Bomullskrigen er i gang!

Den store bomullskrigen er i gang. Det handler om hvem som har rett; fattige bønder i Afrika eller velfødde ditto i USA.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nåtidige kriger foregår like ofte i det lukkede rom som på en eller annen militær slagmark. Det lukkede rommet er denne gang WTO, eller verdens handelsorganisasjon.

Det dreier seg om en råvare som er viktig for de fattigste av de fattige. Det gjelder først og fremst fire land, nemlig Benin, Mali, Tsjad og Burkina Faso, hvis eksport av bomull står for opp mot 80 prosent av den nasjonale inntjeningen.

Det var blant annet bomull som førte til at WTO-toppmøtet i Cancun brøt sammen i september i fjor. På bordet dengang lå hele det komplekse spørsmålet om hvor mye de rike landene kan subsidiere sin jordbrukssektor. På den ene siden hadde man den mektige kombinasjonen av EU og USA, som i fellesskap hadde snekret sammen et forslag om delvise lettelser i handelen. Men forslaget ble avvist av en historisk allianse, ledet av Kina, India og Brasil, og støttet av utviklingsland på alle kontinenter.

Denne nye alliansen, som fort ble døpt G21, representerte intet mindre enn halvparten av verdens befolkning og to tredeler av dens bønder. Med tunge aktører i hovedrollen slo den knockout på de rike landene som hadde kommet til Mexico med dårlige intensjoner og brutte løfter.

En slik dårlig intensjon var kravet fra EU og USA om å beholde både eksportsubsidier og andre støtteordninger til jordbruket, som i OECD-landene utgjør den nette sum av 300 milliarder dollar årlig. En annen var amerikanernes uvilje mot å fjerne eller redusere summen på 1.5 milliarder dollar som hvert år regner ned over USAs 25.000 bomullsbønder.

Allerede på toppmøtet var det klart at bomull var den store symbolsaken av de to. Og det er grunnen til at Brasil nå trekker USA for WTO-retten nettopp i spørsmålet om bomullssubsidier.

Bønder går under

Brasil har flere motiver for å gå til sak mot USA enn det enkle å beskytte sin egen bomullssektor. Først og fremst handler det om å bryte opp en fastlåst situasjon og få Doha-runden i gang igjen. Så lenge striden om jordbrukssubsidier ligger der som en gordisk knute, vil ingenting skje. Og Brasil har alltid vært ett av de landene som har presset hardest på for en friere handel, eksportorientert som denne økonomien er.

Bomullsstriden har dessuten en annen dimensjon. Den setter verdens rikeste land, USA, opp mot verdens virkelig fattige land på en måte som knapt noe annet jordbruksprodukt gjør. En slik sak kan derfor skape sympati for og legitimitet til Brasils argumenter siden man tar kampen på vegne av de aller svakeste.

På mange måter er bomull det mest eklatante og hårreisende eksempelet på hvordan den rike verden dumper sine produkter på det internasjonale markedet med den følge at fattige bønder i den tredje verden går under. Det skyldes nettopp overbruk av subsidier. Ved å gi pengestøtte til egne bønder, sørger den amerikanske regjeringen for at bomullen kan selges billigere enn det koster å produsere den. Poenget er nemlig at det er tre ganger så dyrt for en amerikansk bonde å produsere en viss menge bomull som det er for en bonde i … la oss si Burkina Faso. Ved at staten dekker tapet, kan amerikanske bønder presse prisene nedover og overta større deler av markedet, noe de har gjort.

I dag har USA 40 prosent av dette markedet. Det gjør amerikanerne til verdens største bomullseksportør. Det er et null-sum-spill, der bønder i Afrika taper når USA vinner. For kostnaden i dette spillet er at prisen på bomull har blitt halvert siden midten av 1990-tallet. Det betyr at ti millioner bomullsbønder i Afrika får mindre betalt for sine varer. Og det medfører at de går konkurs.

En eliminering av subsidiene i den rike verden ville føre til en 25 prosents økning i prisene, og tre hundre millioner dollar mer til afrikansk bomullsindustri. Men USA har nektet å skrote subsidiene. Bare en enkelt farm i USA, US Tyler Farms i Arkansas med sine 160.000 mål, mottar årlig seks millioner dollar i slike subsidier. Det tilsvarer den gjennomsnittlige inntekten til 25.000 bønder i Mali. Amerikanske bomullsbaroner i Texas og Alabama mottar nesten like mye. Og president George W. Bush er fra Texas.

Å skrote subsidiene er derfor ikke noe USA vil gjøre helt frivillig. Proteksjonisme med et markant innslag av merkantilisme lever godt «over there,» til tross for at USA gjør nøyaktig det samme som de anklager kineserne for i tekstilbransjen; dumper varer på det internasjonale markedet til under prisen av hva det koster å produsere dem.

Støtte fra uventet hold

Striden mellom USA og Brasil er ikke uten bisarre innslag. Til stor bestyrtelse for amerikanerne, har nemlig Brasil lagt fram dokumenter for den såkalte «dispute settlement panel» i WTO som stammer fra … det amerikanske landbruksdepartementet!

I tillegg har Brasil fått støtte fra amerikanske landbrukseksperter, ikke minst fra professor i jordbruksøkonomi og tidligere rådgiver i landbruksspørsmål under George Bush senior, Daniel Sumner.

Sumner har laget en rapport som viser at amerikanske bomullssubsidier har ført til større produksjon i USA, og dermed til lavere priser på verdensbasis. Hvis ikke bomullsbaronene i USA hadde fått slike subsidier, ville produksjonen der ha sunket med 41.2 prosent og prisene økt med 12.6 prosent, mener Sumner.

Denne «hjelpen» har gjort USA så rasende at de nekter å legge fram papirer som kunne ha styrket deres sak i WTO. Sumner på sin side har blitt anklaget for «forræderi» av bomullsbaronene, «noe som ville ha fått alvorlige konsekvenser dersom dette hadde vært et militært spørsmål.»

Det sier litt om hvordan stemningen er mellom de to partene når de nå går i klinsj om bomullssubsidier.

Hvordan WTO vil dømme i denne saken, er derimot helt uklart. Det er en eksplosiv sak de har fått mellom hendene, der bomullen bare er den lille saken i et langt større spørsmål: om den rike verden har utilbørlige handelsfortrinn som en følge av massive jordbruksoverføringer.

På den ene siden i denne avgjørende konfrontasjonen står USA. På den andre siden står Brasil og de landene som har hektet seg på: Argentina, Australia, Benin, Canada, Tsjad, Kina, India, New Zealand, Pakistan, Paraguay og Venezuela – for å nevne noen.

Den tredje verden er ikke lenger den tredje verden, men framvoksende og tildels sterke økonomier som truer USAs hegemoni. Og det er ikke gitt at den ene eller annen part, hvem som nå taper, vil føye seg etter en dom i WTO-panelet.

Resultatet kan bli det motsatte av hva Brasil håper på: at handelssamtalene virkelig bryter sammen. Så spørs det om tilhengerne av en fri verdenshandel har rett; at det er de fattige landene som vil tape på det.

---
DEL

Legg igjen et svar