Bordet dekkes på ny

Hvordan kan det ha seg at det er miljøvennlig, men ikke lønnsomt, å importere mat fra Afrika?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Økologi eller industri: WTO forhandler om reglene for den globale matproduksjonen. Land i sør vil ha slutt på dumping fra nord, og miljøorganisasjoner vil vri produksjonen fra industrielt til økologisk landbruk i Norge.

[mat] Forbrukerne ønsker stadig mer økologisk mat. Den afrikanske union vil samtidig ha slutt på landbruksdumpingen: På grunn av overproduksjon i nord selges tungt subsidierte landbruksvarer på verdensmarkedet til en pris langt under de faktiske produksjonskostnadene.

– Framtida for norsk landbruk er å satse mer på miljø og økologi, og mindre på volum og billig industrimat, som andre land likevel gjør langt billigere enn oss, mener Mekonnen Germiso, forskningsleder i Framtiden i våre hender.

Spillereglene for den globale matproduksjonen ligger i potten når Verdens Handelsorganisasjon (WTO) nå girer opp forhandlingene. Etter møtet mellom ministere fra USA, EU, India, Brasil, Australia og Japan i New Delhi 12. april, skrev landene i en felles uttalelse at ved å intensivere innsatsen, vil det være mulig å komme til enighet. Dermed kan den såkalte Doha-runden i WTO avsluttes i løpet av året.

– Dagens spilleregler er urettferdige. Jeg vil appellere til Norge om at dere legger om landbruksstøtten.

Det sier Francis Ngambi i Economic Justice Network i Sør-Afrika. Neste uke kommer han til Norge for å diskutere handelspolitikk.

– Problemet er landbruksdumping. Afrikanske land utkonkurreres til tross for at vi egentlig produserer billigere, sier Ngambi.

Handel med landbruksvarer er en het potet om dagen. 20. april arrangeres The Oslo Conference on Peace and Trade, og 26. april starter årets norske jordbruksforhandlinger.

Katastrofale følger

Landbruk er selve flaskehalsen i WTO-forhandlingene. Utviklingslandene krever kutt i subsidiene i nord, mens USA og EU krever markedsadgang for tjenester i vekstøkonomiene i sør. Innen WTO-regelverket er landbrukssubsidiene delt inn i støtte knyttet til produksjonsvolum, altså produksjonssubsidier, og såkalt grønn støtte. Grønn støtte skal opprettholde distriktsbosetting, kulturlandskap og biologisk mangfold.

– Norske produksjonssubsidier legitimerer EUs og USAs landbruksdumping, som har katastrofale følger for oss, sier Francis Ngambi, som understreker at han ikke er motstander av grønn støtte i nord.

Etter et møte med Brasils president Lula da Silva 31. mars, uttalte George W. Bush at USA er villig til å redusere landbrukssubsidiene betydelig.

– Norge er også villige til å forhandle og komme med innrømmelser, dog innen de rammene som norsk landbruk må ha, sier Senterpartiets statssekretær i Utenriksdepartementet, Liv Monica Stubholt.

Det beroliger ikke Eli Reistad, nestleder i Norges Bondelag. De frykter konsekvensene av en ny WTO-avtale.

– Mange norske arbeidsplasser står på spill, ikke bare i landbruket, men også i næringsmiddelindustrien, sier Reistad.

Grønn støtte står støtt

Mye tyder på at det uansett vil komme en omorganisering av landbruksstøtten i løpet av noen år. Produksjonssubsidiene vil bli redusert om en ny WTO-avtale kommer på plass, mens grønn støtte antakelig vil bestå.

– Det er vanskelig nå å si noe om hvor omfattende kuttene i produksjonssubsidiene vil bli, sier statssekretær Stubholt.

Eli Reistad i Bondelaget mener at problemet er det høye kostnadsnivået i Norge.

– For at produksjonen skal kunne lønne seg, er vi også avhengige av produksjonssubsidier. I Sverige har de gårdsstøtte, der bøndene får støtte uavhengig av hvor mye som produseres, men det kan ikke legitimeres overfor velgerne på sikt. Økologisk produksjon er enda dyrere og trenger enda mer støtte, sier hun.

EU har allerede valgt å satse på biodrivstoff som en viktig del av løsningen på utfordringene WTO-forhandlingene skaper. Mekonnen Germiso mener at også norske bønder bør satse på produksjon av raps og andre planter til biodrivstoff, og at myndighetene bør legge til rette for økt biodrivstoffproduksjon.

Sulten på økologisk

Økt produksjon av økologisk mat er noe norske forbrukere vil ønske velkommen.

– Etterspørselen etter økologisk mat går kun en vei, oppover, sier Marte Rostvåg Ulltveit-Moe, redaktør i økologimagasinet Ren Mat.

Hun mener det er et paradoks at staten gir så mye støtte til matproduksjon med sprøytemidler og kunstgjødsel.

