Bosnia-drap som selvoppfyllende profeti

USA ivret ikke for bombing av serbiske ekstremister Bosnia. I FNs Sikkerhetsråd var det bare Tsjekkia som tydelig ville stanse overgriperen Mladic.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Enkelte av reaksjonene på min kronikk «Stoltenbergs medansvar for Srebrenica» i Ny tid 5. august vitner om at vi fremdeles i norsk offentlighet har en svært lang vei å gå før Stoltenbergs medansvar blir erkjent.

At hovedpersonen selv gir «svar» som overhodet ikke handler om det som kritikken mot ham går ut på (som om det han kritiseres for er at han ikke overholdt sin rapporteringsplikt overfor FN), gjør ikke erkjennelsen lettere. Thorvald Stoltenbergs urokkelighet og erklærte feilfrihet dementerer hans renommé som en dialogens og forsoningens mann.

Gunnar Garbo er blant dem som mener at Stoltenberg ikke har noen grunn til å angre på noe, eller sagt annerledes: at påstanden om Stoltenbergs medansvar for Srebrenica er «fullstendig overspent» (debattinnlegg i Ny Tid 12. august). At denne påstanden fremdeles – etter 10 år fylt av journalisters og akademikeres research, FN-initierte granskningsrapporter, den nederlandske Srebrenica-rapporten og diverse rettssaker i Haag – kan oppfattes som «fullstendig overspent» her på berget, sier mye om hvor beskyttet Stoltenbergs egenversjon har vært i norske medier.

Amerikanere sa opp jobben

La meg presisere mitt anliggende. Når jeg i min kronikk konkluderte med at Stoltenberg har et medansvar for Srebrenica, betyr ikke det at jeg mener at han er alene om et slikt medansvar. I kronikken var bedømmelsen av hans rolle mitt tema. Listen over politikere, diplomater og offiserer som har et medansvar mer eller mindre tilsvarende Stoltenbergs, er lang: Det er trangt om plassen på «Skammens mur». Medansvaret er omfattende, men det må like fullt brytes ned til navngitte individer, så ubehagelig det enn måtte være. De medansvarlige, i betydningen de som bidro til å skape en situasjon som var slik at Mladic – korrekt – regnet med at han kunne drepe 8000 gutter og menn i Srebrenica uten å bli hindret, danner en annen kategori enn drapsmennene, skjønt en kategori hvis atferd må inndras dersom vi skal forstå hvordan Srebrenica-massakren kunne skje.

Garbos innlegg handler imidlertid ikke primært om Stoltenberg, men om FN og USA. Så la oss diskutere deres rolle.

Dette er en viktig diskusjon, men den forvanskes av omtrentlighetene i Garbos fremstilling. Garbo oppgir ikke hvilke hendelser og tidspunkter hans beskrivelser er ment å være gyldige for. Han skriver: «USA ivret stadig for bombing.» Når? Betyr «stadig» at de gjennomgående, i hele forløpet fra våren 1992 til høsten 1995, ivret for bombing? Bombing mot hvem, og som ledd i hvilken overordnet politikk?

Realiteten er at amerikanerne ikke var tilhengere av bombing rettet mot en av «partene». Som Samantha Power dokumenterer i boken «A Problem from Hell: America and the Age of Genocide,» sa ikke mindre enn fire mellomledere i State Departments Bosnia-seksjon opp sine stillinger i løpet av 1993. Hvorfor? Fordi de ikke lenger kunne leve med å jobbe for «en administrasjon som støttet en diplomatisk prosess som legitimerer aggresjon og folkemord» (s.315).

Tsjekkia tydelig for bombing

I stedet for å bombe, enn si opponere mot de genocidale målene og handlingene til den sterkeste part på bakken, forsøkte USAs politiske ledelse i tre år å trenere de råd og den etterretning som tilsa at militærmakt ville være det eneste som kunne hindre fortsatt etnisk rensning. Det er dette Clinton og Hoolbrooke nå har bedt ofrene i Srebrenica, og i Bosnia generelt, om unnskyldning for.

Dersom Garbo har USAs handlemåte overfor Srebrenica spesielt i tankene, er hans påstand om at USA ivret for bombing likeledes misvisende. FNs Sikkerhetsråd drøftet Srebrenicas fall og Dutchbats begjæring om flyangrep dagen etter at enklaven ble inntatt av Mladics styrker. På dette møtet – en skjebnetime for Srebrenicas befolkning – gikk Frankrikes, Italias, Nigerias, Russlands, Storbritannias og Kinas representanter mot å gi grønt lys for NATO-våpenmakt i FN-regi. USA inntok en noe mer positiv holdning til bruk av flyangrep, men sto ikke hardt på for å trumfe dette igjennom; bare Tsjekkias representant gikk entydig inn for å sette hardt mot hardt mot Mladic, med følgende argumentasjon:

«The Bosnian Serbs will be reaffirmed in their belief that Security Council resolutions are just paper tigers. They will be tempted to repeat what they did in Srebrenica in Zepa, Gorazde and other so-called safe areas, knowing that they can do so with impunity» (sitert fra Kofi Annans Srebrenica-rapport, desember 1999, par. 329-339).

