Bombene vil falle over Afghanistan

Det er lenge siden USA brukte kommandoen «merk alt» på Afghanistan. Neste skritt er å la markøren peke på «slett.» Den påståtte terror-linken til Osama bin Laden har gjort det siste mulig.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Aldri før har vel amerikanerne fått sin tidligere politikk så brennhett tilbake i fanget som problemet Afghanistan. Landet har blitt et arnested for religiøs fundamentalisme; et senter for islamsk konspirasjon som retter sine angrep ikke bare mot mål i Asia, Afrika og Midtøsten, men mot USA selv, som det heter.

De samme personene som ble væpnet og finansiert av USA i den kalde krigen bruker nå våpnene sine mot amerikansk sivil og militær infrastruktur. Det handler om jihad – eller hellig krig – og det store vendepunktet kom i 1991 da amerikanske tropper inntok Saudi-Arabia; vokteren av muslimenes hellige steder Mekka og Medina.

I årene etterpå har islamske terrorister gjennomført flere såkalte spektakulære aksjoner mot USA: bombingen av World Trade Center i 1993, angrepene mot de amerikanske ambassadene i Dar es Salaam og Nairobi i 1998, og angrepet mot det amerikanske krigsskipet USS Cole på havna i Aden i fjor høst.

For å nevne de viktigste.

I dag, noen dager etter det som amerikanerne oppfatter er en ren krigserklæring, går mistankene – og sporene, sies det – nok engang til Afghanistan og verdens terrorist nummer én; Osama bin Laden. Det betyr at det allerede utbombede, utsultede og kaos-ridde landet kommer til å bli bombet i en ikke altfor fjern fremtid. For USA handler det nå om å utradere den islamsk-fundamentalistiske trusselen én gang for alle, lover de, og det løftet vil de nok prøve å holde.

Men det vil bli en lang krig, og den skal kjempes såvel med militære som politiske, etterretningsmessige og diplomatiske midler, sa utenriksminister Colin Powell onsdag.

Kaos og vold

Hva vet man om taliban-regimet? De kom til makten i Kabul i 1996, fire år etter fallet til den kommunist-innsatte presidenten Mohammad Najibullah som tross alle odds hadde klart å holde seg ved roret i tre år etter krigen. Sovjethæren hadde forlatt Afghanistan i 1989, og Najibullah hadde forsøkt å proppe opp regimet ved å fri til misfornøyde etniske grupper i landet.

Men mujahedin hadde kjempet en lang og blodig krig mot den sovjetiske okkupasjonshæren. De ville ha regjeringsmakt, og tok den i 1992 da Burhanuddin Rabbani ble president og Ahmad Shah Massoud tok over som landes militære sjef. Det var første gang på 250 år at Afghanistan ble styrt av den tadsjikiske minoriteten, med støtte fra den uzbekiske militære lederen, general Rashid Dostum.

Men det nye styret til Rabbani og Massoud ble fort diskredittert. Indre strid, vold og politisk ustabilitet førte Afghanistan videre på en vei mot total oppløsning og fragmentering, med statlig oppsplitting i små enheter som ble styrt av hver sin militære sjef og klanleder.

I 1994 var Afghanistan splittet i fire autonome ministater pluss en rekke små enklaver., med Jamiat-i Islami/Ahmad Shah Massoud i nordøst samt i Pansjir-dalen og noen sentrale provinser; Hizb-i Wahdat/Ismail Khan i Herat og øst og sør for denne byen; uzbek-lederen Rashid Dostum i nord og Hizb-i Islami/Gulbuddin Hekmatyar

sør for Kabul langs ruta Kabul-Jalalabad samt noen lommer langs den østre grensa.

Alle disse gruppene kjempet om makt og innflytelse, og landet var et lappeteppe av veiblokader og sperringer som skilte krigsherrenes territorier fra hverandre. Etter 1994 brøt den siste rest av lov og orden sammen, om man da kan snakke om lov og orden under et regime ledet av Najibullah som hadde tatt livet av 80.000 afghanere og med stadige raids inn mot Pakistan.

Men i det sørlige Afghanistan, også pashtu, begynte en ny gruppe å mobilisere; taliban. De kom fra de religiøse skolene, ble ledet av en viss mullah Mohammad Omar og ble støttet av pakistanske myndigheter og ditto etterretning.

Med base i det tradisjonelle og lite moderniserte klanssamfunnet i sør var de preget av arkaisk-religiøse forestillinger om at kvinner måtte ekskluderes fra alt offentlig liv og at jenters utdannelse var «u-islamsk.»Det var en kultur som støtte mot det mer moderne Kabul, som hadde mer til felles med de sekulære republikkene i Sentral-Asia enn med Kandahar – talibans hovedbase i sør.

Det var denne gruppa som begynte å marsjere nordover i oktober 1994; med så mye våpen og militære kjøretøyer at det har vært spekulert i saudi-arabisk finansiering også. I 1995 tok de Herat, og det ble antatt – nærmest tatt som en selvfølge – at bevegelsen på sin vei nordover ville dempe ned sin religiøse fanatisme.

Det gjorde de ikke. Da hovedstaden ble vunnet militært i september 1996, kom ordren raskt om at kvinner ikke lenger var ønsket som arbeidskraft. De fikk videre beskjed om å dekke til ansiktene og hele kroppen.

