Brakseier til besvær

…vil Kjell Magne Bondevik søke samarbeid med Arbeiderpartiet. Det er imidlertid sjelden en kan skue hunden på hårene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Det er kjøttvekta som teller» pleier SV-leder Kristin Halvorsen å si i TV-debatter for å poengtere at det er makta som rår. Mandagens stortingsvalg ga SV større oppslutning enn noen gang tidligere.

SV er valgets desiderte vinner ved siden av Høyre. Selv med et historisk resultat på 12,4 prosent kan resultatet bli at SV får relativt liten innflytelse.

Dersom KrF velger å danne regjering med Høyre, støttet av Frp., vil SVs innflytelse bli marginal. Sjansen er imidlertid til stede for at KrF velger å samarbeide med Arbeiderpartiet. Da vil SVs innflytelse være atskillig større, men sannsynligvis avhenge av forhandlinger. Arbeiderpartiet og KrF vil være avhengig av SVs støtte i mange saker, og sannsynligvis måtte inngå en politisk avtale med Kristin Halvorsen. Uansett vil SV markere seg som en aktør å regne med i det politiske spillet.

I talen på valgvaka på Cosmopolite i Oslo mandag kveld innrømmet Halvorsen at det til tider har vært frustrerende å sitte på Stortinget uten å ha siste ordet i mange av sakene som er blitt behandlet. SV er endelig blitt et parti med en oppslutning å skryte av, men veien ut av det politiske tussmørket har langt fra vært problemfri.

Erik Solheim møtte massiv motstand da han i sin tid ville klargjøre partiet for å søke makt. I dag sier han at Kristin Halvorsen har klart det han ikke klarte. I løpet av de siste to landsmøtene har partiet endret seg, og en tilsynelatende idyll har senket seg etter store interne feider. Partiet har forberedt seg på å nå maktposisjoner, og fremstår nå som mer samlet enn på lenge.

Mange partier som er blitt store i en fei, har brent seg på det. Frp vokste mye ved forrige valg. Etterpå gjennomlevde partiet intern strid og en avskalling som koster partiet dyrt i dag. SV har mer enn doblet sin stortingsgruppe siden sist stortingsvalg.

Vil det samme skje med SV?

– Nei, partiet er overmodent for å få innflytelse. Vi ønsker et samarbeid som sikrer gjennomslag for våre standpunkter. Vi er helt forskjellig fra Frp., og har en bredde som kan sammenlignes med den hos Vänsterpartiet i Sverige, eller Arbeiderpartiet i Norge, sier SVs nestleder Øystein Djupedal.

Han får støtte av partiets organisasjonssekretær Bård Vegar Solhjell.

– Vi er et kollektiv med både erfarne og nye folk, og vi har aldri vært så samlet som etter siste landsmøte, sier Solhjell.

Partiets sjel

I et portrett av SV-leder Kristin Halvorsen i Morgenbladet i valgkampinnspurten beskrives partiet som «hipt». Avisens forklaring på SVs fremgang er at partiet har klart å fange opp konfliktlinjer de andre partiene ikke fanger opp.

Halvorsen mener at en kombinasjon av rettferdighetssans, interessekonflikt om fellesskapsløsninger og verdikamp om bistand er de viktigste elementene for alle de ulike gruppene SV favner.

Tradisjonelt var SVs oppslutning bygd på NATO-motstand, EU-motstand og miljøsaken. Ved brakvalget i 1973 var partiets fremgang bygd på motstanden mot EF. I 1989 gjorde Erik Solheim rent bord med miljøsaken som fremste virkemiddel.

SV har aldri tidligere vedtatt at partiet skal søke regjeringsmakt. Dette representerer et skille fra den tradisjonelle SV-linja, og har gjort SV stuerent langt inn i det politiske establishment.

Retorikken synes å være endret. Når brukte du sist ordet «sosialisme» i en TV-debatt?

– Jeg viker ikke unna og erklærer meg gjerne som sosialist når spørsmålet reises, men jeg synes det er viktigere ting å gripe tak i , svarer Halvorsen

Som hva da?

– Hva det vil si å være sosialist i dagens samfunn. Det vil si at man er opptatt av skole, fattigdomsbekjempelse og miljø, sier Halvorsen.

