Borgerrettskamp anno 2005

«Den franske modellen har feilet og må gås gjennom på ny.»

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Innenriksminister Nicolas Sarkozys ord på nyhetssendingene mandag kveld var sterke. De forplikter. Og de er helt riktige. Når man skal analysere hvorfor opprørene for drøye to uker siden startet i Paris’ drabantbyer – og prøve å hindre ytterligere spredning, er det ikke tilstrekkelig å sette inn politi og militærmakt for å slå ned på pøblene. Vold og vandalisme kan og bør ikke unnskyldes. Men det kan og bør forklares. Opptøyene som startet i drabantbyene utenfor Paris kan langt på vei forstås ut fra sosioøkonomiske forhold. Og den (manglende) franske integreringspolitikken må langt på vei ta på seg skylda.

Mens Sarkozy snakket, sto biler stod i brann ikke bare over hele Frankrike, men også i Tyskland og Belgia. Opptøyene startet med det tragiske utfallet av at to gutter med nordafrikansk opprinnelse gjemte seg for politiet i en strømtransformator. Selv om innenriksministeren personlig frifant politiet, gikk ryktet utenfor byen om at politiet hadde jaget de to tenåringene i døden. Siden har drabantbyene utenfor Paris endret karakter fra nedslitte gettoer til flammende unntaksområder. Tusenvis av biler, skoler og forretninger er brent ned, ti- om ikke hundretalls personer skadet, og i skrivende stund er ett menneske død som følge av opprøret. Og opprøret har spredd seg fra drabantbyene til sentrum til andre byer og til andre land. I disse dager begynner man å ane en størrelsesorden som man må tilbake til 1968 for å sammenlikne med.

Arven fra den franske revolusjon må opp til revurdering og fornyelse. Frihet, likhet og brorskap er ikke for alle. Den inkluderer først og fremst frihet og likhet for hvite, franske menn. Men likestilling og rettferdighet er mer enn like rettigheter. Det er like muligheter. Den franske integreringspolitikken går stort sett ut på at det ikke finnes noen integrering. Det finnes franskmenn og ikke-franske. Punktum. Ingen ekte franskmenn føler behov for å gå med hijab eller andre religiøse tegn, og alle franskmenn har lik rett til både utdanning og arbeid. Men ensidig fokus på like rettigheter, uten hensyn til sosiale forskjeller og utbredt diskriminering, fører bare til en forsterking av allerede eksisterende strukturer.

Utviklingen er mest tydelig i de parisiske forstedene, der de som står nederst på samfunnets rangstige – de lavlønte og de med utenlandsk bakgrunn – er ført ut i et apartheidliknende ingenmannsland. Økende rasisme, økonomisk harde tider og arbeidsledighet opp mot 40 prosent for unge under 25 år, har gjort hverdagen tøff for unge med innvandringsbakgrunn. Situasjonen blir ikke bedre av at mange er stuet sammen i gettoliknende områder som Seine-Saint-Denis. Situasjonen i Paris er spesiell, men ikke enestående. Høyrebølgen som har rast over Europa de siste årene har først og fremst gått utover minoritetene. Strengere innvandringspolitikk, forsterket gettofisering, økende arbeidsledighet og tilspissede debatter som knytter religion til kultur og sosiale problemer, danner grobunn for farlige tendenser. Også i Skandinavia, med Danmarks strenge innvandringspolitikk.

Når hjelpen kommer sent til New Orleans, dekker norske medier det med store diskusjoner om i hvilken grad den høye andelen svarte innbyggere er årsaken. Når det brenner i Paris, snakker vi om pøbler og kultur og lurer på om det kanskje har noe med islam å gjøre. Men når vi tenker tilbake på USA midt på 60-tallet, ser vi de svartes kamp som en kamp for grunnleggende borgerrettigheter. Deres kamp kulminerte med the Civil Rights Bill i 1964 og the Voting Act Bill i 1965. Forhåpentligvis vil minoritetenes opprør i Paris føre til en gjennomgang av deres krav og tilgang til grunnleggende borgerrettigheter.

Franskmenn med afrikansk og arabisk bakgrunn har ikke tilgang til den samme frihet, likhet og rettferdighet som franskmenn flest. De har ikke like muligheter til utdanning, de har ikke lik rett til arbeid. Den norske modellen het en gang «hele folket i arbeid». Men for å parafrasere enn annen kjent borgerrettsforkjemper: Jeg har en drøm. Om at en dag vil til og med staten Frankrike – en stat med en flod av urettferdighet, med en flod av undertrykkelse – bli transformert til en oase av frihet og rettferdighet.

Utopien krever frihet, likhet og rettferdighet – for alle.

---
DEL

Legg igjen et svar