Bortenfor fornuftens grenser

Finnes det en mulighet for erfaringer som går hinsides fornuften, og kan disse kalles meningsfulle?

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Joanna Bornemark og Sven-Olov Wallenstein (red.): Madness, religion and the limits of reason
Södertörn University, 2015

Poenget til Immanuel Kant i Kritikk av den rene fornuft er at mennesket ikke kan erkjenne noe utenfor tid og rom, men at vi allikevel har en naturlig hang til å spekulere utover disse grensene. Dermed vikler vi oss inn i feilslutninger og paradokser. Spesielt interessant er hans begrep om den «transcendentale illusjon» – at fornuften blander sammen det som kan forestilles som virkelig med det virkelige. Denne illusjonen kan ikke utryddes, men den kan uskadeliggjøres ved at man innser at den er en forestilling, slik man gjennomskuer at en åre som ser brukket ut i vann, ikke faktisk er brukket.

Farsoppgjør. Boken tar for seg et bredt spekter av temaer, fra Kants kritikk av Emmanuel Swedenborgs En åndeseers bekjennelser til Giordano Brunos animistiske filosofi, Hegels syn på forholdet mellom religionen og filosofien, og Derridas og Wittgensteins språkfilosofi.
Hvis Immanuel Kant var opplysningstidens far, bærer denne boken preg av å være et farsoppgjør. Sven-Olov Wallenstein og Joanna Bornemark skriver: «After Kant, modern philosophy has never ceased to ask the question what it means to limit reason.» Kant mente så absolutt at religiøse erfaringer har sin gyldighet, så lenge de holder seg innenfor fornuftens grenser. Dermed ble det hans oppgave å fastslå hvor disse grensene går.
Bokens innledning er skrevet av teolog og filosof John D. Caputo har fått navnet «Forget rationality. Is there religious truth?» Forfatteren skriver blant annet at «one of the most remarkable things about Kant is how much focused he is upon the formality of knowledge, and how little focused he is on the truth as a content. He does not define reason as a faculty of being, but as s faculty of principles, of a priory synthetics».
Det denne boken vil, er å innføre en ny opplysningstid, blant annet ved å åpne opp for at religiøse erfaringer ikke behøver å ha noe med galskap å gjøre. At filosofi har noe å lære av religion, er en sjelden oppfatning i dag, men Hegel mente som kjent at filosofien har alt å lære av religionen. Mange mennesker gjør seg dessuten religiøse erfaringer.

Tro og moral. Nå benektet ikke Kant ethvert menneskes rett til å tro på Gud, så lenge dette skjer innenfor fornuftens grenser. Men han påpekte at å føle seg sikker på at Gud finnes er en hovmodighet: «Etter at de hovmodige hensiktene til en fornuft som svever ut over grensene til enhver erfaring er blitt tilintetgjort, sitter vi på denne måten fremdeles tilbake med nok til at vi har grunner til å være tilfredse i praktisk henseende.» Og senere blir han direkte bitende og ironisk: «Riktignok vil ingen kunne rose seg av at han vet at det fins en Gud og et hinsidig liv. Dersom han vet det, er han nettopp den mannen jeg svært lenge har lett etter.»
Troen på Gud var for Kant en visshet som beror på moralske grunner, det vil si på en moralsk fasthet i viljen, hvilket innebærer at troen på Gud og et hinsidig liv først og fremst henger sammen med det moralske sinnelaget til personen som tror, og ikke kan skilles fra denne. Troen har ingenting med sannheten å gjøre uavhengig av den moralske overbevisningen.

Erfaringsformer. Men det som var nok for Kant, var ikke nok for andre; Bruno, Hegel, Swedenborg og Steiner hadde alle et litt annet syn på sakene. Kan i det hele tatt sannheten bli noe mer enn en subjektiv overbevisning, et uttrykk for den moralske overbevisningen i den enkeltes personlighet? Boken svarer et helt klart «ja».

Hvis Immanuel Kant var opplysningstidens far, bærer denne boken preg av å være et farsoppgjør.

Men hva skal en ny opplysningstid bygges på? Hvilke sannheter skal den forfekte og hvilke skal den forkaste som en del av sitt nye opplysningsprosjekt? Boken ser på forholdet mellom religion og filosofi, og mellom galskap og fornuft. Konklusjonene til Kant var at ingen kan hevde at religiøse erfaringer er sanne for andre enn en selv og menigheten. Men moderniteten inneholder jo et vell av alternative erfaringsformer. Skal man bare henvise disse til menneskets private forestillingsliv, eller har de gyldighet utover den enkelte? Som boken sier: «Truth is a substansive issue, while rationality is a formal one.» Kant anklages for formalisme – og Madness, religion and the limits of reason vil sprenge formalitetens grenser.

«Sjel» og «galskap». I «Divine frenzy and the poetics of madness» tas vi med til dialogen Ion av Platon. Ion var en såkalt rapsode, en dikter. Sokrates definerte dikteren som en som berøres av guddommelig galskap og ikke forstår hva han eller hun skriver eller sier. Teksten ser på hvordan dette fenomenet manifesterer seg i kulturen. Diktere var som kjent ikke velkomne i Platons akademi; de var drevet av inspirasjon hinsides fornuften.
«Ghostly Reason: A phenomenological interpretation of Paul and pneumatology» stiller spørsmålet: «What is spririt? Is there really a spririt? Is it possible to give a rational account of spirit? Does reason have access to spirit, or is spirit what reason should refrain from in order to remain reasonable?» Forfatteren mener at det absolutt er meningsfullt å stille slike spørsmål, ja, at man i lengden ikke kan unngå å stille dem.
I essayet «Matter, magic, and madness, Giordano Brunos philosophy of creativity» spørres det om man nødvendigvis må være gal, eller bli gal, dersom man krysser grensen for fornuften. Finnes det en fornuft hinsides denne, som baserer seg på en annen form for opplevelser av hvordan verden ser ut, og kan slike erfaringer kalles sanne? Vi møter den kristne mystiske tradisjonen gjennom neoplatonisme, hermetisk tenkning og kristen mystisisme, og vi støter på navn som Causanus, Plotin og Copernicus. Boken er også inspirert av Francis A. Yates bok Giordano Bruno and the Hermetic Tradition. 

Veien videre. Det er en svakhet ved boken at den blir overveidende historiserende i sitt forsøk på å finne veien til en ny opplysningstradisjon. Spørsmålet om hvor denne veien går, blir hengende i luften. Filosofiprofessor og Carl Cederberg påviser som en selvsagt ting at skeptisismen er selvmotsigende; professor i systematisk teologi Espen Dahl har til gjengjeld skrevet en meget interessant tekst om Wittgenstein. «If there is a threat of madness in religion, I believe such isolation is one of its most important faces. Perhaps this is mirrored in the madness that sometimes is found in prophecy: something that urgently needs be expresses and conveyed, yet without any assurance of it being understood – indeed – sometimes is not likely to be understood at all,» skriver sistnevnte. Med andre ord: Det som ikke blir forstått, er ikke nødvendigvis meningsløst, og bør absolutt gjøres til gjenstand for fenomenologiske undersøkelser.

---
DEL