Bortenfor fornuftens grenser

Finnes det en mulighet for erfaringer som går hinsides fornuften, og kan disse kalles meningsfulle?

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Joanna Bornemark og Sven-Olov Wallenstein (red.): Madness, religion and the limits of reason
Södertörn University, 2015

Poenget til Immanuel Kant i Kritikk av den rene fornuft er at mennesket ikke kan erkjenne noe utenfor tid og rom, men at vi allikevel har en naturlig hang til å spekulere utover disse grensene. Dermed vikler vi oss inn i feilslutninger og paradokser. Spesielt interessant er hans begrep om den «transcendentale illusjon» – at fornuften blander sammen det som kan forestilles som virkelig med det virkelige. Denne illusjonen kan ikke utryddes, men den kan uskadeliggjøres ved at man innser at den er en forestilling, slik man gjennomskuer at en åre som ser brukket ut i vann, ikke faktisk er brukket.

Farsoppgjør. Boken tar for seg et bredt spekter av temaer, fra Kants kritikk av Emmanuel Swedenborgs En åndeseers bekjennelser til Giordano Brunos animistiske filosofi, Hegels syn på forholdet mellom religionen og filosofien, og Derridas og Wittgensteins språkfilosofi.
Hvis Immanuel Kant var opplysningstidens far, bærer denne boken preg av å være et farsoppgjør. Sven-Olov Wallenstein og Joanna Bornemark skriver: «After Kant, modern philosophy has never ceased to ask the question what it means to limit reason.» Kant mente så absolutt at religiøse erfaringer har sin gyldighet, så lenge de holder seg innenfor fornuftens grenser. Dermed ble det hans oppgave å fastslå hvor disse grensene går.
Bokens innledning er skrevet av teolog og filosof John D. Caputo har fått navnet «Forget rationality. Is there religious truth?» Forfatteren skriver blant annet at «one of the most remarkable things about Kant is how much focused he is upon the formality of knowledge, and how little focused he is on the truth as a content. He does not define reason as a faculty of being, but as s faculty of principles, of a priory synthetics».
Det denne boken vil, er å innføre en ny opplysningstid, blant annet ved å åpne opp for at religiøse erfaringer ikke behøver å ha noe med galskap å gjøre. At filosofi har noe å lære av religion, er en sjelden oppfatning i dag, men Hegel mente som kjent at filosofien har alt å lære av religionen. Mange mennesker gjør seg dessuten religiøse erfaringer.

Tro og moral. Nå benektet ikke Kant ethvert menneskes rett til å tro på Gud, så lenge dette skjer innenfor fornuftens grenser. Men han påpekte at å føle seg sikker på at Gud finnes er en hovmodighet: «Etter at de hovmodige hensiktene til en fornuft som svever ut over grensene til enhver erfaring er blitt tilintetgjort, sitter vi på denne måten fremdeles tilbake med nok til at vi har grunner til å være tilfredse i praktisk henseende.» Og senere blir han direkte bitende og ironisk: «Riktignok vil ingen kunne rose seg av at han vet at det fins en Gud og et hinsidig liv. Dersom han vet det, er han nettopp den mannen jeg svært lenge har lett etter.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here