Bokkrise i Iran

Iranererne leser mindre enn noen gang. Hvorfor?

Journalist located in Iran and Middle East.

Undersøkelser viser at moderne iranere ikke er særlig iherdige boklesere. Internett og smarttelefoner har fjernet iranske lesere fra boken i stadig økende grad. Boklesing opptar nå bare 13 minutter av dagen for en gjennomsnittsiraner, et omfang som er urovekkende lavt. Basert på Book House of Iran, den mest pålitelige ideelle organisasjonen og kilden angående bøker og publisering, ble det utgitt 7575 boktitler i mai 2017. Det er 27 prosent mindre enn året før. Etter hovedstaden Teheran er det de to mest religiøse byene i Iran, Khorasan og Qom, som huser de fleste forlagene.
Denne kulturkrisen har vært diskutert av kulturarbeidere helt siden den islamske revolusjonen i 1979, da det var ventet at den kraftige økningen i folketallet skulle medføre en tilsvarende vekst i bokutgivelser og lesing. Mange forfattere legger skylden på den islamske republikkens økonomiske utvikling og politikk, men kulturelle forklaringer er trolig mer nærliggende: Departementet for kultur og islamsk veiledning har som sin politikk at de fjerner, justerer og endrer deler av bøker dersom de mener at noe er i strid med islamske verdier. De røde strekene er særlig knyttet til religion, sex, prestestyret og sivile friheter som er forbudt i Iran.

Utenlandske bestselgere. Teherans internasjonale bokmesse arrangeres årlig i mai, og er en svært viktig kulturbegivenhet som trekker til seg mengder av entusiastiske iranere. Årets messe hadde en halv million besøkende hver dag. Denne overveldende deltakelsen er imidlertid ingen god pekepinn på hvordan det står til med bokens vilkår i Iran, eller med iranske lesere. Å besøke bokmessen er for mange underholdning i seg selv snarere enn en mulighet til å gjøre seg kjent med ferske utgivelser.

Bekymringer i dagliglivet hindrer iranske forfattere i å blomstre.

Det er interessant at utenlandske, oversatte romaner og andre bøker utgjør storparten av bestselgerne på det iranske bokmarkedet. Det kan virke som om utenlandske forfattere fremstår som viktigere og svarer bedre til iranske bokleseres smak. I fjor var den største bestselgeren i Iran Me Before You av Jojo Moyes. På de to neste plassene kom Asshole No More, skrevet av Xavier Crement, og The Forty Rules of Love: A Novel of Rumi av Elif Shafak. Den iranske lyrikeren og historiefortelleren Mohammad Kazem Akbariani mener at japanske Haruki Murakami er mer populær enn landets egne forfattere blant iranske lesere. Årsaken tror han er svakheter og mangel på kreativitet hos iranske forfattere heller enn svakhet blant iranske lesere. Ifølge ham hindrer dagliglivets bekymringer iranske forfattere i å blomstre. Det er ikke mange som har skriving som sin hovedjobb.
I et intervju med nyhetskanalen Alef beskrev den iranske sosiologen Masoud Farasatkhah de ulike årsakene til bokkrisen. Han mener at boken har blitt degradert til kun et objekt, en vare og en industri, og ikke oppfattes som en kilde til kunnskap og erkjennelse. Den blir nedvurdert som en individuell vare heller enn en kollektiv mental ressurs. I dag er bøker ikke i stand til å spille en rolle i den kollektive åndelige sfære. Mange bokutgivere som er tilknyttet regjeringen nyter godt av spesielle privilegier, og offentliggjør bøker for å høste anerkjennelse.

For å bedre vilkårene for bøker og lesing i Iran, er det avgjørende at politikken med overvåkning og sensur forandres.