– Mer av landbruksstøtten burde vris til å støtte bønder som vil gå over til økologisk produksjon, spesielt i den vanskelige startfasen. For å få mer enn fire prosent økologisk landbruk i dette landet, trengs det stabile og gode støtteordninger til miljø- og dyrevennlig produksjon, mener Ulltveit-Moe.

Statssekretær Liv Monica Stubholt bekrefter at grønn støtte kan brukes til å legge forholdene til rette for økologisk jordbruk.

Problematisk industri

I den omstridte dokumentarfilmen Smaken av hund ser vi levende kyllinger som transporteres på samlebånd og plukkes av en kyllingtresker. Har dyr arbeidskraft ført til at norsk landbruk er blitt for industrialisert?

– Nå er den filmen så tvilsom at jeg ikke ser grunn til å kommentere den, men et voldsomt effektivitetsjag er ikke bra. Hvis landbruket reduseres til høyeffektive bruk på Østlandet, Jæren og i Trøndelag, er det få argumenter igjen for å opprettholde støtteordningene. Grunnen til at vi har landbruk i Norge er jo for å holde landskapet åpent over hele landet. Dette handler om den norske folkesjela, vi kan ikke risikere at kulturlandskapet og kulturminner forsvinner, sier Eli Reistad i Norges Bondelag.

Marte Rostvåg Ulltveit-Moe mener at deler av norsk landbruk er industrialisert i dag.

– Dette gjelder spesielt storproduksjon av gris og kylling, hvor dyra holdes innendørs på svært liten plass hele livet. For det første gir dette en sårbar matproduksjon, som er svært energikrevende og avhengig av innkjøpt fôr fra blant annet regnskogsområdene i Brasil. For det andre er dette dårlig behandling av husdyr, og for det tredje gir det kjøtt som verken er sunt eller smaker godt.

Snill transport

Så er det klimaspørsmålet. Om Norge skulle øke importen av mat, er ikke transport det store problemet knyttet til global matproduksjon?

– Nei! svarer Germiso i Framtiden i våre hender.

– Nei?

– Nei, det er en feilslutning å gjøre transportavstand til det viktigste spørsmålet i forhold til mat og miljø. Produksjonsprosessen er langt viktigere.

I fjor publiserte FNs landbruksorganisasjon FAO rapporten «Livestock’s long shadow», som slår fast at produksjonen av kjøtt og melk nå står for 18 prosent av de globale klimagassutslippene. Men utslippene fra transporten av maten utgjør ifølge FAOs beregninger kun en titusendel av utslippene.

– Tomater som dyrkes ute i friluft i Marokko og så fraktes til Norge, slipper ut en åttendedel av det klimagassutslippet som genereres fra tilsvarende mengde tomater fra norske drivhus. Og skal du ha lammesteik til middag, er det størrelsen på steika som er viktigst for klimagassutslippet, ikke om lammet har beitet i Norge eller Namibia, sier Germiso.

Komparativt fortrinn

Et annet spørsmål er om landbrukseksport er veien ut av fattigdom. Burde ikke afrikanske land heller produsere mat til lokal bruk og etter hvert satse på å bygge opp egen industri?

– Det resonnementet blir litt for lettvint. Landbruksproduksjon er vårt komparative fortrinn, og det må vi få bruke, sier Ngambi.

Han nevner gunstig temperatur, lang vekstsesong og billig arbeidskraft som klare fordeler hos afrikanske land.

– For å bygge opp industri, trenger vi kapital, og det kan vi få fra eksport av landbruksvarer. Samtidig må vi få anledning til å beskytte markedene våre, sier Ngambi.

I Afrika sør for Sahara står landbruket for omtrent halvparten av sysselsettingen, og en tredel av bruttonasjonalprodukt. Men vil en omlegging av norsk landbruksstøtte, som den Framtiden i Våre Hender ønsker, gavne afrikanske bønder – eller være til fordel for storkapitalister og den internasjonale agro-businessen?

– Vi vil ikke gi større adgang for EU og USA i det norske markedet, og vi støtter helhjertet opp om utviklingslandenes kamp for å få beskytte egne markeder. Det vi vil er at bønder i utviklingsland skal få bedre markedsadgang, både i eget land og internasjonalt, ved at rike lands subsidier reduseres og at tollmurene vi har mot fattige land senkes, sier Mekonnen Germiso.

– Hvis spillereglene endres, kan vi få solgt varene våre på verdensmarkedet. Spillereglene er diktert fra nord og fører til fattigdom i sør. Vår stemme blir ikke hørt i nord, avslutter Francis Ngambi. ■

Godt afrikansk

[merkevare] Fellesrådet for Afrika vil ha mer afrikansk mat i norske butikkhyller og har derfor lansert logoen «Godt afrikansk».

– Vi gjennomførte en undersøkelse som viser at både forbrukere og importører tror at afrikanske varer er dårligere enn norske, men det er ikke noe belegg for å hevde dette. Biff fra Botswana har høyere kvalitet enn biff fra Norge, sier Magnus Bjørnsen.

Fellesrådet mener at når staten først ser det som sin oppgave å vri forbruket ved å bygge opp merkevaren «Godt Norsk», bør like mye penger gå til å stimulere til forbruk av afrikanske varer.

