Borgerlønn eller negativ skatt?

AVISENS LEDER I AUGUST OM BORGERLØNN
WORKERS WAY OUT. ©VERNIMMEN LUC (BELGIA). SE WWW.LIBEX.EU
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 01.08.2019

Det er august, mange er på vei tilbake til arbeidet etter ferien – så la meg argumentere for en mulig borgerlønn. Borgerlønn – tidligere foreslått av partiet Venstre – kan i dag støtte fattige og trengende, men også dem som står utenfor selve lønnsarbeidet og som gjerne bidrar profittløst til samfunnet. Ikke all menneskelig aktivitet «lønner» seg.

Dessverre framstår både Arbeiderpartiet, LO og Høyre i dag som konservative slik de setter det tradisjonelle lønnsarbeidet over alt annet. I boken Borgerlønn. Ideen som endrer spillet av Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal [anmeldt i NY TID, oktober 2018] er forfatterne noe kritiske til Høyre, som foreskriver «en styrket arbeidslinje». Og Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik som forteller Eliassen/Omdal om betydningen av å gjøre sin plikt: «Det bør ikke være en belastning å gå på arbeid klokka ni om morgenen.» Hun er også skeptisk til teknologi, da «det vil endre arbeidslivet vårt». Og LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er negativ til ideen om borgerlønn (se også vårt bok-utdrag på side 9 i avisen), da det «rører ved en av fagbevegelsens dypeste verdier: Arbeid skal lønne seg».

Poenget er at det tradisjonelle betalte lønnsarbeidet som Solberg, Tajik og Gabrielsen framhever som enhvers plikt, kan være i utakt med automatiserende teknologi og nye verdier. Og dette gjelder mer enn bare førerløse biler, roboter og kunstig intelligens.

Produksjonskraft

For hvorfor skal lønnsarbeidet fremdeles være så sentralt? Karl Marx kritiserte allerede for over 160 år siden det tradisjonelle lønnsarbeidet, da han forsto betydningen av maskinell automatisering. Marx skriver at «… arbeidstid, som dagens rikdom er basert på, er et elendig grunnlag til forskjell fra dette nye [automatiserte maskiner/systemer] som er skapt av storindustrien selv. […] arbeidstiden opphører og må opphøre å være målestokk.»¹

Poenget må være den langsiktige produktivkraften– med fellesverdier og verdsatte forskjeller, individuell frihet,mental utvikling og et minstemål av materiell velferd.

Og for 15 år siden problematiserte den italienske filosofen Paul Virno i A Grammar of the Multitude skillet mellom det betalte og det ubetalte arbeidet – mellom tradisjonelt industriarbeid og virksomme mennesker i det nye kunnskapssamfunnet. Som Virno påpeker i tråd med Marx, har abstrakt (og vitenskapelig) kunnskap blitt «intet mindre enn den vesentligste produktivkraften», hvor tradisjonelt og fysisk repetitivt arbeid bare inngår som en del av dette.

Eksempelvis har verden i dag samlet opp en kollektiv kunnskap som entreprenører, programmerere, investorer og andre gratis trekker veksler på idet nye produkter og tjenester skapes. Den norske økonomen Kalle Moene nevner også disse mer usynlige samfunnsverdiene vi alle har bidratt til – noe som gir tekno-gründere og investorer grunnlag for å lykkes.

Stadig flere økonomer mener at størsteparten av den økonomiske veksten verden har opplevd de siste tiårene, ikke kommer fra det fysiske arbeidet vi nedlegger, men skyldes avkastningen av alt generasjonene før oss har investert i forskning, utdanning og utvikling av stadig bedre maskiner (ifølge boken Borgerlønn).

Dessverre har politikeres insistering på det «produktive» arbeidet – på å øke brutto nasjonalprodukt (BNP) – medført at vi i stedet for å ta ut 100 års økonomisk vekst i mer fritid, har vekslet hele gevinsten inn i økt forbruk. Som anarkisten David Graeber tydelig har beskrevet (se NY TID februar 2017), har vi fått en rekke bullshit jobs, der det produseres produkter ingen egentlig trenger.

Velferd

Nytenkende nok vil New Zealands statsminister Jacinda Ardern nå ikke lenger måle samfunnsproduksjonen i BNP, men styre landet ut fra et «well-being budget». Hun kritiserer BNP og vekst for å være en dårlig målestokk for gode livsvilkår. I New Zealand rettes derfor statsbudsjettet heller mot viktige innsatsområder som mental helse, redusert barnefattigdom, minoriteter, reduserte CO2-utslipp samt storsatsing på digitalisering. Samfunnet måles ut fra 61 faktorer – alt fra ensomhet, tillit til myndighetene, og lik tilgang til vannressurser.

