Bombene over Bagdad – og vårt medansvar

Et stort flertall i Norge og i resten av Europa har sagt nei til USAs krig mot Irak. Likevel bærer vi et medansvar for denne krigen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den verdensomspennende protestbevegelsen mot krigen har hatt en overraskende bredde og tyngde. Men den kunne ikke hindre krigen. Det kunne den bare gjort hvis den med stor nok troverdighet hadde kunne peke ut en fredelig vei fram til et Irak uten Saddam Hussein.

Grunnleggende avmakt

Fredsbevegelsens grunnleggende avmakt ligger i at det i alle land er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred. Det ordinære forsvarsbudsjettet til USA kommer i 2003 opp i 400 milliarder dollar. Det er en økning på 45 milliarder siden i fjor.

USA bruker for tida 30 ganger så mye til militærutgifter som til u-hjelp. Andre OECD-land bruker i gjennomsnitt sju ganger så mye. Og da skal en huske at en stor del av u-hjelpen er «hjelp til sjølhjelp»: Den kommer eget næringsliv til gode i form av leveranser og oppdrag.

Like stor innsats for fred?

USAs evne til å føre krig har grunnlag på mange felter. Krigsevnen bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en mektig rustningsindustri, på evnen til å flytte utstyr og mannskap til alle verdenshjørner raskt og i stort omfang, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av, på et profesjonelt utdanna militærkorps som er i stand til å utnytte den teknologiske og utstyrsmessige overlegenheten i fullt monn – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen

Hva om innsatsen for fred ble bygd opp like omfattende, med samme innsats av penger, av forskning, av overvåking, av informasjon og av personell? Vi skal i hvert fall ikke stille målet lavere enn det.

Overvåking for fred

Det er et enormt behov for en FN-finansiert og FN-organisert overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende i tilløp til etnisk rensning og folkemord, av alle former for militær opprustning i strid med internasjonale traktater, både de traktatene vi har i dag og de vi vil trenge i framtida (atomvåpen, kjemiske og biologiske våpen, landminer, klasebomber, utarma uran osv.), av legal og illegal våpeneksport – og av terrornettverk.

Overvåkingen må finansieres av FN, men bør ikke organiseres av land med vetorett i FNs sikkerhetsråd. Alle land må i prinsippet overvåkes – slik Amnesty International har lagt til grunn for sin virksomhet. Ikke minst USA.

Overvåking av terrorfare og våpeneksport

På to felt der denne overvåkingen særlig viktig. Det er ingen vei utenom langt tettere overvåking av potensielle terrorgrupper, og alle former for våpenproduksjon og våpeneksport må overvåkes like tett som Det internasjonale atomvåpenbyrået i dag overvåker produksjonen og handelen med kjernefysisk materiale.

Så tett overvåking kan gå på rettssikkerhet og personvern løs. Men helt gratis får vi ikke til noe vern verken mot terrorisme eller mot den enorme illegale handelen med alle typer våpen.

Det enkleste grepet er å overvåke og hindre de pengeoverføringene som terrornettverk og illegale våpenhandlere trenger. Slik kontroll med pengeflytting og hvitvasking av penger vil samtidig ramme alle former for grensekryssende kriminalitet, også narkobandene og prostitusjonsmafiaen.

Så hva nøles det etter? Frykten for å ramme de frie kapitalbevegelsene?

Informasjon for fred

Det er også et enormt behov for mest mulig objektiv og treffsikker informasjon i alle typer konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Globalt kan det organiseres i FN-regi, regionalt her i Europa f.eks. i regi av OSSE.

Oppgaven er å gi informasjon som et alternativ til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater. Informasjonen må ha en innretning og et omfang som gjør at den virkelig kan bety noe for de menneskene den skal nå fram til. Men den vil naturligvis være verdifull også for alle andre i vår felles globale landsby.