Farasatkhah er helt på linje med andre sosiologer og kulturarbeidere som hevder at de dårlige levekårene er noe av det som mest effektivt svekker bokens status i Iran. For eksempel er den økende fattigdommen blant den iranske middelklassen noe som bidrar sterkt til å redusere bokens posisjon. Farasatkhah gir også klart uttrykk for at det er regjeringens politikk, lovgivning og retningslinjer som bidrar sterkest til krisen for det skrevne ord. Sensur og regjeringsautoritet gjør bokmarkedet fattigere. Han bemerket også at mange av bøkene på markedet er oversatt, noe som røper mistillit til Irans egne forfattere.

Utålmodige lesere. Ettersom smarttelefoner er blitt vanligere, bruker iranerne langt mer tid enn før i en uendelig verden av frittflytende informasjon og data. Fersk statistikk viser at iranere tilbringer mellom fem og ni timer hver dag i cyberspace via smarttelefonene sine, og gjennomsnittsiraneren eier halvannen mobiltelefon. Dette har selvsagt gjort det vanskeligere for iranerne å vie mye tid til bøker. Et bredt spekter av variert informasjon er lett tilgjengelig med kun et tastetrykk; informasjon som er forkortet og kompakt, en overflod av underholdning og rask tilgjengelighet. Dette øker distansen mellom bøker og utålmodige leseres hverdagsliv. På den annen side åpnet cyberspace også muligheter for iranske forfattere som ikke fikk bøkene sine godkjent av sensurinstansene. I de senere årene er en stor mengde uautoriserte bøker blitt publisert på nettet av forfattere som befinner seg både utenfor og innenfor landets grenser.
Bokens svake og sårbare status internt i Iran hindrer dynamisk internasjonal rivalisering. Reza Amirkhani, en iransk romanforfatter, har erklært sin 15 år lange kamp for å komme inn på det internasjonale bokmarkedet for mislykket. Amirkhani mener at Irans brudd på Bernkonvensjonen, som er til beskyttelse av litterære og kunstneriske verk, også skader kulturell utveksling. Dette er uheldig for iranske forfattere på det internasjonale bokmarkedet. Den iranske forfatteren Hossein Sanapour har sagt at det å respektere Bernkonvensjonen kan bidra til å løse bokkrisen i Iran; omsetningen av bøker vil da øke, oversettere vil få godt betalt, og dermed vil kvaliteten på oversettelsene bli bedre. Samtidig vil utenlandske oversettere bli mer innstilt på å oversette bøker fra persisk, og denne kulturelle interaksjonen vil vokse og virke positivt inn på bokmarkedet i Iran. Med dagens situasjon er det mange forleggere og oversettere som spør personlig om tillatelse fra utenlandske forfattere til å få oversette og offentliggjøre bøkene deres. For eksempel kjøpte Ofoq Publishing sine første rettigheter til å utgi et utenlandsk verk i 1997, selv om det strengt tatt ikke var tillatt i henhold til iransk lov.
Vilkårene for bøker i Iran har svingt med politiske, økonomiske og kulturelle endringer. Det er ingen hemmelighet at en befolknings leserate er viktig for kulturell og sosial utvikling. Lesende nasjoner kan akselerere sin sivilisasjonsutvikling. Toleranse og gjensidig forståelse er konsekvenser av høy leserate blant befolkningen. For å bedre vilkårene for bøker og lesing i Iran, er det avgjørende at politikken med overvåkning og sensur forandres. Den bør fjernes, eller i det minste gjøres mer forfattervennlig. Iranske medier som fjernsyn, radio og presse må ha større oppmerksomhet rettet mot kulturbyggende praksiser, og inspirere og oppmuntre folk til å lese mer. Gode lesevaner må internaliseres tidlig, i skoler og barnehager. Sist, men ikke minst, bør lesing av bøker ideelt sett erstatte i hvert fall deler av websurfingen blant iranerne, ettersom utvikling og fremgang aldri kommer fra upålitelig og fake kunnskap fra applikasjoner og sosiale nettverk. Bøker er ekte og pålitelige.

---
DEL