Boligmarkedet vil kollapse

Hvor lenge kan vi holde på en samfunnsmodell som ikke fungerer?

Hans Eirik Olav
Epost heolav@gmail.com Tidligere frilanser for Ny Tid, med bakgrunn fra finansbransjen.

Billig kreditt over mange år har ført til gjeldsfest, feilinvesteringer og inflasjon i velferdsgoder i hele den industrialiserte verden. Prisnivå og lønninger i land som Hellas, Portugal og Spania skal ned, mye på grunn av ubalansen i konkurransekraft mellom landene i eurosonen. Alternativet er at kostnadsnivået måtte øke 50–70 prosent i land som Tyskland. Det er utelukket for tysk konkurransekraft. Til slutt ordner markedet opp i denne ubalansen som følge av politikernes og sentralbankens mangeårige kredittfest. Det likner en søkkvåt svamp full av kreditt, inflaterte råvarer, tjenester, lønninger og feilprisinger. I et nullrenteregime skapes kunstige bobler i økonomien – boligbobler og børsbobler – som sprekker når markedskreftene klemmer alt ut av svampen.

Sammenbrudd. Veien til katastrofe er kort i boligmarkedet. Tenk deg et hus til en markedsverdi på 10 millioner kroner, som er belånt med 95 prosent. Så faller markedet med 25 prosent. Banken ber deg dekke inn de 2 000 000 kronene som mangler i egenkapital. Tenk deg at boligrenten stiger til et normalt nivå på seks–sju prosent, og at du må betjene dobbelt så høye renteutgifter. Tenk deg at du verken kan dekke egenkapitalkravet eller de økte renteutgiftene, samt at inflasjonen reduserer kjøpekraften din med fem prosent, og at du ikke får dette kompensert med høyere lønn. Hva om boligmarkedet faller med 40–50 prosent? Hvor lang tid tar det før boligen tvangsselges? For å forstå hvilke tap bankene blir påført, kan du multiplisere eksemplet med hundretusenvis av boliger, samt alle andre former for overvurderte aktiva finansiert av banker og finansinstitusjoner uten tilstrekkelig sikkerhet og reservekapital. Konsekvensen for bankene og finansmarkedet i et slikt scenario er katastrofal.
For å sette tallene i perspektiv, viser en analyse av det amerikanske boligmarkedet at et verdifall på 25 prosent i forhold til boliggjelden på cirka 11 trillioner amerikanske dollar, innebærer et tap på om lag 2,8 trillioner dollar. Tilgjengelig kapital/likvide midler i amerikansk banksektor er cirka to trillioner dollar. Det innebærer et finansielt sammenbrudd. Ser vi på Storbritannia, Frankrike og Spania og holder andre forgjeldede europeiske land utenfor, vil et verdifall på 25 prosent bety en utradering av den europeiske banksektoren.
I Norge ligger enorme summer i hendene på et omfattende statsapparat uten begrep om hvordan man bygger og bevarer levedyktige virksomheter – eller håndterer folkets penger. Staten opererer med et underskudd på 13–14 prosent (dette er 5–6 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt (BNP)). Statens pensjonsforpliktelser overstiger verdien på Oljefondet, og underdekningen øker dag for dag. Etterslepet i krav til offentlig vedlikehold tilsvarer et halvt oljefond, og vi sløser bort cirka 40 milliarder hvert år på grunn av offentlige anbudsregler. 35 prosent av statsbudsjettet går til trygdeutgifter, og hver fjerde gutt går rett fra videregående skole til NAV. Velferdskåte kommunepolitikere har investert milliardbeløp av skattebetalernes penger i prosjekter som ikke gir avkastning, såsom død kapital i kulturhus og andre prestisjefylte sosiale goder. På Tjøme er brutto gjeldsbyrde rundt 400 000 per husstand. Tjøme likner et konkursbo, og mange andre kommuner likeså.

Offentlige katastrofer. Stadig nye reguleringer og forbud har ført til et kostnadsnivå som ligger rundt 60–70 prosent høyere enn våre handelspartnere. Norge er rådyrt og mangler konkurransekraft. I en verden der nær sagt alle aktiva faller i verdi og deflasjonsspøkelset truer, er Norge antakelig det landet som blir hardest rammet – for det er her fallhøyden er størst. 85 prosent av nordmenns gjeld er knyttet til egen bolig, og en boligkollaps vil ramme befolkningen hardt.
Den amerikanske økonomen og forfatteren Bill Bonner har uttalt at for mye av noe godt alltid ender i katastrofe. Uttalelsen passer godt på den norske velferdsstaten: ett eksempel er det ustyrlige NAV, et annet er helsevesenet som beviselig leverer dårligere helsetjenester enn Sveits til tre ganger så høy pris.
Offentlige katastrofer har ifølge Bonner noen elementære likhetstrekk:
1. Katastrofen er et produkt av rasjonell tenkning, det vil si av velmenende, intelligente mennesker. 2. Katastrofen er alltid et resultat av storskalaplanlegging, som oftest støttet av politi og statsmakt. 3. Feedbackloopen snus på hodet – i stedet for å reagere rasjonelt på budsjettsprekken eller systemsvikten, skyves smerten forårsaket av problemet over på andre, slik at de som har ansvaret, kan fortsette som før med sitt skadelige handlingsmønster.

Stadig større krav. Systemkrisene har sin egen internjustis ved å skape «zoombier» – mennesker som tjener statusmessig eller økonomisk på verdinedbrytende aktiviteter.
Det begynner alltid med gode intensjoner: Man etablerer et godt helsevesen, et godt arbeidsliv og gode trygde-, pensjons- og sykelønnsordninger. Den første investeringen gir god avkastning på investert kapital. Dernest reduseres avkastningen gradvis. Når avkastningen blir negativ, øker krisen og tapssluket, slik vi ser i helsevesenet og i NAV. Ansvarsforhold fungerer ikke, slik vi ser i deler av statsadministrasjonen.
Katastrofen er uunngåelig fordi det er rasjonelle, velmenende mennesker som styrer det hele, og fordi systemet premierer dem som tjener på det, altså zoombiene.
I denne administrative staten stilles det stadig større krav til offentlige tjenester og reguleringer. Velferdsgodene finansieres av skatter, avgifter og gjeld, og etter hvert stiger prisen på tjenestene og kostnadsnivået i samfunnet. Det skapes en ond sirkel med vedvarende inflasjon av varer og tjenester, lønninger, ferie og fritid og et høyt kostnadsnivå. Resultatet er varer og tjenester samfunnet ikke kan betale for uten at vi øker skatter og avgifter og opptak av stadig mer lån. Staten er et gedigent underskuddsforetak.

Hva om boligmarkedet faller med 40–50 prosent? Hvor lang tid tar det før boligen tvangsselges?

Statistikk fra OECD viser at offentlig sektor i Norge har vokst fra cirka 29 prosent i 1960, til om lag 50 prosent i dag, målt som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). Til sammenlikning er tallet for USA cirka 27 prosent i 1960 og om lag 40 prosent i dag. En studie av John W. Dawson og John J. Seater (Federal Regulation and Aggregate Economic Growth) konkluderer med følgende for USA: Dersom statlig reguleringer hadde forblitt på 1949-nivå, ville USAs BNP vært på 54 trillioner dollar i stedet for 18 trillioner. Det betyr at den gjennomsnittlige amerikaner ville hatt nesten én million kroner mer å leve av hvert eneste år.

---
DEL