Borgermakt i mørke tider

Mange blir pessimister av Trump og høyrepopulismens fremvekst, men maktmisbruk og ulikhet kan gi nytt liv til sivilsamfunnet. 

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Jeg står foran den viktigste bokhylla i sagnomsuste City Lights Bookstore i San Francisco. Vi kan kalle den «anti-Trump-hylla», eller «hylla for sivil ulydighet og aktivisme», men mest av alt er dette hylla for dem som ønsker og søker sannheten.

Det er et stort ord: sannheten – men det er viktigere enn de fleste andre ord, fordi det samler alt som er verdt å kjempe for, ja, det som gjør livet verdt å leve, i ett begrep. Det trengs et slikt fokus, for livet vi lever er under angrep fra mange hold.

USA har fått en ufordragelig bølle som president. Hvordan kom vi hit? Hvordan kan en skurk uten den fjerneste interesse for andres liv – og langt mindre for det som er sant – bli verdens mektigste mann?

Motstandens bibliotek. I hylla finnes mange klassikere: Frantz Fanon er representert med flere titler, og bøker av Emerson, Glissant, Rorty, Chomsky og Zizek står på rekke og rad. Jeg spør en av de ansatte hvilken bok som for tiden selger best, og får til svar at den overlegent mest populære i denne Trump-hatets periode er Naomi Kleins No Is Not Enough. Klein, venstresidens poster girl, har hatt enorm gjennomslagskraft med bøker som No Logo, The Shock Doctrine og This Changes Everything. Hun er verdt å lytte til, for hennes stemme samler hele venstresidens krefter – ikke bare i USA, men verden rundt.

Kleins nye bok tar opp tråden fra Sjokkdoktrinen, der hun hevder at politikere bevisst utnytter kriser som inntreffer til å få gjennom sin agenda. Slik var det med orkanen Katrina; slik var det med finanskrisen; slik er det nå. Klein kaller Trumps presidentskap «en langvarig og seig krise» og viser hvordan skandale etter skandale fungerer som blikkfang mens lover og regler implanteres under bordet. Vår manglende oppmerksomhet gjør det lett å endre det amerikanske statsapparatet bit for bit.

Merkevaren Trump. Klein griper også tilbake til sin første bok No Logo, hvor hun analyserte reklameindustriens overgang til en oppmerksomhets- og opplevelsesøkonomi. Det er ikke så viktig hvilken vare som selges når selve varen er en erfaring, en idé eller en livsstil, hevdet hun. I sin nye bok minner hun oss om i hvor stor grad Trump faktisk er en slik merkevare, og at det er denne han formidler, selv når han er president. Hans bøllete fremtreden er en del av brandingen, påpeker hun. Selv om Trump som statsoverhode formelt ikke styrer sin egen business, casher hans familie inn på eksponeringen Trump-merket får. Denne blandingen av makt og business er ikke ny, men har aldri forekommet i så stor skala som med den sittende presidenten.

Vi har, mener Baldwin, et felles ansvar for å leve godt sammen.

Et lands statsapparat kan være korrupt; likevel er makten fordelt på stater, kommuner, grupper og individer, skriver Klein, noe som er lett å glemme. Dette åpenbare poenget kan ikke understrekes nok, for det er hva hver enkelt gjør som betyr noe.

Sivilsamfunnets makt. I Dog Eared Books midt i homsedistriktet Castro nærmer mange bøker seg trumpismen via kjønn, legning og hudfarge. En av disse er James Baldwins The Fire Next Time. Baldwin var blant de første USA-forfatterne som sto frem som homofile – og skrev om dette både i fiksjonsform og i sakprosa (den andre var Gore Vidal).

Baldwins essay er brennaktuelt, ikke bare fordi ulikheten i USA fortsatt har med hudfarge og klasse å gjøre, men enda mer fordi Baldwin tenker kollektivt på sannhet og hvilket ansvar vi har for denne. Menneskene har, mener han, et felles ansvar for å leve godt sammen. Han påpeker at rasismens hovedårsak er mangel på kunnskap, men også vår frykt for å stå ansikt til ansikt med egne demoner. «Grunnen til at man tviholder på sitt hat, er at man, straks det er borte, tvinges til å møte sin egen smerte,» skriver Baldwin.

Makten er for alle. En annen bok i bokhandelvinduene i San Francisco denne sommeren, er Eric Lius You Are More Powerful Than You Think. Lius hovedanliggende, som kan leses i forlengelsen av både Baldwin og Klein, er maktanalyse. Han koker det hele ned til tre prinsipper: 1) Makt konsentreres, 2) Makt rettferdiggjør seg selv og 3) Makt er uendelig. Liu viser at de som har makt, får mer av den, og at de som ikke har makt, får mindre av den – noe som henger sammen med legitimeringsstrategier: fortellingene som gjør det rimelig for de maktløse at ubalansen er fair og bør opprettholdes. Et kjent narrativ av denne typen brukes hyppig av den sittende regjeringen i Norge: Skattlegges de rike mindre, vil de skape arbeidsplasser, noe som etter hvert også vil komme de fattige til gode. All forskning viser imidlertid at denne «sannheten» ikke holder mål, men snarere fikserer ulikhetene i samfunnet – ulikheter som bare vokser, spesielt i USA, hvor avstanden mellom fattig og rik er større enn på nær 100 år.

Den ene skandalen etter den andre er blikkfang, mens lover og regler implanteres under bordet. Trump-teamet bruker vår manglende oppmerk-somhet til å forandre det amerikanske statsapparatet bit for bit.

Dette bringer oss til Lius siste punkt: at makt er en ubegrenset ressurs. Hva mener forfatteren med dette? Jo: Makt er ingen mystisk størrelse som bare enkelte har tilgang til; makt er tilgjengelig for alle – alltid. Makt lar seg altså ikke uttømme, men kan skapes ut av ingenting, i det uendelige.

For å se sistnevnte poeng, må man innse sannheten i de to første punktene: at de mektige vil ha mer makt, og at de rettferdiggjør sine privilegier gjennom sine fortellinger om «virkeligheten». Har du gjennomskuet disse fortellingene, kan du begynne å uttrykke din egen historie, som, får vi håpe, har sterkere berøring med sannheten enn Trump og hans medsammensvornes. Klein, Baldwin og Lius bøker er et godt utgangspunkt i så måte.

---