Det rammet både administrasjonen og skolene, og var det første beviset på at taliban ikke hadde mildnet sin religiøse verdensanskuelse. Det andre de gjorde var å henge opp liket til Najibullah utenfor presidentpalasset. Najibullah hadde blitt etterlatt av FN da de rømte landet – han hadde bodd hos dem i fire år – og ble hentet og henrettet av taliban dagen etter erobringen av hovedstaden.

Men akkurat det var det ingen som sørget noe særlig over.

Amerikansk kuvending

Saken hadde også en annen side. Det afghanske folket hadde levd i en tilstand av konstant terror og ekstrem fattigdom i tyve år allerede, og taliban var ikke noe verre enn de andre grupperingene i landet. Tvert imot var det slik at mange vestlige diplomater – amerikanske inkludert – så taliban som et mulig redskap for å skape fred og stabilitet i Afghanistan. USA ønsket gjenopprettelsen av en sterk og sentralisert regjering, og var fullt ut villig til å sluke kameler i form av brudd på menneskerettighetene.

Det var derfor ikke talibans undertrykking av kvinner som endret amerikanernes syn på bevegelsen – en bevegelse de muligens hadde vært med på å finansiere sammen med Pakistan og Saudi-Arabia. Nei, det som førte til kuvendingen i det amerikanske utenriksdepartementet, var det faktum at taliban ikke leverte det USA hadde håpet de skulle levere: stabilitet.

Etter hvert som Pax Talibana la sin klamme hånd over Kabul, ble det klinkende klart for resten av verden at de religiøse studentene ikke aktet å føye sin ideologi etter gjeldende internasjonale normer. Det nye regimet produserte flyktninger på løpende bånd, Egypts muslimske brorskap tok avstand fra det og Iran steilet ved tanken på det sunne-muslimske regimet rett over grensa.

Selv Pakistan syntes taliban-regjeringen gikk et hakk lenger enn nødvendig, selv om det åpenbart ikke fikk følger for den diskrete pengestrømmen over grensa.

Det som hadde begynt som et moralsk korstog mot muslimer som forgrep seg mot kvinner og fattige, slik mullah Mohammad Omar oppsummerte det, endte som et regime av religiøse drømmere hvis praktiske politikk slo hardt ned i det persisk-talende Kabul – et språk taliban ikke engang behersket.

Hva var årsaken til dette religiøse overmotet?

Taliban hadde blitt formet av den såkalte deoband-bevegelsen hvis religiøse skoler hentet sin ideologi fra Uttar Pradesh i India for 130 år siden. Den sovjetiske invasjonen hadde sendt millioner av afghanere sørover i landet, der disse skolene hadde sin base. For mange ble deoband-skolen – strikt sunni-muslimsk i form og innhold – den eneste muligheten for utdanning.

Det skapte den religiøse fundamentalismen, mens den tidlige adskillelsen fra søstre og mødre har vært brukt som forklaring på det kvinnesynet disse studentene etter hvert kom til å representere.

Støttet av USA

USA spilte en stor rolle i formingen av taliban – eller studentene. De finansierte de religiøse skolene i sør for å skaffe kanonføde til krigen mot Sovjetunionen på 70- og 80-tallet. De finansierte mujahedin, som ble brukt som stedfortredere av USA og Pakistan under den kalde krigen. Og de finansierte endog Osama bin Laden, som også kjempet mot Sovjet etter invasjonen i 1979.

Da den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov trakk styrkene ut av Afghanistan i 1989, var USA på mange måter ferdig med mujahedin. Men tonn på tonn av våpen ble liggende igjen, og etter hvert som landet gikk totalt i oppløsning ble Afghanistan et glimrende gjemmested for islamske frihetskjempere-skråstrek-terrorister.

I dag har USA strategiske interesser i hele dette området som aldri før. Det er olje i Kaspihavet, og Aserbajdsjan, Turkmenistan og Kasakhstan sitter tilsammen på de største, kjente og uutnyttede reservene av fossilt brennstoff i verden. Det har fått USA til å tenke den besnærende tanken at de endelig kan frigjøre seg fra Midtøsten og den avhengigheten som ligger i det faktum at amerikanerne får mesteparten av sin olje herfra.

Men først må USA ta kontroll over området. De må tvinge Pakistan til å lyde ordre fra Washington, slik de gjorde under den kalde krigen. I dag er Pakistan bare en kilde til besvær, atommakt som det er, krigshissende som det er i Kasjmir og terrorist-støttende som det er i Afghanistan.

Så må de kvitte seg med Osama bin Laden og hele hans nettverk. Deretter må de utradere taliban-regimet i Afghanistan. Og sist, men ikke minst, må de – og det kommer de til å gjøre – støtte Russland i dets kamp mot muslimske terrorister i Tsjetsjenia.

Det er helt åpenbart at Osama bin Laden har eller har hatt et tilholdssted i Afghanistan. Det er hevet over tvil at taliban-regimet knapt er noe muslimsk styre som bør forsvares til enhver tid. Det er også klart at taliban-regimet ikke sto bak angrepet på USA, men at USA har valgt å omgå dette ved å vise til at enhver stat som huser terrorister er et mulig militært mål.

Terrorangrepene på amerikansk jord har derfor gjort USA i stand til – med Nato i ryggen – å bombe et Afghanistan hvis nettverk av terrorister USA ikke vil tolerere lenger. Og det USA virkelig ønsker, er å bombe landet så både taliban og Osama bin Laden flyr veggimellom.

Men USA har også sine arabiske allierte å ta hensyn til. Og nettopp den avveiningen blir nå diskutert i de indre sirkler der borte i det «krigsherjede» landet.

---
DEL

Legg igjen et svar