Bøyde spiker og aforismer

Language-poeten Lyn Hejinians verk Fatalisten inviterer til en grunnleggende refleksjon rundt språkets politiske og menneskelige konsekvenser, abstrakte tankesprang, uforutsigbare språkspill og det poetisk selvfølgelige.

Language-poesi
Forfatter og filmskaper.
Email: dragsethterje@gmail.com
Publisert: 01.06.2018

«… og tænker over skæbnen som hændelse og den tilfældige hændelse som skæbne.»

Blir vi ikke alle litt beveget – og kanskje noe engstelige – når vi støter på ordet skjebne og hva det innebærer av tvil og fornektelse, og eventuelt personlig ansvar, om vi nå er troende til skjebne eller ei? Eller gjør vi som fatalisten: overlater alt til skjebnen, for livets gang er jo noe definitivt konkret du ikke kan stille opp forsvarsverker mot allikevel. Den går sin fatale gang på godt og vondt, den skjebnen. «En latterlig diamant falder mod gulvet.»

En ukjent størrelse

«Et digt er meget forskelligt fra det som du med bevidst hensigt præsenterede med opfindsomhed.» Poesi er en måte å tenke på. Poesien kan aktivisere og problematisere, definere virkelighetens begrensninger og umuligheter i språk som kan være aforistisk filosofisk surrealistisk realistisk dadaistisk oppbyggende og nedbrytende, i lavstil og i høystil, som haiku og langdikt. For en poet gjelder det først og fremst å bruke språket som en ukjent størrelse, som om ordene i utgangspunktet var meningsløse, eller er en mening i seg selvfor seg selv. Veldig få klarer den tilgangen i arbeid med skriftlig poesi (Majakovskij, Pound, Gertrude Stein gjorde det), men vi kan se det i dadaismen og i Norge fremført med suveren musikalitet av skuespiller og sanger Harald Heide-Steen jr.

Hejinian skriver polyfonisk, i en slags smalltalk-formet prosalyrisk høystil.

Oversetter Alexander Carnera skriver om Lyn Hejinian (født 1941): «I 1970’erne én af grundlæggerne bag den såkaldte Language Writing Movement der har haft enorm indflydelse på eksperimentel lyrik, kortprosa, essayistik og poetik. Hendes bøger kombinerer en beskrivelse af dagligdags hændelser med en sofistikeret poetik og essayistik. I lighed med andre Language Poems forvandler Hejinian sproget til et socialt rum, et område for sproglig, sanselig og kritisk udforskning. Hendes arbejde er dedikeret til en undersøgelse af de politiske konsekvenser af den måde sproget typisk bruges på… »

Abstrakt ekspresjonisme

Language-bevegelsen tok utgangspunkt i modernister som Gertrude Stein, William Carlos William, Frank O´Hara, og i at et dikt kunne fungere etter samme prinsipper som et abstrakt ekspresjonistisk maleri. Fienden var den akademiske diktningen, som ble oppfattet som død og konservativ. For min egen del vil jeg nevne Laura Riding (1901–1991), som jeg gjendiktet i utvalgte dikt i Tid for helvete (2000, Tiden). Hun forkastet poesiens mulighet til å fremsi mening til fordel for en vitenskapelig undersøkelse av språket. I Riding og Schuyler B. Jacksons monumentale, språkkritiske verk Rational Meaning, A new Foundation for the Definition of Words (University press of Virginia), er det language-poeten og teoretikeren Charles Bernstein som skriver forordet. Han beskriver boken som «… one of the most aesthetically and philosophically singular projects of twentieth-century American poetry». Bevegelsens foretrukne filosof er selvfølgelig Ludvig Wittgenstein.