På SV-landsmøtet i vår vedtok man en smørbrødliste av krav som må oppfylles for at partiet skal gå i regjeringssamarbeid eller inngå forpliktende politiske avtaler i Stortinget. Særlig viktig er tre av kravene som av flere omtales som ufravikelige: For det første skal det ifølge uttalelsen ikke bygges gasskraftverk de neste fire årene. For det andre skal det ikke forberedes eller sendes noen ny EU-søknad. For det tredje skal Norge ikke delta i militære operasjoner uten FN-mandat.

Dersom SV kan få gjennomslag for to av disse i forhandlinger om et samarbeid, eventuelt risikere at ingen av dem blir overholdt dersom samarbeidet ryker, vil SV bli stilt overfor et dilemma. Hva mener du man i så fall bør gjøre?

– Det kan jeg ikke uttale meg om. Vi forhandler ikke gjennom mediene, sier Halvorsen.

Organisasjonssekretær i partiet, Bård Vegar Solhjell understreker at partiet skal søke å få gjennomslag for mest mulig av den politikken SV har gått til valg på. Refrenget i valgkampen har vært mer til skole, å bekjempe fattigdom, og å sikre miljøet. Noe annet ville vel også være å lure velgerne.

– Vi skal beholde de andre standpunktene våre, og sette makt bak disse for å få gjennomslag, men det viktigste er det vi har gått til valg på, sier Solhjell.

Valgresultatet viser at KrF sitter med nøkkelen. I partilederdebatten på Stortinget mandag kveld utfordret Kristin Halvorsen KrF til å samarbeide med SV. Det er liten tvil om at et slikt samarbeid vil bety en rekke kompromisser i sentrale saker som kontantstøtten og abortloven. Interessant er det likevel at de tre kravene som listes opp i uttalelsen fra SV-landsmøtet ikke synes å være truet i så stor grad av KrF, som av Arbeiderpartiet alene. På spørsmål om hvor langt SV kan strekke seg, kunne partiledelsen imidlertid ikke svare på stående fot.

Ung gruppe

Mange nye representanter i stortingsgruppa representerer et generasjonsskifte i partiet, men innebærer også en fare for at uenighetene og forskjellene vil bli for store.

– Halvparten av gruppa er unge, og vil representere en ny linje, men jeg tror vi er klare for dette, sier Bård Vegar Solhjell.

Siri Hall Arnøy kommer inn på Akershus-benken, Audun Lysbakken kommer inn på Hordalandsbenken. Både Arnøy og Lysbakken sitter i SUs sentralstyre.

Det har tidligere vært konflikt mellom partiledelsen i SV og SU i viktige politiske spørsmål, særlig etter at SUs landsmøte i fjor høst vedtok et prinsipprogram som går langt i å erklære SU som en revolusjonær bevegelse.

– Det er viktig at ulike strømninger i partiet blir representert på Stortinget. Dette er en styrke, heller enn en svakhet, sier Lysbakken.

Han får følge av leder i Sosialistisk Ungdom, Kari Anne Moe.

– Det aller viktigste er at SV dreier norsk politikk mot venstre. Dette er et spørsmål om mer en enkeltsaker. Vi må markere oss i den økonomiske politikken, sier Moe, som mener Høyre og Arbeiderpartiet sammen har bidratt til økte klasseskiller i Norge, og at det er viktig at SV stopper denne utviklingen.

– De politiske diskusjonene internt i partiet vil fortsette. Dette er ikke bare positivt, men nødvendig, sier Moe.

Også Kristin Halvorsen tror at en ung stortingsgruppe vil være vitaliserende og kan skape litt liv i Stortinget. Til glede for avisene fra Hall Arnøys hjemfylke stilte Halvorsen opp på det ene fotografiet etter det andre. Andre folk Ny Tid snakket med på valgvaken, innrømmet imidlertid at mange av de unge vil representere en radikalisering av SVs arbeid på Stortinget.

Fagbevegelsen

Både Lysbakken og Moe mener det er viktig å ikke bare tenke på fordelingen i Stortinget, men også ta andre bevegelser med i betraktningen.

-Hvilke?

– Det er viktig å få med seg LO. Jeg tror mange tidligere Arbeiderparti-velger i fagbevegelsen nå ser SV som et alternativ. Jeg er dessuten veldig opptatt av det som skjer rundt globalisering av kapitalismen og Attac, og tror potensialet for vekst for denne typen bevegelser er økende, svarer Lysbakken.