Et slikt informasjonsapparat vil ikke ha noen troverdighet hvis den finansieres og drives av stormakter. Et globalt informasjonssystem bør derfor skje i regi av små land som er mest mulig uavhengig av alle maktblokker fra de ulike verdensdeler. Men gjerne finansiert av FN.

Forskning for fred

Men det fins allerede – foreløpig alt for spredt, alt for sporadisk, og alt for lite kjent – også en forskning for det en kunne kalle fredsteknologi: Hva er det som hjelper når en konflikt holder på å utvikle seg?

Ti millioner dialogprosjekt?

Dialogprosjektene til PRIO og Nansenskolen, der serbisk ungdom fra Kosovo møter albansk ungdom, der serbiske journalister møter bosniske og kroatiske journalister, er ett slikt eksempel. Disse dialogprosjektene viser hvor utrolig lite det av og til skal til for å legge et bedre grunnlag for forståelse mellom mennesker i de mest intense etniske konflikter.

Hvor mye denne kloden ville endres hvis vi i stedet for ti dialogprosjekt finansierte ti millioner prosjekt, har vi knapt fantasi til å forestille oss.

Det er vanskelig nok å forestille seg hvordan den norske utdanningsvesenet ville endres hvis det skulle utdanne alle de menneskene som skulle drive slike prosjekt i stor skala.

Drivkraft bak opprustning

En viktig drivkraft bak opprustning, våpenhandel og bruken av krig som konfliktløsning er rustningsindustrien. Den sysselsetter mange, den holder hjul i gang når konjunkturene ellers svikter, den er oppdragsgiver og avtaker av en meningsløs stor del av den samlede forskningsinnsatsen i verden – og den er ei tung og effektiv pressgruppe overfor politikere. Alt dette gjelder i ekstrem grad for USA, men har betydning også i Europa.

Irak blir nå – som Serbia og Afghanistan var det – prøvefelt for stadig smartere våpensystemer fra den amerikanske rustningsindustrien. Denne industrien har aldri rygga tilbake for at våpen faktisk brukes. Det er da de foreldes raskest og må erstattes av nye, enda smartere og enda dyrere.

En fredsindustri?

Men er det mulig å tenke seg en tilsvarende viktig næringsmessig drivkraft for systematisk bruk av fredelige midler i konfliktsituasjoner?

Naturligvis! Hvis morgendagens bevilgninger til forebygging, overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, f.eks. 400 milliarder dollar i USA, vil dette «freds-industrielle komplekset» også sette kraftige politiske spor etter seg.

Da vil millioner av mennesker ha samme privatøkonomiske motiv til å holde dette enorme fredsprosjektet i gang som rustningsarbeiderne i dag har for fortsatt militæropprustning. Og et utall av små og store institusjoner, firma og frivillige organisasjoner vil ha sine interesser vevd inn i det samme prosjektet.

Veien dit er lang

Veien fram dit er lang. En morgen som denne – da bombene har begynt å falle over Bagdad – kan den synes uendelig lang. Men ildsjelene som for lengst er i gang med konkrete fredsbyggende prosjekt rundt om på kloden, har gått den veien lenge.

Disse ildsjelene fins i hundrevis, ja tusenvis også i Norge. De fins alt nå i ditt eget lokalsamfunn, hvis du ser etter. La oss oppdage dem, vise dem fram, hjelpe dem å støtte hverandre bedre – og reise kravet om at hvis fred er målet, må vi ville midlene – også om de koster penger. Minst like mye penger som krig og krigsforberedelser krever i dag.

Vi begynte for seint

Oljeinntektene våre gjør at Norge kan ta initiativ som ingen andre – og gjerne i samarbeid med små land uten maktambisjoner fra andre verdensdeler.

Da kan det etter hvert bli opplagt at sjøl et så vanvittig regime som Saddam Husseins kunne vært styrta med helt fredelige midler. Vi begynte bare for seint. Der ligger vårt medansvar for bombene som faller over Bagdad.

---
DEL

Legg igjen et svar