Borgerlig samarbeid for fall?

Prisen for KrFs regjeringsdeltakelse begynner å bli høy. Kan Høyre bla opp?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Høyre har manøvrert seg ut av den borgerlige koalisjonen. Alternativet […] er å søke en koalisjon med den moderate delen av Arbeiderpartiet.»

Ordene tilhørte Francis Sejersted, det var mars 1998 og Sejersteds parti Høyre hadde for et drøyt halvår siden gjort sitt dårligste valg noen sinne. Jeg arbeidet med en artikkel i anledning Høyre-landsmøtet i Haugesund, Sejersted var blant intervjuobjektene og tittelen på saken ble «I politikkens vakuum». Det var der ett av Norges største mest tradisjonsrike partier befant seg, og de kunne ifølge Sejersted takke seg selv.

Sejersteds poeng var at det alltid har vært Høyre som har vært villige til å ofre mest for et borgerlig samarbeid, mens sentrumspartiene i og for seg har vært happy med å være nettopp sentrumspartier. Derfor har det vært Høyre som har egla seg innpå, lokket og truet, for å få sentrumspartiene med. Første bind av Høyres historie, med Francis Sejersted som forfatter, heter «Drømmen om borgerlig samling». – Det kunne egentlig vært tittelen på alle tre bindene, mente Sejersted den gang.

Etter Syse-regjeringens sammenbrudd økte avstanden mellom sentrum og Høyre. I 1998 mente Sejersted altså at avstanden var blitt så stor, og at Arbeiderpartiet hadde beveget seg så langt i retning av Høyre, at det ville være mer fruktbart å søke samarbeid med moderate krefter i Ap enn å forsøke å stable det borgerlige samarbeidet på beina igjen.

Dessuten var det en annen ting: De tre sentrumspartiene KrF, Sp og Venstre hadde klart å utnytte nettopp sin stilling som sentrumspartier til å danne en regjering uten Høyre. KrF var den store valgvinneren i 1997, og valgundersøkelsene viste at den sigarrøykende statsministeren og den rødvinsdrikkende partilederen i KrF hadde omfattende sympati i det norske folk. Kontantstøtten var innført, og verdikommisjonen i arbeid.

Det var særlig det økende gapet mellom Høyre og Senterpartiet som bidro til at Jan P. Syses borgerlige regjering gikk i oppløsning i 1990, og det var denne avstanden som gjorde at sentrumsregjeringen pekte seg ut som mest levedyktige alternativ fra 1997-2000 – og strengt tatt enda lenger.

Revolusjonen som brakte Høyre ut av politikkens vakuum kom ved stortingsvalget i 2001: Senterpartiet – partiet som i årevis hadde innehatt den gjeveste posisjonen i norsk politikk, nemlig vippeposisjonen – måtte se at denne plassen ble overtatt av KrF. Ikke fordi kristenfolket gjorde så godt valg, men fordi Høyre og FrP gjorde det.

Det forunderlige er at både Kristelig Folkeparti og Venstre i denne situasjonen valgte å gå direkte fra et sentrumsprosjekt til et nytt borgerlig prosjekt. Riktignok kunne alle se at Jan Petersens spådom om sentrumsalternativets død nå var gått i oppfyllelse, og at det ikke vil kunne vekkes til live igjen på lang, lang tid. Men å la seg lokke så lett av Høyre-lederen som bare måneder før hadde hånet de tre partiene i sentrum, uten å ha noe klart politisk prosjekt i bunn for et regjeringssamarbeid?

De tre årene som har gått siden Kjell Magne Bondevik innledet sin annen statsministerperiode har ikke fart vel verken med KrF eller Venstre. Nettopp fraværet av et tydelig politisk prosjekt har vært påpekt som en årsak – kritikerne mener prosjektet mangler, partiene selv mener de sliter med tydeligheten. Okke som, KrF har 5,5 prosent oppslutning på de dårligste meningsmålingene, og valgundersøkelsene viser at nesten ingen andre enn disse fattige stemmegiverne liker partiet noe særlig. Da er det ikke til å overraskes over at enkelte KrFere begynner å ønske seg ut av regjeringen, å ta en pause fra Høyre-politikken.

Det er vanskelig å se for seg at dagens regjering vil overleve stortingsvalget 2005 uten at Venstre og KrF gjør et vesentlig bedre valg enn hva meningsmålingene antyder – og uten at medlemmer og tillitsvalgte i de to partiene føler at de får noe igjen for samarbeidet. KrF vil selvsagt ikke bryte ut av regjeringen før valget, men nettopp et svakt resultat i september neste år vil gi anledning.

Og dermed er det ikke minst Høyre som står overfor et dilemma: På den ene siden må det siste året fram mot valget brukes for å markedsføre egen politikk, gjennomføre de siste milliardskattelettelsene som ennå ikke er på plass. Men på den annen side må Høyre ta lærdom av Francis Sejersteds historieforelesning: Det er Høyre som må ville borgerlig samling mest – og som dermed også må betale for det. Har Erna Solberg tatt den lærdommen, kan det bli lite skattelettelser og annen Høyre-politikk i høstens statsbudsjett. Hvis ikke, står velgerne mellom en ren Høyre-regjering og en samarbeidsregjering på venstresiden ved valget i 2005.

---
DEL

Legg igjen et svar