Borgerskapets indiskrete forkvaklethet

Med Arven leverer Per Fly del to av sin danske klasseanalyse. Denne gangen feller han en knusende dom over mekanismene innenfor den storborgelige familien.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den danske regissøren Per Fly er en mann med en klar misjon. Stikk i strid med rådende tendenser og de drømmer en hver markedssjef skulle kunne ha, har denne mannen satt seg fore å lage sosialrealistiske klasseportrett fra en særdeles skyggefull dansk hverdag. I 2000 slo Benken ned på norske kinoer og fortalte alkoholiserte og tragiske historier sett fra den benken der de lokale alkisene i en traurig dansk forstad samlet seg. Med Arven har Fly klatret til toppen av klassehierarkiet for å skue utover et opprørt hav av menneskefiendtlig konservatisme og stivnede strukturer.

Kjernepunktet og den bærende metaforen i denne filmen finner vi allerede i tittelen. Arven det er snakk om er ikke bare den hjørnesteinsbedriften som restauranteieren Christoffer (Ulrich Thomsen) arver etter sin far, men også det kravet familien stiller til at han skal gi opp sitt eget liv for å fylle farens fotspor. Denne arven er så videre selve arvesynden i det Christoffer nærmest mot både bedre vitende og sin egen vilje ikke klarer å unngå å legge sin fars åk på seg.

Foruten Christoffer selv domineres Arven av to kvinneskikkelser som trekker ham i hver sin retning og gjør det klassiske trekantdramaet komplett. På den ene siden står den alltid fabelaktige Ghita Nørbys sterke «madre familias» som personifiseringen av den borgerlige familiens diktatoriske underleggelse av mennesket under tradisjonen og forpliktelsen som følger med navnet. På den andre siden står Christoffers kone Maria (selvfølgelig), kjærligheten og redningen. Med Maria (Lisa Werlinder) har Christoffer en billett bort fra familiens klamme tak, men innenfor denne filmens logikk veier arvesynden sterkere og tragedien er et faktum.

Arven er ingen lystig film, og det er lite eskapisme å hente i Per Flys sosialrealistiske og nærmest tause filmspråk, tvert i mot. Denne filmen fungerer heller som et velkomment ballespark til de lettfordøyelige kulturproduktene vi stadig vekk omgir oss med, og viser samtidig at det er mulig å lage politisk gjennomtenkt film som samtidig er dramatisk og engasjerende. Per Fly er nemlig først og fremst en god filmskaper og makter å gi filmene sine mening uten å måtte ty til alt for sterkt ladede overtydeligheter. Det er nettopp gjennom å la de enkelte karakterene trå fram som hele og troverdige mennesker, og ikke som paroler, at Arven engasjerer og føles viktig.

---
DEL

Legg igjen et svar