Bombeofre stiller USA til ansvar

Bikiniprøvesprengningen var et overgrep mot befolkningen på øyene i nærheten. Nå tas kampen om kompensasjon opp igjen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

12 timers flyreise fra Los Angles i retning Guam og Japan ligger Marshalløyene som består av en 10-15 større og mindre korallatoller. Den mest berømte er Bikiniatollen som USA valgte til prøvested for hydrogenbomba «Bravo» 1. mars 1954. Befolkningen ble evakuert til ei naboøy og en båtlast med forsøksdyr, store som små, ble installert på atollen før prøvesprengningen fant sted. Eksperimentet var «vellykket» i den forstand at innbyggerne på naboøyene kunne bivåne «soloppgang» nr. 2 på denne dagen, samtidig sopte eksplosjonen, som var 1000 ganger sterkere en Hiroshima sprengningen, med seg hundrevis av tonn med jord og korallpartikler i den atomsoppen som reiste seg over Bikini atollen som litt seinere falt ned som «tørr snø» blant annet over befolkede naboatoller. Til tross for fagre løfter om hjelp og kompensasjon fra USA ble dette opptakten til 50 års elendighet og misère for tusenvis av den berørte øybefolkningen som per dags dato er redusert til knappe 65000 sjeler og som bare har fått smuler i stedet for brød som hjelp og kompensasjon fra USA.

Bikinis nærmeste naboatoller, Enewetak, Rongelap og Uterik, ble på grunn av manglende evakuering utsatt for massiv kjernefysisk bestråling etter nedfallet som tidligere er nevnt. USA hevder at nedfallet skyltes et uventet skifte av vindretning. Deklassifiserte dokument viser imidlertid at testledelsen hadde kunnskap om den aktuelle vindretningen 72 timer før testen. Den alminnelige oppfatning blant øyebeboerne er nå at de med vitende og vilje ble brukt i et medisinsk eksperiment på linje med de øvrige forsøksdyra som ble brakt inn i området. De ble først evakuert etter å ha mottatt en stråledose som har hatt dramatiske helsemessige konsekvenser for mange. Det hører også med i sammenhengen at Marshalløyene like etter den 2. verdenskrig ble overlatt fra FN til USA som et protektorat med krav på spesiell beskyttelse. Protektoratperioden opphørte i 1985 og fra da er Marshalløyene en republikk med nært militært samarbeid med USA, blant annet bruker republikken USAs flagg og USA har en militærbase på øygruppen med en høy grad av hemmeligholdelse.

Nå 50 år etter, lever fortsatt de fleste av de opprinnelige innvånerne fra Enewetak, Rongelap, Uterik og Bikini (ERUB) på overbefolkede naboatoller. Den 1. januar 2004 utløp helsehjelpavtalen for atomofrene som USA har hatt med regjeringen på Marshalløyene, uten at de grunnleggende helse- og tilbakeflyttingsproblemene er løst.

Bombeofre fra de fire nevnte atollene har organisert seg i interesseorganisasjonen, ERUB, etter forbokstavene på de fire øyenavnene. Etter 50 års delvis mislykkede forhandlinger med overmektige USA, inviterte ERUB representanter fra ulike fredsbevegelser til et solidaritets arrangement på øya Majuro fra 27. februar til 1. mars d.å. i anledning markeringen av 50 års dagen for prøvesprengningen.

Et hundretalls representanter fra ulike organisasjoner og land deltok. USA og Japan deltok med de største delegasjonene. Foruten representanter fra New Zealand, Porto Rico og Norge var nærområdene og Hawaii godt representert.

Programmet de tre konferansedagene var konsentrert om beretninger fra bombeofre, deltakere i evakuering og hjelpearbeid, samt orientering fra arbeidet i tribunalet for medisinsk støtte og erstatning til bombeofrene.

Konklusjonen på tre dagers forhandlinger var en samstemt resolusjon med oppsummering av hendelsesforløpet og et krav til USA om å stå løpet ut med å gi medisinsk hjelp til bombeofrene og innfri lovnaden om at øyebeboerne skal få vende trygt hjem til sine tidligere bosteder. Det var et samstemmig krav: Dersom USA har milliarder til bruk for nye kriger, bør de også ha penger til å innfri sine forpliktelser om å gi fullverdig medisinsk hjelp og økonomisk kompensasjon for tidligere overgrep.

Den historiske gjennomgangen av hendelsesforløpet av prøvesprengningen, evakueringa og den endeløse rekke av lidelser, sykdom og død, samt USA arroganse og unnfallenhet i forhandlingene med en liten øyenasjon, dokumenterte en nesten utrolig beskjedenhet og troskyldighet fra bombeofrenes side, som nærmest må sies å ha stått med «tiggerstaven» og håpet og trodd på løfter og fagre ord. Nå når den beskjedene helse- og kompensasjonsavtalen er kommet til veis ende, skjønner bombeofrene at de må ta skjeen i egne hender og har derfor anmodet om hjelp fra fredsbevegelsen internasjonalt og fra verdensopinionen for øvrig. På konferansen var det enighet om å bringe saken inn for den Internasjonale domstolen i Haag om dette skulle bli nødvendig.

Mye tyder på at dette ikke blir nødvendig, og det har sammenheng med sammensetningen av den amerikanske delegasjon til solidaritetskonferansen på Majuro å gjøre. Delegasjonen ble ledet av generalsekretæren i USAs Mellomkirkelige råd, Robert Edgar. Han hadde for øvrig følge med flere fremtredende kirkeledere og har som bakgrunn at han har sittet 12 år i USAs kongress. Med disse folkenes faglige og politiske assistanse vil ERUB i løpet av året arrangere en høring om saken for kongressen i Washington og en parallell høring vil bli arrangert på Marshalløyene.

Uten at man kan ta noen ting for gitt i en slik sammenheng, tror jeg at ERUB og bombeofrene har all grunn til å være optimistiske på grunnlag av den strategien som ble valgt. Dersom det skulle være noen som er i posisjon til å frigjøre noen midler fra den opphetede krigsøkonomien i USA til «forsoning» av gammel urett, så måtte det være denne kombinasjonen av garvet og erfaren kongresspolitiker og fremtredende kirkeleder. Så får den øvrige fredsbevegelsen rundt om i verden mobilisere politisk og moralsk støtte blant egen befolkning og sine ledende politikere. Det vil kunne komme godt med hvis saken går så langt som til Den internasjonale domstolen i Haag.

---
DEL

Legg igjen et svar