Oddrun Remvik tapte nominasjonskampen mot Heikki Holmås i Oslo, men var likevel godt fornøyd valgnatta.

– Nederlaget på nominasjonsmøtet er glemt. Nå oppfordrer jeg LO og SV til å søke nærmere samarbeid, slik at man kan få gjennomslag for viktige saker fagbevegelsen er opptatt av.

– Hva tenker du på?

– jeg tenker først og fremst på sykelønnsordningen, men også på ny arbeidsmiljølov, svarer Remvik

Minoritetene

Undersøkelser i forkant av valget, viste at innvandrere stemmer i stadig større grad. De aller fleste av dem stemmer dessuten rødt. SVs fjerdekandidat i Oslo, Akhtar Chaudhry, lå lenge an til å bli den første innvanderen på Stortinget. Valgresultatet viste imidlertid at dette ikke holdt helt i mål.

På tross av en stemmeandel på 16,7 prosent kom bare de tre første kandidatene på Oslo-lista inn.

I forbindelse med nominasjonen i Oslo, ble det stilt spørsmål om ikke Chaudhry burde havnet høyere opp på lista. I stedet for Chaudhry, ser nå Afshan Rafiq fra Høyre en lys fremtid på Stortinget i møte.

At SV ikke tar det nye samfunnet mer på alvor, kan kanskje bli en utfordring i det videre rbeidet.

– Det er viktig å holde kontakten med storsamfunnet om minoritetsproblematikk, og med minoritetene om storsamfunnet, sier Chaudhry

Etter slipsene å dømme…

I partilederdebatten i Stortingets vandrehall etter at valgresultatet forelå i grove trekk mandag kveld, dukket Høyre-leder Jan Petersen opp i gult slips, noe som seg hør og bør for en som frir uhemmet til KrF. Men Kjell Magne Bondevik gjengjeldte ikke gesten. Han valgte et rødt slips. Ikke et blått.

Regjeringsspørsmålet er fortsatt ikke avklart, men om slipsvalg sier mer enn ord vil tiden vise, for det var en fattet Bondevik som fastslo at man måtte vente til partiet hadde satt seg ned og sett på resultatene, før han kunne heise flagg.

Sentrumsalternativet døde denne kvelden fordi Venstre havnet under sperregrensen. Krf har sagt de ønsker et regjeringsskifte. De har også gått av på gasskraftsaken, og vil ifølge leder i Krf Valgerd Svarstad Haugland kunne komme til å gjøre det igjen.

– Gasskraftsaken er viktig for oss, sier Haugland.

Dette betyr at den parlamentariske situasjonen er lettere kaotisk.

Det er ikke gitt at KrF må svelge færre kameler ved Petersens bord enn ved Stoltenbergs, og hva gasskraftsaken angår, er mulighetene størst for KrF dersom de sammen med SV presser Arbeiderpartiet i forhandlinger om regjeringssamarbeid eller avtaler i Stortinget.

Et slikt resultat er også det eneste som vil bety en kraftig økning av SVs makt. Skal SV bli en virkelig maktfaktor i det nye Stortinget må det en splittelse til i den borgerlige blokken.

SV-leder Kristin Halvorsen satte i debatten fingeren på at Kjell Magne Bondevik snakket som en SV’er i hans første opptreden i valgkampen. I fordelingsspørsmål og bistandsspørsmål står KrF i følge Halvorsen mye nærmere venstresiden enn høyresiden. Av og til kan det til og med synes som om KrF står nærmere SV en Arbeiderpartiet. Både i EU-saken og i gasskraftsaken kan SV og KrF presse Stoltenberg. Samtidig vil krefter i Arbeiderpartiet og LO at Stoltenberg skal søke mot SV.

Uansett hvilket regjeringsalternativ som til slutt måtte vinne frem, vil partiene være nødt til å inngå kompromisser. I de sakene SV har satt som absolutte krav til et samarbeid, er avstanden ikke avskrekkende stor til KrF. At kontantstøtten og abortloven likevel vil være stridstemaer store nok er det lien tvil om. Det samme gjelder synet på homofili, og spørsmålet om kristne privatskoler. Dette er saker som rører ved mye av grunnlaget for SVs politikk; feminisme, kamp for likeverd og kamp for enhetsskolen.

---
DEL

Legg igjen et svar