Børs eller katedral

Nå skal bøker bli butikk. Ehh…?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

1. januar utløper dagens bokbransjeavtale, og med kulturministerens og konkurranseministerens inngripen denne uka øker «faren» for fri prissetting av bøker. Det fins det mange gode argumenter mot, men de beste argumentene for er levert av enkelte av aktørene selv. Det handler om såkalt «vertikal integrasjon», eller på norsk: At noen har satt seg på alle sider av bordet.

Bokbransjeavtalen er unik i norsk sammenheng, og hadde aktørene i byggebransjen satt seg ned og utformet noe tilsvarende, hadde det vanket millionbøter og lange fengselsstraffer på hele hurven. Det dreier seg om tålt kartellvirksomhet – tålt fordi bøker er katedral og ikke børs. Rart da, at hvem som helst med penger på bok, Trygve Hegnar f.eks., kan kjøpe seg opp i f.eks. Gyldendal på nettopp Oslo Børs, og dermed håpe på framtidig utbytte og/eller verdiøkning. Et håp som stiger betraktelig i takt med at myndighetene tillater kartellvirksomheten, og de store forlagenes monopolmakt øker.

Men fordi bøker altså ikke er børs, selv om man kan kjøpe både forlag og bokhandlere på børsen, har politikerne altså sagt ja til at forlag og bokhandlere kan avtale en fastpris på bøker, og slik unndra seg konkurranse. Ettersom prisen er fast er det ikke mulig for bokhandlerne å rabattere nye bøker ut til kundene. Bokklubbene har imidlertid unntak, og kan gi 25 prosent rabatt. Konsekvensen er at bokhandlerne ikke får solgt særlig mye ny skjønn- og allmennlitteratur, men må tjene penger på plastikktroll og huba-buba-stinkende viskelær i stedet. Hvorfor har så bokhandlerne godtatt dette? Jo, fordi de i tillegg til troll og viskelær får monopol på å selge skolebøker til fastpris. Dermed betaler skoleelevene for at… ja, for hva?

Den smale litteraturen, sier bransjen. Vel, det er tvilsomt. Tanken som ligger bak er at forlagenes fortjeneste på bestselgerne finansierer utgivelsen av «smal» litteratur. Til det bør det innvendes at små, lite lønnsomme forlag ikke er noe dårligere på smal og til dels sær litteratur enn de store og lønnsomme. Kulturen i forlaget, forståelsen for verdien av å dyrke fram en ung, lovende poet selv om han bare kommer til å selge et par hundre eks. av fem diktsamlinger i hele karrieren, må være vel så viktig. Innkjøpsordningen, selvsagt, som gjør at nesten alt som kjøpes inn er lønnsomme utgivelser.

Bedrifter som går på børs med store overskudd og med statlig beskyttet kartellvirksomhet er interessante objekter for profesjonelle, om ikke boklesende, investorer. Jo sterkere vern og større overskudd de store forlagene har, jo større er faren for at de blir sittende med eiere som stiller høyere krav til overskudd og mindre krav til litterær bredde. Store overskudd er ikke alltid det beste.

Den viktigste grunnen til å beholde bransjeavtalen, sett med (noen av) forlagenes øyne, er De norske bokklubbenes monopol på å selge ny litteratur med rabatt. De forleggerne som synes dette er viktig, er de som har eiendeler nettopp i bokklubbene. De som ikke er med, som Cappelen, synes ikke det er så viktig. Argumentene for sterke bokklubber er imidlertid overbevisende: Sammenliknet med våre naboland leser (eller i hvert fall mottar) det norske folk store mengder bøker gjennom bokklubb. Og vi leser de samme bøkene, sånn at byggingen av Kulturnasjonen Norge fortsetter. Fra Ibsen og Garborg til Wassmo og Ambjørnsen.

Men skriften på veggen har vært synlig lenge. Enigheten i Forleggerforeningen er brutt, og bokhandlerne har i lang tid rustet seg til kamp mot bokklubbenes monopol. De vil ha samme rabattmulighet som klubbene, liten eller stor.

For å svare på dette, har storforlagene Gyldendal og Aschehoug brukt av sine overskudd og investormidler for å kjøpe seg opp i bokhandlerkjedene, henholdsvis Ark og Norli Gruppen (nei, de kan ikke engang grammatiske regler for samskriving). Samtidig har De norske bokklubbene, der Gyldendal og Aschehoug eier nesten alle aksjene, startet nettbokhandelen mao.no i direkte konkurranse med bokhandlerne. Fra før eier dessuten Gyldendal og Aschehoug Forlagssentralen. Det er dette som kalles vertikal integrasjon.

Storforlagenes inntog på bokhandler- og nettbokhandlermarkedet kom som et ledd i en selvoppfyllende profeti: De ønsket å ruste seg mot den dagen fastprisen på bøker sto for fall. Men nettopp på den måten leverte forlagene de beste argumentene for å legge bransjeavtalen til side. Valgerd og Morten har ikke lagt ned forbud mot fastpris, men spørsmålet er om aktørene i bransjen ser noen hensikt med noen bransjeavtale i det hele tatt, når skolebøker og spesielle rabattvilkår forsvinner ut.

---
DEL

Legg igjen et svar