Bølger av jord

Half Life in Fukushima Regi: Mark Olexa, Francesca Scalisi Sveits/Japan

Seks år etter katastrofen er Fukushima som tatt ut av en postapokalyptisk sci-fi-film. Men noen få sjeler holder fortsatt stand.

Half Life in Fukushima

Mark OlexaFrancesca Scalisi

Sveits/Japan

Dokumentaren Half-life in Fukushima («Halveringstid i Fukushima») ble vist under San Francisco Film Festival i april. Filmen er et enestående essay om livet etter den verste kjernefysiske katastrofen etter Tsjernobyl, nemlig Fukushima-ulykken. Som følge av et jordskjelv med styrke 9 på Richters skala i mars 2011, ble over 100 000 mennesker evakuert fra området rundt Fukushima. Jordskjelvet utløste en serie av tsunamier, inkludert en 15 meter høy bølge som ødela kjernekraftverkets reaktorer.

Postapokalyptisk. Fem år senere gjorde dokumentaristene Mark Olexa og Francesca Scalisi opptak i og omkring den røde sonen, det vil si det avgrensede området der storparten av det kjernefysiske avfallet er lagret i Fukushima-prefekturet.

Konseptet med den røde sonen fikk meg til å tenke på sci-fi-filmen The World, the Flesh and the Devil (1957), med Harry Belafonte i et postapokalyptisk New York. Belafonte vandrer omkring i en forlatt by, leter etter mat i søppelhauger, prøver å finne overlevende og redder kunstgjenstander. I denne fiksjonsfilmen er de fleste menneskene i verden døde etter å ha vært utsatt for dødelige doser av radioaktiv stråling. Belafontes karakter var heldig nok til å befinne seg under jorden da katastrofen inntraff. Det  finnes ingen levende kropper i byen, bare tomme gater og forlatte bygninger – Hollywoods versjon av apokalypsen.

Den røde sonen i Fukushima omfatter flere byer. Hele området er som en eneste stor spøkelsesby. Her er ingen mennesker, ingen trafikk. Det er et glimt fra vår tid av hvordan verden ville se ut om enda en kjernefysisk katastrofe skulle skje, eller om trusselen om atomkrig skulle bli en realitet. Det er nifst og ensomt. Men det eksisterer fremdeles liv i Fukushima: Gress gror i sprekkene på parkeringsplassen. Trær lever. Fugler flyr.

Hele Fukushima-området er som en eneste stor spøkelsesby. Her er ingen mennesker, ingen trafikk.

Kameraet følger en middelaldrende mann som har tillatelse til å gå inn i det avstengte området. Han har ikke noe navn i filmen, men pressenotiser identifiserer ham som Naoto, en japansk bonde. Han kjører pickupen sin gjennom de øde gatene der trafikklysene fremdeles virker. Han ser ut til å være ved god helse, og har ikke annet beskyttelsesutstyr på seg enn svarte gummistøvler når han fôrer dyra og pløyer åkeren. Man undrer seg over hvordan helsen hans kan være, hvorfor han pløyer og hvorfor han fôrer buskapen. De kan jo ikke slaktes og brukes til menneskeføde? Reiser han dit hver dag for å fôre dem? Kan det være trygt å spise noe som helst som dyrkes i området?

Dyster fremtid. Naoto bor sammen med faren. Han nevner en kone og en datter, og at han ikke ønsker at datteren skal bo i Fukushima. Filmen gir ikke mye informasjon om strålingsnivåer. Ingen grafer blir presentert på lerretet, og vi møter ingen vitenskapsfolk som snakker om radioaktive isotoper. Dette gjør at du som seer må følge nøye med på hver eneste scene i filmen, og prøve å sette sammen bitene selv.

I en samtale mellom de to, bemerker Naotos far: «De sier det tar 10 000 år før strålingen forsvinner fullstendig.» Denne lille biten av informasjon gjorde at jeg fikk lyst til å vite langt mer. Ifølge Woods Hole Oceanographic Institute omfatter materialet som ble sluppet løs fra Fukushima-reaktorene dusinvis av radioaktive elementer. Blant dem som havnet i havet, forsvinner noen raskt og kan ikke lenger påvises, men cesium-137 har en halveringstid på 30 år. Når det gjelder forurenset jord, minker strålingen etter hvert som du fjerner deg fra reaktorene.

Så hvor trygt er Fukushima? Seks år etter ulykken er strålenivået i tre ødelagte reaktorer stadig svært høyt, fordi de smeltede brenselsstavene fortsatt er for varme til å fjernes. En fersk studie hevder allikevel at enkelte områder av Fukushima er trygge å bo i. I tidsskriftet Science heter det at «naturlig radioaktiv nedbryting og regn gjør mer for å redusere strålingsnivået enn dyre tiltak som å fjerne det øverste jordlaget».

Dramatiske omgivelser. Gjennom hele filmen ser du tusenvis av svarte plastsekker fylt med forurenset jord. Dette fungerer som en kraftig visuell påminnelse om virkningene av stråling. Filmskaperne benytter grepet med sekkene for å få frem en subtil, men dramatisk effekt i åpningen av filmen.

Kameraet dveler ved et nesten flatt landskap med et enslig tre der fugler sitter blant greinene. Scenen har et nydelig utsnitt, og så dukker følgende tekst opp nederst i bilderammen: «Halveringstid: den tiden det tar for halvparten av atomene i det radioaktive materialet å brytes ned.» Mens du ser på landskapet i det duse morgenlyset, legger du merke til noe underlig. Treet er omgitt av rekker av noe det er vanskelig å identifisere. Du ser disse objektene i forgrunnen, mellomgrunnen og svært langt unna.

Dette er et glimt fra vår tid av hvordan verden ville se ut om enda en kjernefysisk katastrofe skulle skje.

Fuglene i treet skriker, og noen av dem flyr sin vei. Over en høyttaler snakker en kvinnestemme på japansk. Denne asynkrone lyden bringer oss over til neste scene der tre buddhistmunker i sine karakteristiske gule drakter tar til å synge. De ser mot en horisont med to trær til venstre og en hvit bygning til høyre – mellom disse ses en bred, svart stripe i bakgrunnen. Filmen klippes til en kran som løfter sekker og plasserer dem på en lastebil, og du oppdager at horisontlinjen består av tusenvis av svarte sekker med forurenset jord. Munkene dukker opp igjen, og mens de synger kan du betrakte den enorme mengden jordsekker. Hvor kan man gjøre av dette forurensede materialet?

Filmens tittel refererer til radioaktivitet, men den refererer også til livet på  Fukushima. Naoto har en gård som ikke kan fungere ordentlig, et hjem der det fortsatt er for høye strålingsverdier, og en kone og et barn som ikke bor sammen med ham. I dag foregår det stadig opprenskningsarbeid, og folk får nå lov til å flytte tilbake til enkelte områder. Men hvorvidt det er trygt å bli utsatt for lavnivåstråling, er en annen historie.

---