Bølgekraft feies under teppet

Norge kunne blitt en ledende bølgekraftnasjon – men alt tyder på at vi lar denne sjansen gå fra oss. Problemet er ikke teknologien, men den manglende politiske viljen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Emma Bakkevik

Som fornybar energikilde kan bølgekraft utgjøre et potent alternativ til oljen, spesielt i Norge, hvor den lange kystlinjen innebærer et enormt potensial. Manglende politisk vilje fører imidlertid til at utviklingen av bølgeenergien bremses, fordi sektoren ikke anses for å være tilstrekkelig lønnsom. Hadde Statkraft eller Oljefondet våget å investere i bølgene, kunne imidlertid Norge blitt et foregangsland på feltet – og brukt ekspertisen til å vise at våre humanitære løfter ikke bare er tomme ord. I Sverige ser vi en helt annen holdning: der er Energimyndigheten klar på at støtten de gir til bølgekraftprosjekter, er gunstig og i favør for dem selv, siden det fremmer svensk miljøteknologi.

Miljøvennlig, men vanskelig. Bølgeenergien skapes når vind blåser over havområdene. Vinden oppstår når solen varmer opp luften. Energistrømmen, som regnes i watt per kvadratmeter flate, blir fortettet under vannflaten. I havet er bølgeenergistrømmen omtrent fem ganger tettere enn vindenergistrømmen. Dette gir gode prognoser for at bølgekraftverk kan bli sentrale tilskudd til energiforsyningen i fremtiden. Bølgeenergi troner høyt på listen over såkalte rene energikilder; i utgangspunktet er den for eksempel mer miljøvennlig enn både solcelleenergi, som trenger mange miljøskadelige materialer, og vindkraft, som innebærer betydelige visuelle og akustiske forstyrrelser i naturen. Til forskjell fra tidevannsenergi, som plasseres nærmere kysten – gjerne ved trangere sund – ligger bølgekraftturbinen lenger ut på havet, hvor den kontinuerlig kan fange opp mye mer energi.

Siden 1970-tallet har man forsket på mulighetene for ren energi fra havet, men fremdeles er det langt igjen. Utbyggingen av installasjonene til havs møter mange utfordringer, som korrosjon fra saltvannet samt alger som tærer på materialene. Ikke minst er bølgenes bevegelser, som varierer i både omfang og retning, vanskelige å regulere. Selv om denne dynamikken gir svært gode forhold for akkumulasjon av energi, innebærer det desto mer hodebry i forsøket på å fange opp all energien på en effektiv måte. Rent teknisk må modellen være meget robust for å tåle klimaet til havs, hvor de meterologiske forholdene er vriene å forutsi. Man skal ikke undervurdere kraften bølgene har – mange forsøk er blitt skrinlagt fordi klimaet viste seg å være for mektig. Omfanget av kostnader og konsekvenser er i grunnen ukjent – man vet fortsatt lite om konstruksjonenes levetid når de først settes ut, nettopp fordi svingningsvariasjonene er så store.

Det er altså flertallige faktorer som byr på problemer, men viljen og kunnskapen er der – først og fremst er det manglende midler som gjør implementeringen vanskelig. Dermed har man hittil ikke kommet frem til en variant som holder mål. På verdensbasis finnes det over tusen ulike patenterte teknikker for omforming av bølgeenergi. Blant annet varierer de mellom omforming til elektrisk energi på stedet, som siden transporteres til land via undersjøiske kabler, og andre som sender bølgens mekaniske energi til mottaket på kysten, og hvor den deretter blir omgjort til elektrisk energi.

Istedenfor å investere i kanadisk oljesand og israelsk vestbreddbosetting, kunne vi brukt oljepengene til å satse på mer bærekraftige energikilder.

Svensk bølgekraftpark. For øvrig har norske forskere stått for noen av verdens første prototyper, som Johannes Falnes› bølgekraftverk Tapchan i 1980-årene. En av grunnene til at prosjektet ikke avanserte, var at de ikke fikk tilstrekkelig finansiell støtte. Det er helt avgjørende at det fra statens side settes av midler til forskningen, ettersom private aktører er svært skeptiske til å investere – det er ingen garanti for profitt. I Sverige har man ved universitetet i Uppsala satset sterkt på bølgekraftforskning med offentlige midler i ryggen, og en planlagt bølgekraftpark som skal stå ferdig utenfor den svenske vestkysten i 2016. Den vil bli verdens største, og skal ha funksjonstid på 20 år. I dette tilfellet handler det med andre ord om et samarbeid mellom offentlige instanser som universitetet i Uppsala og det svenske Energimyndigheten, og kommersielle selskaper med økonomiske interesser i sektoren – her teknologiselskapet Seabased og energiselskapet Fortum. Hovedsaklig er det Fortum og Energimyndigheten som spleiser på regningen. Et slikt samarbeid er det Norge trenger.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here