Navigasjonsverktøy

I den fine antologien Amerikansk katalog, redigert av N. Frank, T. A. Nexø og T. Thurah (2001, Forfatterskolen forlag), nevnes language-poesi som en bevegelse i den romantiske tradisjonen. Dette er tydelig og absolutt til stede i Fatalisten. En romantiker som Poe er selvfølgelig med i name-droppingen teksten i gjennom. Charles Bernstein uttaler i et intervju i Amerikansk katalog at språket er en del av vår animalske instinktive karakter, vårt verktøy til å navigere i verden med. Det er vår måte å være til på. Om vi tror på skjebnen eller ei, hvor også tilfellet er skjebnebestemt, noe Hejinan påstår. Poesi er virkelighetsskapende og kan ha en reell betydning – ut over å bare være «poetisk» svermende og jeg-bekjennende. Det blir tydelig etter endt lesning: Dette er et stykke prosalyrikk skrevet av en belest og retorisk artikulert akademiker, med abstrakte tankesprang og en begrepsverden fra teoretiske overveielser og spekulasjoner, samtidig som teksten har en vital spontanitet i seg som virker dynamisk, enkel og inspirert. «Nu er det middag, vi er spredt i uendeligheden, hvad der måske er grunden til at vi ikke når frem til enden ad gaden i midten af sætningen om et skib i det fjerne – skrifttyperne stikker altid af.»

Polyfonisk språkspill

Hejinian skriver polyfonisk, i en slags smalltalk-formet prosalyrisk høystil, med utbrudd, overraskelser, tilfeldige hendelser av hverdagslig karakter eller i form av en plutselig aforisme. Dagbok-aktig. Og akademisk, med referanser til poetikk, dramaturgi, språkfilosofi, politikk (hun har ingen interesse for plot), H. C. Andersen og William Blake, blant andre. Det finnes også et «du» i teksten. Et «jeg» og et «deg». Det er i dialog med leseren Hejinan skriver. Spørrende og nysgjerrig. Hun observerer livet rundt seg i sin alminnelighet og alminneliggjør (og fremmedgjør) i et uforutsigelig språkspill. Språklige størrelser som er poetiske, morsomme, spørrende, surrealistiske, og virker både underliggjørende og klargjørende, slik poesi skal. Hun avkler språket for nærmest å vaske øynene våre med ny syntaks, og hun avlærer leseren (bekrefter noe og avkrefter noe annet) sånn at vi kan se språket på nytt og sette det inn i en hittil ukjent kontekst – vår egen realitet som vi ellers har vanskelig å få øye på, med mindre vi ser nærmere etter. Slik skaper hun nye ideer og kombinasjoner mellom ting vi ikke har sett formulert før. Det står på en måte kollagen nær, og som sagt polyfonisk og a-lineært, uten noe semantisk sentrum eller kjerne. Og et slags oppgjør med mainstream-diktningen hvor jeg-et forteller om sine erfaringer og følelser om det samme. I Herjinians diktning skal det være mulig å reflektere. Over ordenes politiske former og representasjon innen politikk og maktutøvelse.

Personlig villighet

Det er en åpen anti-autoritær tekst, nærmest anarkistisk i sin heterogene vekst. Anarkismen er som bekjent ikke ordbokens «kaos», men mulighetenes virkeliggjørelse og en personlig villighet til å nettopp åpne opp for andre sosiale ordener enn de hierarkiske og de patriarkalske domener. Hun «avslører forholdet mellom språk og sansning, identitet og erindring» (Amerikansk katalog).

For vi søker ofte det altfor kompliserte av forfengelige og intellektuelle årsaker.

Vi stiller altfor sjeldent spørsmål om hvilke av våre ideer, tanker og forestillinger som er våre egne. Er det noen overhodet? Finnes det en dyp individuell subjektivitet? Jeg tviler. Kanskje bare i drømmene, men de er til gjengjeld subjektløse, som Augustin påpeker.

Hva er et anker, hva er matlaging, hva er et batteri, hva er dart, spør Herjinan, for å forstå og se på nytt og ikke bare ta objektene og begivenhetene for gitt, for å forstå betydningen i det elementære, det poetisk selvfølgelige og vakre – som vi ofte glemmer og ignorerer. For vi søker ofte det altfor kompliserte av forfengelige og intellektuelle årsaker. Slik blir vi forvirret og desorientert, blinde for detaljene og epifaniene, brødsmulen og brødristeren, bonden på sjakkbrettet – som mangler og har vært borte i et halvt år. Under kommoden, hvor den tenker sitt.

Kommentarer