– «Godt norsk»-merket framstår som et kvalitetsmerke, men det eneste det garanterer, er at produktet du kjøper kommer fra Norge, sier Bjørnsen.

Foreløpig er «Godt afrikansk» bare en gimmick og finnes ikke i butikkhyllene. ■

Prisen for bomull

En selvmordsepidemi herjer blant Indias bomullsbønder. Økte produksjonskostnader og dumpingpriser på bomull har skylda.

Av Hanna Sistek, Vidarbha, India

[india] Øst for Mumbai ligger Vidarbha, bomullsdistriktet som har blitt verst rammet av selvmord de siste to årene. Bare siden i fjor sommer har vel 1200 bønder her tatt livet av seg. Korrupsjon, likegyldighet fra nasjonale myndigheters side og amerikanske jordbrukssubsidier er noen av årsakene bak den indiske selvmordsbølgen.

Med sitt tørre klima og manglende vanningssystemer er området egentlig uegnet for bomullsdyrking. Men tilstanden var likevel under kontroll fram til 1995. Da ble WTO etablert, og India åpnet markedet sitt for resten av verden.

– Prisene stupte med 40 prosent som følge av de amerikanske jordbrukssubsidiene, sier Kishor Tiwari.

Han er en 50 år gammel lokal aktivist som kjemper for bøndenes rettigheter. Vi drikker te i den rosa-brune sofaen hans mens han forteller hvordan produksjonskostnadene bare har økt de siste ti årene, mens prisene har nådd stadig nye bunnoteringer. For øyeblikket er gapet mellom utgifter og inntekter negativt. Bøndene taper i snitt hver måned 800 rupier – 113 norske kroner – på å dyrke bomull.

– Antall selvmord økte kraftig da monsunen ødela to innhøstinger i 2004, samtidig som delstatsregjeringen tok vekk landbruksstøtten, forklarer han.

Monsanto kom inn

På samme tid begynte det amerikanske selskapet Monsanto å trenge inn på det indiske markedet med sin nyeste genmodifiserte frøsort. Til tross for en global overproduksjon av bomull og fem ganger så høy pris på disse frøene sammenlignet med de lokale, lyktes selskapet så bra i å markedsføre produktet BT-bomull at en stor del av bøndene tok de nye frøene i bruk.

Monsanto brakte i tillegg med seg sine egne banker ut på landsbygda, slik at bøndene skulle kunne ha råd til investeringene. Men til tross for løfter om større avlinger og økt motstand mot skadedyr, ble resultatet det motsatte.

– BT-bomull krever mye vann, noe vi mangler her. Plantene ble svidd av tørken, sier Ramakant Pitale.

Han er økonom og medlem av Indias nasjonale bondekommisjon, som har etterforsket selvmordene.

Bøndene begynte å ta opp lån for å dekke opp for tapene. Samtidig forsvant den statlige jordbruksstøtten, som resultat av at Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet satte det som krav for å gi lån til et hagebruksanlegg i delstaten.

– Det er USA som driver Verdensbanken og dikterer vilkårene for våre bønder, samtidig som de støtter sin egen produksjon, fnyser Kishor Tiwari.

Nasjonal svikt

Men USA kan ikke ta hele skylden for bomullsdyrkernes elendighet. Mye handler også om manglende nasjonal støtte. Mange bønder må i begynnelsen av sesongen ta opp lån for å ha råd til å kjøpe frø. Antallet statlige banker på landsbygda har imidlertid blitt færre de siste årene. Dessuten har de hatt lånegrenser som har gjort det umulig å dekke alles behov for kreditt. Konsekvensene har blitt at bøndene har måttet gå til private långivere, som tar mellom 15 og 30 prosent rente. Lånene vokser i en ond spiral, og til slutt skal det bare en ekstrautgift til – for eksempel medgift for en datter eller en sykehusregning – for at byrden skal bli for tung å bære.

I sommer besøkte statsminister Manmohan Singh området, noe som resulterte i en «selvmordspakke» på 370 milliarder rupi, rundt 52 milliarder norske kroner, til de mest utsatte regionene rundt om i landet. Mesteparten av pengene er imidlertid rettet mot langsiktige prosjekter, som kunstige vanningsanlegg og omlegging til grønnsaksdyrking, og hjelper derfor i liten grad på det akutte behovet.

Regjeringen foretok en undersøkelse av stressnivået hos bøndene og fant at 430.000 var på grensen til selvmord. Ifølge økonomen Ramakant Pitale er regjeringens taktikk bakvendt.

– Det som må til, er ikke en selvmordspakke, men en månedlig inntektspakke, mener han.

Nivrutti Patil, som arbeider i hjelpeorganisasjonen MITTRA, mener at regjeringens investeringer på landsbygda ser utmerkete ut – på papiret.

– Problemet er bare at 90 prosent av alle pengene forsvinner på veien, ned i byråkratenes egne lommer, sier han. ■

---
DEL

Legg igjen et svar