Bølgekraft feies under teppet

Norge kunne blitt en ledende bølgekraftnasjon – men alt tyder på at vi lar denne sjansen gå fra oss. Problemet er ikke teknologien, men den manglende politiske viljen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Emma Bakkevik

Som fornybar energikilde kan bølgekraft utgjøre et potent alternativ til oljen, spesielt i Norge, hvor den lange kystlinjen innebærer et enormt potensial. Manglende politisk vilje fører imidlertid til at utviklingen av bølgeenergien bremses, fordi sektoren ikke anses for å være tilstrekkelig lønnsom. Hadde Statkraft eller Oljefondet våget å investere i bølgene, kunne imidlertid Norge blitt et foregangsland på feltet – og brukt ekspertisen til å vise at våre humanitære løfter ikke bare er tomme ord. I Sverige ser vi en helt annen holdning: der er Energimyndigheten klar på at støtten de gir til bølgekraftprosjekter, er gunstig og i favør for dem selv, siden det fremmer svensk miljøteknologi.

Miljøvennlig, men vanskelig. Bølgeenergien skapes når vind blåser over havområdene. Vinden oppstår når solen varmer opp luften. Energistrømmen, som regnes i watt per kvadratmeter flate, blir fortettet under vannflaten. I havet er bølgeenergistrømmen omtrent fem ganger tettere enn vindenergistrømmen. Dette gir gode prognoser for at bølgekraftverk kan bli sentrale tilskudd til energiforsyningen i fremtiden. Bølgeenergi troner høyt på listen over såkalte rene energikilder; i utgangspunktet er den for eksempel mer miljøvennlig enn både solcelleenergi, som trenger mange miljøskadelige materialer, og vindkraft, som innebærer betydelige visuelle og akustiske forstyrrelser i naturen. Til forskjell fra tidevannsenergi, som plasseres nærmere kysten – gjerne ved trangere sund – ligger bølgekraftturbinen lenger ut på havet, hvor den kontinuerlig kan fange opp mye mer energi.

Siden 1970-tallet har man forsket på mulighetene for ren energi fra havet, men fremdeles er det langt igjen. Utbyggingen av installasjonene til havs møter mange utfordringer, som korrosjon fra saltvannet samt alger som tærer på materialene. Ikke minst er bølgenes bevegelser, som varierer i både omfang og retning, vanskelige å regulere. Selv om denne dynamikken gir svært gode forhold for akkumulasjon av energi, innebærer det desto mer hodebry i forsøket på å fange opp all energien på en effektiv måte. Rent teknisk må modellen være meget robust for å tåle klimaet til havs, hvor de meterologiske forholdene er vriene å forutsi. Man skal ikke undervurdere kraften bølgene har – mange forsøk er blitt skrinlagt fordi klimaet viste seg å være for mektig. Omfanget av kostnader og konsekvenser er i grunnen ukjent – man vet fortsatt lite om konstruksjonenes levetid når de først settes ut, nettopp fordi svingningsvariasjonene er så store.

Det er altså flertallige faktorer som byr på problemer, men viljen og kunnskapen er der – først og fremst er det manglende midler som gjør implementeringen vanskelig. Dermed har man hittil ikke kommet frem til en variant som holder mål. På verdensbasis finnes det over tusen ulike patenterte teknikker for omforming av bølgeenergi. Blant annet varierer de mellom omforming til elektrisk energi på stedet, som siden transporteres til land via undersjøiske kabler, og andre som sender bølgens mekaniske energi til mottaket på kysten, og hvor den deretter blir omgjort til elektrisk energi.

Istedenfor å investere i kanadisk oljesand og israelsk vestbreddbosetting, kunne vi brukt oljepengene til å satse på mer bærekraftige energikilder.

Svensk bølgekraftpark. For øvrig har norske forskere stått for noen av verdens første prototyper, som Johannes Falnes› bølgekraftverk Tapchan i 1980-årene. En av grunnene til at prosjektet ikke avanserte, var at de ikke fikk tilstrekkelig finansiell støtte. Det er helt avgjørende at det fra statens side settes av midler til forskningen, ettersom private aktører er svært skeptiske til å investere – det er ingen garanti for profitt. I Sverige har man ved universitetet i Uppsala satset sterkt på bølgekraftforskning med offentlige midler i ryggen, og en planlagt bølgekraftpark som skal stå ferdig utenfor den svenske vestkysten i 2016. Den vil bli verdens største, og skal ha funksjonstid på 20 år. I dette tilfellet handler det med andre ord om et samarbeid mellom offentlige instanser som universitetet i Uppsala og det svenske Energimyndigheten, og kommersielle selskaper med økonomiske interesser i sektoren – her teknologiselskapet Seabased og energiselskapet Fortum. Hovedsaklig er det Fortum og Energimyndigheten som spleiser på regningen. Et slikt samarbeid er det Norge trenger.

