Bølger av jord

Half Life in Fukushima Regi: Mark Olexa, Francesca Scalisi Sveits/Japan

Seks år etter katastrofen er Fukushima som tatt ut av en postapokalyptisk sci-fi-film. Men noen få sjeler holder fortsatt stand.

Half Life in Fukushima

Mark OlexaFrancesca Scalisi

Sveits/Japan

Dokumentaren Half-life in Fukushima («Halveringstid i Fukushima») ble vist under San Francisco Film Festival i april. Filmen er et enestående essay om livet etter den verste kjernefysiske katastrofen etter Tsjernobyl, nemlig Fukushima-ulykken. Som følge av et jordskjelv med styrke 9 på Richters skala i mars 2011, ble over 100 000 mennesker evakuert fra området rundt Fukushima. Jordskjelvet utløste en serie av tsunamier, inkludert en 15 meter høy bølge som ødela kjernekraftverkets reaktorer.

Postapokalyptisk. Fem år senere gjorde dokumentaristene Mark Olexa og Francesca Scalisi opptak i og omkring den røde sonen, det vil si det avgrensede området der storparten av det kjernefysiske avfallet er lagret i Fukushima-prefekturet.

Konseptet med den røde sonen fikk meg til å tenke på sci-fi-filmen The World, the Flesh and the Devil (1957), med Harry Belafonte i et postapokalyptisk New York. Belafonte vandrer omkring i en forlatt by, leter etter mat i søppelhauger, prøver å finne overlevende og redder kunstgjenstander. I denne fiksjonsfilmen er de fleste menneskene i verden døde etter å ha vært utsatt for dødelige doser av radioaktiv stråling. Belafontes karakter var heldig nok til å befinne seg under jorden da katastrofen inntraff. Det  finnes ingen levende kropper i byen, bare tomme gater og forlatte bygninger – Hollywoods versjon av apokalypsen.

Den røde sonen i Fukushima omfatter flere byer. Hele området er som en eneste stor spøkelsesby. Her er ingen mennesker, ingen trafikk. Det er et glimt fra vår tid av hvordan verden ville se ut om enda en kjernefysisk katastrofe skulle skje, eller om trusselen om atomkrig skulle bli en realitet. Det er nifst og ensomt. Men det eksisterer fremdeles liv i Fukushima: Gress gror i sprekkene på parkeringsplassen. Trær lever. Fugler flyr.

Hele Fukushima-området er som en eneste stor spøkelsesby. Her er ingen mennesker, ingen trafikk.

Kameraet følger en middelaldrende mann som har tillatelse til å gå inn i det avstengte området. Han har ikke noe navn i filmen, men pressenotiser identifiserer ham som Naoto, en japansk bonde. Han kjører pickupen sin gjennom de øde gatene der trafikklysene fremdeles virker. Han ser ut til å være ved god helse, og har ikke annet beskyttelsesutstyr på seg enn svarte gummistøvler når han fôrer dyra og pløyer åkeren. Man undrer seg over hvordan helsen hans kan være, hvorfor han pløyer og hvorfor han fôrer buskapen. De kan jo ikke slaktes og brukes til menneskeføde? Reiser han dit hver dag for å fôre dem? Kan det være trygt å spise noe som helst som dyrkes i området?

Dyster fremtid. Naoto bor sammen med faren. Han nevner en kone og en datter, og at han ikke ønsker at datteren skal bo i Fukushima. Filmen gir ikke mye informasjon om strålingsnivåer. Ingen grafer blir presentert på lerretet, og vi møter ingen vitenskapsfolk som snakker om radioaktive isotoper. Dette gjør at du som seer må følge nøye med på hver eneste scene i filmen, og prøve å sette sammen bitene selv.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.