Bøyde spiker og aforismer

Language-poeten Lyn Hejinians verk Fatalisten inviterer til en grunnleggende refleksjon rundt språkets politiske og menneskelige konsekvenser, abstrakte tankesprang, uforutsigbare språkspill og det poetisk selvfølgelige.

Language-poesi
Terje Dragseth
Essayist og filmskaper.

«… og tænker over skæbnen som hændelse og den tilfældige hændelse som skæbne.»

Blir vi ikke alle litt beveget – og kanskje noe engstelige – når vi støter på ordet skjebne og hva det innebærer av tvil og fornektelse, og eventuelt personlig ansvar, om vi nå er troende til skjebne eller ei? Eller gjør vi som fatalisten: overlater alt til skjebnen, for livets gang er jo noe definitivt konkret du ikke kan stille opp forsvarsverker mot allikevel. Den går sin fatale gang på godt og vondt, den skjebnen. «En latterlig diamant falder mod gulvet.»

En ukjent størrelse

«Et digt er meget forskelligt fra det som du med bevidst hensigt præsenterede med opfindsomhed.» Poesi er en måte å tenke på. Poesien kan aktivisere og problematisere, definere virkelighetens begrensninger og umuligheter i språk som kan være aforistisk filosofisk surrealistisk realistisk dadaistisk oppbyggende og nedbrytende, i lavstil og i høystil, som haiku og langdikt. For en poet gjelder det først og fremst å bruke språket som en ukjent størrelse, som om ordene i utgangspunktet var meningsløse, eller er en mening i seg selvfor seg selv. Veldig få klarer den tilgangen i arbeid med skriftlig poesi (Majakovskij, Pound, Gertrude Stein gjorde det), men vi kan se det i dadaismen og i Norge fremført med suveren musikalitet av skuespiller og sanger Harald Heide-Steen jr.

Hejinian skriver polyfonisk, i en slags smalltalk-formet prosalyrisk høystil.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

---
DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.