På vent. Dilemmaet er at feltet preges av små bedrifter som driver utviklingen fremover med museskritt gjennom de bidragene de trygler til seg fra regjeringene. De store selskapene – som Siemens, som selv produserer turbiner – sitter på sin side på gjerdet og avventer en garanti for at det skal lønne seg å investere i prosjektene. Den økonomiske krisen har også rammet mange potensielle samarbeidspartnere. Resultatet blir at mye teknologi ligger på vent, uten en nødvendig finansiell dytt som kan gi prosjektet kommersiell overlevelsesevne. Det er absolutt nødvendig å ta grep mens sektoren fremdeles befinner seg i denne umodne fasen; det finnes uant potensiale og enorme kunnskapsressurser, men med tafatte myndigheter som tviholder på oljens forrang, hindres næringen i å vokse frem som et reelt alternativ. I Norge har vi ressursene, både pengene i banken og bølgene i havet – vi er blant de fem europeiske landene med størst potensiale for bølgekraft. Statkraft unnskylder seg med at det er altfor komplisert, og dermed ikke bare ulønnsomt, men også urealistisk. I virkeligheten er de teknologiske utfordringene barnemat i forhold til hindringene som legges i veien for finansieringen. Opposisjonen etterlyser en mer aktiv næringspolitikk for å motarbeide arbeidsledighet. Større satsning på bølgekraft vil kunne være en glimrende løsning. Dessuten ville det vært en anledning til å vise et snev av interesse for naturvern i disse dager med økende oljeboring og gruveslamdumping.

Drikkevann. Man må våge å satse, for fremtidens skyld. Det er lite å tape – med positive resultater vil det se lysere ut for både norsk økonomi og klimaet generelt. Er ikke det verdt noen oljekroner? Istedenfor å investere i kanadisk oljesand og israelsk vestbreddbosetting, kunne vi brukt oljepengene til å satse på mer bærekraftige energikilder. Men det er jo ikke like spennende som atomvåpen og ødeleggelse av regnskogen, som synes å være blant Oljefondets hjertebarn. Som dets offisielle tittel tilsier, investerer Statens pensjonsfond utland (SPU) kun i utenlandet – med hovedvekt på gigantiske, til dels kontroversielle selskaper og banker. I stedet kunne man investert i for eksempel svenske Seabased og deres bølgekraftteknologi, som siden kunne brukes i norske farvann. Norge har mer kyst og større bølger enn Sverige, og vi kan utnytte svenskenes ekspertise – fra Sveriges side ble prototypen uansett designet med den hensikt å skulle selge den videre.

Et annet bruksområde av bølgekraften som i større grad kan utnyttes, er dessuten å omforme saltvann til ferskvann – dette kalles omvendt osmose. Et av de største problemene som truer jordens befolkning i fremtiden, er ifølge ekspertene nettopp mangel på drikkevann. I Palestina er dette allerede et presserende behov, ettersom Israel, som sitter på kontrollen over elektrisiteten i de palestinske områdene, kan vri bryteren når de vil – og uten strøm får ikke palestinerne avsaltet vannet sitt. Med energi fra bølgekraft kunne de derimot ha fått kontroll over eget drikkevann. Her har vi en meget god sjanse til å kunne ta ansvar og hjelpe der det virkelig trengs. Med den kunnskapen og de ressursene som trengs, kunne vi gjort en viktig innsats for å forbedre palestinernes fortvilte situasjon. Å avhjelpe ulikhetene i verden må starte med dem på toppen, det vil si oss. Alt avhenger av Finansdepartementets (manglende) skrupler.

Sjansen glipper. Bølgekraft neglisjeres i Norge. Det er ikke teknologien som er hovedproblemet, men den utestående politiske viljen. Uten støtte fra myndighetene klarer ikke selskapene kostnadene alene. Til tross for mye diskusjon på hjemmebane om alternativer til oljen, gjøres det i praksis skuffende lite. Midlene er der, men oljen kommer fremdeles først. Dette kan straffe seg for Norge som potensiell ledende bølgekraftnasjon, ettersom vi mister sentral kompetanse til utlandet. Statkraft hevder de er kommet frem til at det ikke er lønnsomt å satse på norsk bølgekraft. Energimyndigheten i Sverige har tydeligvis en annen oppfatning. Så lenge vi ikke prioriterer å støtte videre forskning innen bølgekraft her hjemme, blir alternativet å kjøpe et ferdigprodukt fra svenskene den dagen vi innser hvor viktig bølgeenergien er for oss. Dette ville være gode nyheter for Sverige, mens det for oss betyr at vi gikk glipp av sjansen da vi hadde den.



Bakkevik er frilansskribent.

emmabakkevik@gmail.com

---
DEL