Brahms’ dag

Dersom du bor i Oslo, kan du bruke hele dagen i dag på å gå på Brahms-konserter. Hvis ikke, kan du høre den samme musikken på tre utmerkede nye cd-er.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Johannes Brahms (1833-97) er uvanlig blant de store kammermusikkomponistene. Som en som bekjente seg til den klassisistiske formen, var det uvanlig at han ikke komponerte flere enn tre strykekvartetter; strykekvartetten er jo en av de viktigste klassiske sjangerne.…·

Til tross for at han skrev bare tre strykekvartetter, skrev han imidlertid mye kammermusikk i forskjellige sjangre. Og dersom man er i Oslo denne helga, kan man få med seg svært mye av den; Oslo kammermusikkfestival har nemlig gjort lørdag til «Brahms-dag». Den innledes av et foredrag ved Dag Østerberg, som i fjor høst gav ut en biografi om komponisten. I løpet av dagen får man så høre den andre strykekvartetten, kvintetten for klarinett og strykere, den andre strykekvintetten og den andre strykesekstetten. På kvelden kan man blant annet få med seg trioen for horn, fiolin og klaver, den første trioen for klaver, fiolin og cello, den første sonaten for klarinett og klaver og den andre klaverkvartetten.

Stjernelag

Hvis man ikke har mulighet til det, finnes det imidlertid noen svært gode platealternativer på markedet nå. Fra Deutsche Grammophon er det nylig kommet en utgivelse med den første klaverkvartetten spilt av fire av de største nålevende solistene på sine instrumenter: Den argentinske pianisten Martha Argerich leder an i ei gruppe bestående av fiolinisten Gidon Kremer, bratsjisten Yuri Bashmet og cellisten Misha Maisky.

Argerich har ved mange tidligere sammenhenger samarbeidet med Kremer og Maisky om Beethovens fiolin- og cellosonater. Et samarbeid mellom fire stjernesolister er ingen garanti for en eksepsjonell innspilling – det kan også være det motsatte, der musikerne blir opptatt av å framheve seg selv på bekostning av helheten. Når denne innspillinga likevel er en suksess, har det nok mye å gjøre med det lange samarbeidet utøverne mellom. Det er et tett, følsomt og vitalt samspill, der det virker som om noe står på spill.

Brahms-verket er koplet med Robert Schumanns Fantasistykke for klaver, fiolin og cello, opus 88. Spillet virker improvisatorisk og lite kalkulert – musikerne er ikke redde for å strekke seg mot skjønnklangens yttergrenser for ekspressivitetens skyld.

Fritt og raffinert

I den yngre generasjonen utøverne er Belcea-kvartetten et av de ensemblene som har imponert mest i løpet av de siste åra. Kvartetten ble stiftet i 1994 mens medlemmene fortsatt studerte. De har fått undervisning av tre av de største strykekvartettene i verden, Amadeus-, Chilingirian- og Alban Berg-kvartetten. Debut-cd-en, som kom i 2000, mottok de en Gramophone-pris for. Nå er de ute med sin tredje cd på EMI, som inneholder Brahms’ første strykekvartett og andre strykekvintett, to verk som står i stor kontrast til hverandre.

Den første strykekvartetten er et relativt modent verk, publisert i 1873 og skrevet noen år før. Den har en tett tekstur og er tungt synkopert, og er i så måte ganske typisk Brahms. Ellers har verket en mørk og melankolsk, lett klagende tone. Kvintetten er et av Brahms seine verk, publisert i 1890. Den er i motsetning til den første strykekvartetten et lett, vitalt og vårlig verk som samtidig har en stor grad av raffinement.

Belcea-kvartettens spill er fritt, sensitivt og bølgende, og teknisk fullkomment. Dersom man skulle komme med en innvending, måtte det være at de nesten er for raffinerte og sofistikerte – man kan kanskje savne en mer jordnær røffhet i enkelte partier, men det bli som en bagatell å regne.

Dette er av de beste kammermusikkutgivelsene som er kommet ut det siste året.

Det ble laget gode Brahms-innspillinger tidligere også. Deutsche Grammophon har nå gitt ut Maurizio Pollini og Quartetto Italianos tolkning fra 1980 av kvintetten for klaver og strykere på nytt i sin «Originals»-serie. Og det er ei innspilling som i høyeste grad fortjener å komme med der. Musikerne deler med Brahms de klassiske idealene, noe som gjør at linjene står klart fram og teksturen ikke virker tjukk og ugjennomsiktig, som den kan ha en tendens til hos denne komponisten. Her er Pollini på sitt beste, og selv om Quartetto Italiano her var på slutten av sin karriere, beholdt de den dannede intensiteten de alltid hadde.

---
DEL

Legg igjen et svar