten forsterke eller forbedre de økologiske ujevnhetene. Sårbarheten må minimeres, men den må også fordeles rettferdig. De som bidrar til naturødeleggelse, må merke ringvirkningene. Det gjelder å skape politiske omstendigheter som gjør det lett for folk å være gode, sier Lay. Du tvinger ikke folk til å handle økologisk og ta ansvar; du gjør det til nærliggende og naturlig valg.

Regenerativt jordbruk og ditto skogbruk har blitt en viktig bevegelse i Australia. Tanken er å jobbe symbiotisk med naturen, og her jobber ofte aboriginer sammen med bønder for økt forståelse – hvordan forholdene var før, hvordan de kan gjenvinnes. Den eneste veien framover er ifølge Lay å gjenoppdage aboriginenes tenkning omkring forpliktelsene overfor naturen, der vi er en del av naturen – også i dens sårbarhet – og der begge parter vinner på samarbeidet. «Den hvite kolonitankegangen i Australia har alltid gått ut på å være tøff, å kjempe mot fiendtlige omgivelser; vi har ført krig mot naturen», sier Lay. «Brannene har vist oss hva en total krig innebærer», ler hun oppgitt. Vi ser hva som står på spill. Det blir stadig mer åpenbart at det haster å få til en forsoning med naturen og en politisk vending i Australia. Forbindelsen mellom karbonpolitikken og brannkatastrofen er for åpenbar til ikke å bli et politisk vendepunkt.

Les også Ranveig Eckhoffs kommentar fra Sydney: Australia brenner

(c) Kengurufoto av Ranveig Eckhoff

Abonnement kr 195 kvartal