Å budsjettere ut fra dette er helt nytt. Men Bhutans myndigheter lanserte allerede på 1970-tallet «Gross National Happiness» (GNH) som en viktigere målestokk enn BNP – og den ble senere tatt inn i grunnloven. I dag utsteder også FN sin årlige World Happiness Report, gjerne basert på artikkel 22 i FNs universelle menneskerettighetserklæring (1948): «Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet.»

Negativ skatt

Boken Borgerlønn presenterer samtidig en rekke motforestillinger til betingelsesløst å få utbetalt penger. Som at det kan ta vekk motivasjonen for noen til å jobbe. Men hvorfor forenkler ikke et rikt land som Norge sitt enorme byråkratiske kontrollapparat med pensjoner, trygdeordninger, studentstipender, kulturstipender, foreldrepermisjoner og støtteordninger – henimot borgerlønn? Vi kunne nytenkende gått foran som eksempel, framfor bare å sitte på den gamle arbeidsutmattende karusellen av et samfunn.

Kan man ikke finansiere borgerlønnen med ressursleie eller grunnrente på historisk investert felleseie og jordens mange ressurser?

Samtidig er en universell borgerlønn uten betingelser naivt, og neppe bærekraftig på sikt. Og med for store sosiale ytelser kan man ende opp med dobbel statsgjeld – noe nettopp Emmanuel Macrons forgjenger, François Hollande, gjorde. Poenget bør være den langsiktige produktivkraften – med skaperkraft, verdsatte forskjeller, individuell frihet, fellesskap, mental utvikling og et minstemål av materiell velferd. Framfor universell borgerlønn kunne man heller innført en «negativ skatt», der de som tjener nok, betaler skatt, og de som tjener ned mot en fastsatt «minimumsinntekt» (1000 euro/måned er foreslått), får trinnvis kompensasjon – gjerne utomatisert av algoritmer hos skatteetaten. Som negativ skatt vil borgerlønnen være behovsprøvd.

Eksempelvis har Italia nå innført «Citizens’ Wage» som kan gi rundt 2,7 millioner mennesker en negativ skatt eller borgerlønn – på rundt 5000 euro årlig. Dette er tilgjengelig for familier som årlig tjener mindre enn 9360 euro og som stiller seg til rådighet for mulig arbeid. Da dette ble lansert, ble myndighetene overrasket over at langt færre enn forventet kastet seg over muligheten.

Å dele

Men hvordan kan man finansiere borgerlønnen? Det kan væe gjennom ressursleie eller grunnrente på historisk investert felleseie og klodens mange ressurser. I Norge betaler van nkraftverk 33 prosent grunnrenteskatt i tillegg til bedriftskatt. Oljeselskap betaler 55 prosent særskatt for å få lov til å hente opp de verdiene som millioner av år med geologisk utvikling har lagret i havbunnen. Og oppdrettsnæringen som i dag burde  betale «leie» – forurenser også. Man kan hente grunnrente til borgerlønn fra bruk av naturressurser, mineraler, tomtegrunner, eller eksempelvis luftrommet til mobilnettverk? Om flere både nasjonalt og solidarisk internasjonalt ble mentalt innstilt på å dele mer, kunne man bidratt til borgerlønnens «felleskasse».

Kunne du tenke deg at vår olje og fisk ikke helt ut er «norske»? Jeg minner om anarkistenes «Eiendom er tyveri!» – for hvem eier vannet, atmosfæren, vinden og solen?

Slike grunnrenter kunne også tilfalle idealister, hjelpsomme mennesker eller skapende sjeler som ikke ønsker å leve etter profittbehov, men har valgt «ulønnsomme» veier. Som også Borgerlønn nevner.

Og hva med alle verdens frilansere (i USA har halvparten helt eller delvis slikt arbeid) og dem som er i ferd med å bli automatisert bort av roboter og ny teknologi? Eller dem som ikke er private arvinger i overprisede boliger?

Er det ikke på tide å høre på Marx og politisere betydningen av ny teknologi og større mangfold? Det er på tide å innføre løsninger der mange som er ulønnet virksomme eller forhindret fra å arbeide, møtes med en solidarisk støtte i form av borgerlønn.


1 Grundrisse der Kritik der Politischen Ökonomie, kapittel «Notater om maskiner», 1858, min oversettelse.

Utdrag av boken Borgerlønn leser du her.

Gratis prøve
Kommentarer