Med boken Alchemy and Mysticism av Alexander Roob har jeg gjennom mange år kunnet meske meg med lesning om alkymi, jødisk kabbala og mystISme av enhver tenkelig og utenkelig art. Noe liknende kan man gjøre med foreliggende bok, selv om den stort sett handler om en rad tenkere fra det 18. og 19. århundre. For drømmere og utopister, hvor ble det av dere?
Egalitær, libertariansk sosialisme, antiautoritær opprørsånd og permanent forandring av menneskets spirituelle krefter var deres idealer.
Outsidertradisjon. Redemption and Utopia. Jewish Libertarian Thought in Central Europe forteller om en rekke inspirerte og inspirerende tenkere som alle var påvirket av jødisk kabbala, anarkisme og marxisme. De beskrives som en «forsvunnen generasjon», og ikke overraskende endte mange av dem med å ta sitt eget liv. «De var en generasjon drømmere og utopister,» skriver forfatteren Michael Löwy: «De henga seg til en radikalt annen verden, til Guds kongedømme på jorden, til et kongedømme av ånd, et kongedømme av frihet, et kongedømme av fred. Egalitær, libertariansk sosialisme, antiautoritær opprørsånd og permanent forandring av menneskets spirituelle krefter var deres idealer.»
Utenfor den kjedelige, men fremskrittsvennlige sosialdemokratiske tankegangen, finnes altså et vidt semantisk felt av ulike tankemessige tradisjoner – ja, et konglomerat av forskjellige inspirerende filosofiske uttrykk.
Redemption and Utopia fører oss inn i den umåtelig rike jødiske tanketradisjonen i Mellom-Europa i perioden etter første verdenskrig. Vi møter en generasjon intellektuelle, som alle var representanter for en outsidertradisjon, og som sto for mange ulike tankeretninger innenfor jødedommen. De var tenkere innenfor en tradisjon som akkumulerte en sjelden meningsrikdom, tenkere som var inspirert av jødiskmessiansk og kiliastisk (læren om tusenårsriket, red.anm.) tankegang. Spesielt setter denne leseren pris på å møte Franz Kafka og Walter Benjamin i dette lyset.
De nedkjempede. Jeg husker mitt sterke første møte med Kafka i ungdomsårene, og ikke minst i boken Samtaler med Kafka av Gustav Janusch, der man kommer Kafkas personlighet så nær at man nesten brenner seg. Blant annet spør Janusch: «Hvorfor ble poetene ikke ønsket velkommen i Platons tat? Og Kafka svarer: «Poeter er politisk farlige for Staten, fordi de vil forvandle den. Staten, med alle sine trofaste tjenere, ønsker bare én ting, og det er å opprettholde det bestående.»
Tuscholsky, Toller, Wolfstein, Kafka, Benjamin – alle var påvirket av jødisk messianisme. Noen var marxister, andre var anarkister – og alle kjempet en hard kamp mot seg selv, mot ideen om statssentralisert makt og mot tiden de levde i. Det er altså de nedkjempede vi møter, en generasjon som brått forsvant ut av historien, som tapte mot moderniteten, dømt til å gå under i møtet med fremskrittet.
Valgslektskap. Löwy spør: «Er det ikke på tide å bryte med den positivistiske tradisjonen, og begynne å dra nytte av den spirituelle og kulturelle arven som er dypere og rikere på mening og mye nærmere vår faktiske sosiale virkelighet? Hvorfor ikke bruke det dype semantiske feltet av myter, litteratur og til og med esoteriske tradisjoner til å berike språket til våre sosiale vitenskaper? Lånte ikke Max Weber konseptet karisma fra kristen teologi?»
Forfatteren klarer på en utmerket måte å inkludere talløse mengder og varianter av begrepet valgslektskap. Han inkluderer alkymi og sosiologi, økonomi og religion i begrepet, og forklarer at man med «valgslektskap» kan forstå et dialektisk familieforhold som utvikler seg mellom ulike samfunnsdisipliner – sosiologiske, økonomiske, og religiøse. Valgslektskap har sin opprinnelse fra den hippokratiske formuleringen «Like dras mot like», og selvfølgelig hørte den til under middelalderens alkymistiske prosesser. Men begrepet er Goethes, og stammer fra romanen med samme navn. «Slektskap», forklarer forfatteren, «er den kraften som får adskilte stoffer til å danne en enhet, et slags bryllup eller kjemisk giftermål, som heller oppstår ut fra kjærlighet enn hat.» Man kan også tenke på Christian Rosenkreutz’ alkymistiske bryllup.
Valgslektskap er altså et spesielt bånd mellom sjeler, et bånd som ikke er arvelig betinget, men som heller baserer seg på lengsel og kjærlighet basert på bevisste valg. Uttrykket kan også beskrive forholdet mellom ulike religiøse tradisjoner og hvordan disse er forbundet med hverandre, eller beskrive den forandring et menneske kan føle når det fylles av ordløs, altomfattende gudsskjærlighet. Og det kan brukes om sosiokulturelle forhold og den moderne økonomiske virkeligheten, slik Max Weber gjorde det i Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd.
I det hele tatt er valgslektskap et så rikt begrep at man kan putte nær sagt hva som helst inn i det. Men forfatteren unngår den fellen: Tvert imot klarer forfatteren å linke det til nye begreper på en meningsfull måte.
På tide å bryte med positivistismen og begynne å dra nytte av den spirituelle og kulturelle arven som er mye nærmere vår faktiske sosiale virkelighet.
Historiens engel. Walter Benjamin står sentralt i foreliggende bok. Han skrev i Om historiebegrepet, som en kommentar til bildet Angelus Novus av Paul Klee: «Det viser en engel som synes å være i ferd med å fjerne seg fra noe som den stirrer på. Øynene er oppsperrede, munnen åpen og vingene utspente. Slik må historiens engel se ut. Den har vendt sitt åsyn mot fortiden. Der vi ser en rekke hendelser, ser den en eneste katastrofe som uopphørlig slynger ruin på ruin for dens føtter […] Men en storm blåser fra Paradis, den har tatt tak i vingene og er så sterk at engelen ikke lenger kan folde dem. Denne stormen driver den ustanselig inn i den fremtiden den har vendt ryggen, mens vrakhaugen foran den vokser inn i himmelen. Det er denne stormen vi kaller fremskritt.»
Walter Benjamin trodde ikke på fremskrittets nytteverdi. Men han trodde at dørene til evigheten kan åpne seg hvilket sekund som helst.