Stoltenberg kopierer Mladic

Garbos svar på at Svein Mønnesland og jeg beskylder Stoltenberg for å være pro-serbisk, består i anklage oss for å være anti-serbiske. Det er en kortslutning. For min del er jeg prinsipielt «anti» krefter som oppfordrer til og utfører grove menneskerettighetsbrudd – det være seg serberen Mladic, det være seg bosniakken Naser Oric. Kortslutningen består i å legge til grunn at «serbere» er identisk med den gruppen som støttet Karadzics og Mladics «etniske rensning» i navn av å skape et Stor-Serbia «fritt» for ikke-serbiske innbyggere. Men som vi vet (skjønt Milosevics propaganda og mediekontroll gjorde alt for å skjule det): slett ikke alle serbere i Bosnia identifiserte seg med dette prosjektet; de multietnisk orienterte serberne ble dermed de «urene egne» og en torn i øyet på ideologene i Pale og Beograd; flere av dem ble drept på like fot med kroater og muslimer som legemliggjorde Bosnia som de facto multietnisk samfunn.

Jeg er ikke «anti-tysk» når jeg fordømmer Hitler-regimets folkemord, enn si anti-russisk når jeg fordømmer Stalin-regimets Gulag. Stoltenberg var pro-serbisk i betydningen av å overta oppfatninger om situasjonen i Bosnia som var til forveksling like Karadzics og Milosevics offisielle sådanne.

20. mai 1995 siterte en rekke aviser følgende uttalelse av Karadzic: «Serbere, kroater og muslimer kan ikke leve sammen lenger. Du kan ikke holde en katt og en hund fanget i samme rom.» 11 dager senere uttalte Stoltenberg som sitt hovedbudskap: «Du kan ikke tvinge folk til å leve sammen.» Kort sagt, Stoltenberg gjorde den ene «partens» (in casu hovedaggressorens) analyse, diagnose og løsningsforslag til sitt eget perspektiv, og målbar det med all sin autoritet som FNs toppmegler. Man kunne sågar kalle det plagiat.

Avslutningsvis kommer Garbo trekkende med Stoltenbers apologetiske yndlingsargument:

«Hvis ikke USA hadde undergravd opplegget til FNs og EUs fredsmeglere, ville hundretusener av mennesker ha vært spart for to-tre år av krigens redsler. Og massakren i Srebrenica ville ikke ha skjedd.»

De som nektet å underskrive Owen-Stoltenbergs delingsplan(er) i 1993, var bosniakkene, ikke amerikanerne. Hvorfor skulle de ha godtatt planene, med eller uten amerikansk støtte? Jo, sier Stoltenberg og Garbo, fordi fasiten viser at en avtale i 1993 ville spart hundretusener av menneskeliv.

Fredsplanens problem

Besnærende? Mulig det, men spørsmålene står i kø. Kunne – eller burde – bosniakkene ha visst at de neste to årene ville bringe så mange tapte menneskeliv? At en massakre av Srebrenicas omfang skulle til for at tredjeparter ville stanse hovedaggressoren gjennom militær inngripen? At FN-megleren Stoltenberg aldri ville oppgi Karadzic og Mladic som forhandlingspartnere, uansett deres serier av løgner og løftebrudd? Mer prinsipielt: Skulle Izetbegovic i 1993 ha gitt etter for en delingsmodell som – motsatt Europas credo etter nazismens endelikt – innebærer at mennesker av ulikt (blandet) etnisk opphav ikke kan leve sammen innen samme territorium (jfr. Karadzic-sitatet overtatt av Stoltenberg)? Hvorfor skulle den «part» hvis opprinnelige mål var fortsatt multietnisk sameksistens, oppgi dette til fordel for en «part» hvis erklærte – og voldsmessig realiserte – mål var tvangspåført etnisk segregering?

I 1993 var det ikke gitt at det eneste alternativet til å underskrive en avtale som «aksepterte det politiske resultat av uhørte brudd på folkeretten» (fredsforskerne Agrell og Alcala om Dayton-avtalen, som slik Garbo korrekt fremholder ikke er særlig forskjellig fra Owen-Stoltenberg-modellen) ville være ca. 200.000 drepte mennesker, de fleste av dem bosniske muslimer. Garbos stoltenbergske argument gjør seg helt avhengig av ettertidens kunnskapsfortrinn vis-a-vis fortiden.

Ikke nok med det. Ved konsekvent å fremstille den sterkeste parts – dvs. hovedaggressorens – posisjon om at etnisk homogenitet måtte erstatte eksisterende mulitietnisitet som ensbetydende med den eneste mulige politiske løsning, bidro Stoltenberg til at denne posisjonen vant frem, nærmest som en selvoppfyllende profeti.

---
DEL

Legg igjen et svar