Bortenfor Bob Marley

Fram til 12. april bør én utstilling stå øverst på prioriteringslista til alle musikkinteresserte: «Island Revolution» på Henie Onstad Kunstsenter, som tar for seg popmusikken på Jamaica fra 1956 til 1981.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bob Marley & The Wailers går som en rød tråd gjennom utstillingen «Island Revolution: Jamaikansk rytme fra ska til reggae, 1956 – 1981», som i går åpnet på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden utenfor Oslo. Samlingen av sjeldne gjenstander, lydopptak og fotografier ble skaffet til veie i løpet av tre år av Experience Music Project, et rockemuseum i Seattle.

Marley er selvsagt fortsatt kongen av reggae, og ingen platesamling bør være uten minst en Marley-samler i rekkene. Samtidig gjør utstillingen sitt for å vise at Marley, den tredje verdens første superstjerne, langt fra var alene – og at reggae er et av de mest fascinerende og betydningsfulle fenomene i populærmusikkens historie. Den vesle øystaten Jamaica har fostret en usannsynlig mengde glitrende musikere, som igjen har påvirket de fleste musikksjangre som tenkes kan.

Jamaics popmusikk utviklet seg i krysningspunktet mellom rhythm ‘n’ blues og jazz fra amerikanske radiokanaler og plater på den ene siden, og karibisk musikk som calypso og mento på den andre. Interessen for amerikanske plater og mangelen på private platespillere gjorde at mobile diskotek, «sound systems», raskt ble populære. Og i takt med «the sound systemes» økende popularit økte også etterspørselen etter lokale plateutgivelser.

På tampen av 50-tallet ble spiren for alvor sådd, da Chris Blackwell (senere grunnlegger av Island Records) og Arthur «Duke» Reid spilte inn gigantiske slagere med artister som Laurel Aitken og Derrick Morgan. Jamaica så seg aldri tilbake etter det, og er i dag hjem for kanskje det mest intense og nyskapende musikkmiljøet i verden. Her er noen forslag til utvidelser av plate- og boksamlingen etter et besøk på Henie Onstad:

  • Diverse artister: «Tougher Than Tough: The Story of Jamaican Music» (Mango/Island/Universal)

En fantastisk gjennomgang av Jamaicas musikkhistorie fra 1958 til 1993; fra de første spede forsøkene på tampen av 50-tallet og gjennom alle reggae-mutasjonene på veien: Ska, rock steady, roots reggae, lovers rock og dancehall. Så godt som alle de viktigste artistene, slagerne og stilartene er representert over fire cd-plater, selv om samleren er gjerrig på dub. Hvilket bringer oss til:

  • Diverse artister: «Dub Sessions» (Sessions/Goldhead)

Dub er enkelt forklart reggae i nedstrippet instrumentalform. Produsenten Osbourne «King Tubby» Ruddock regnes som sjangerens far, da han på slutten av 60-tallet fjernet det meste av vokalen og la ekko og andre effekter over allerede innspilte låter. Disse «dub»-versjonene ble gitt ut som b-sider på singleplater, men ble raskt så populært at rene dub-album fulgte. Samtidig kan vi si at King Tubby oppfant den moderne remiksen, og påvirkningskraften på techno, elektronika og hip hop er gigantisk. Denne doble cd-plata samler flere av de viktigste artistene.

  • Lloyd Bradley: «Bass Culture – When Reggae Was King» (Penguin)

Kunnskapsrik, grundig og omfattende skriftlig gjennomgang av Jamaicas rike musikkhistorie. Spekket med gode historier, verdifull innsikt, dyp musikkforståelse og flotte intervjuer, og den perfekte bokkompanjongen til «Tougher Than Tough». Forfatter Bradley behandler riktig nok 80- og 90-tallets dancehall vel stefaderlig, hvilket bringer oss til:

  • Diverse artister: «The Biggest Dancehall Anthems 1979-82: The Birth of Dancehall» (Greensleeves/Tuba)

Roots reggae ble gigantisk på 70-tallet med Bob Marley i front, men etter hvert som Marleys stjernestatus økte ute i verden, gikk en ny generasjon lei hjemme på Jamaica. Isteden ble reggae tatt tilbake til utgangspunktet på tampen av 70-tallet; vekk fra de store konsertscenene og tilbake til de hete diskotekene i Kingston, «the dancehall». Samtidig dreide tematikken fra rettroende rastafarianisme og politisk bevissthet til sex, dop og våpen, mens musikken utover 80-tallet ble enklere og etter hvert fullstendig digitalisert. Tidlig på 90-tallet opplevde dancehall et kommersielt gjennombrudd i Vesten gjennom artister som Shabba Ranks og Buju Banton, og gjorde et dundrende comeback i fjor med Sean Paul i spissen. Hvilket bringer oss til:

  • Diverse artister: «Ragga Ragga Ragga! 2003» (Greensleeves/Tuba),

Diverse artister: «The Biggest Ragga Dancehall Anthems 2003» (Greensleeves/Tuba), Diverse artister: «Reggae Gold 2003» (VP Records/Warner)

Dancehall er øyeblikkets musikk, og den knallharde konkurransen mellom sjangerens etablerte stjerner og fremadstormende unggutter gjør at det spys ut singler i et ufattelig tempo. Album blir først og fremst satt sammen for «a foreign», utlandet, og er mer forvokste samlinger av slagere og fyllstoff fremfor gjennomarbeidete album. Men enkeltlåtene er fantastiske, vågale og nyskapende, og om du ikke klarer å henge helt med i utgivelsen av vinyl-sjutommere kommer disse samleplatene med dancehalls største stjerner og låter som manna fra himmelen. Fokuset er på brutal, minimalistisk og dansbar dancehall, men «Reggae Gold» utmerker seg med et større tematisk utvalg: Fra klubbaserte hip hop-fusjoner til moderne rasta-dancehall, neo-roots, banale poplåter og småklisne ballader.

---
DEL

Legg igjen et svar