Bøker i bakleksa

De nye samfunnsfagbøkene for videregående skole gjør et hopp presentasjonsmessig. I innhold står flere av dem forunderlig stille.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når skoleklokka ringer inn i august, starter kunnskapsløftet. Alle bøker på alle trinn skal skiftes ut. Mer enn 500 nye bokverk vil bli lansert, og i løpet av de tre neste årene skal det trykkes opp cirka sju millioner skolebøker hvert år. Hva er det de mer eller mindre kunnskapshungrige elevene skal lære?

De nye læreplanene overlater mer makt til lærerne og lærebøkene. Du husker sikkert overskriftene «Ibsen ut av norskfaget» og «2. verdenskrig forsvinner fra historietimene», som kom nettopp fordi de nye læreplanene er langt mindre detaljerte enn læreplanene Gudmund Hernes lagde.

Derfor anmelder Ny Tid nå de nye samfunnsfagsbøkene for videregående for å se hva elevene blir presentert for.

Hvor er fasiten?

Vi er på Oslo katedralskole. Elevene i korridorene har nettopp hatt muntlig eksamen, og humøret svinger i takt med resultatene. Vi er kommet for å høre hva de ønsker seg av de nye samfunnsfagbøkene.

– Jeg liker at det er oppsummeringsspørsmål bakerst, sånn som det er her.

Sverre Olav Trovik blar ivrig gjennom en av de rykende ferske bøkene.

– Men hvor er fasiten? Det må jo være en fasit også, sånn at man kan repetere, sier Trovik.

– Det er jo ingen fasit for de store spørsmålene i samfunnsfag. Poenget er jo heller å øve opp elevenes evne til å resonnere på egenhånd, sier Nur Zubeidi.

Blir elevene presentert for de mest moderne tankene og oppdaterte verdensbilder når alle lærebøkene nå skal byttes ut?

Nei, mener Frank Aarebrot, professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

– Du kan se på en samfunnsfagbok når forfatteren sluttet å studere. Bøkene reflekterer gammel samfunnsvitenskap, mener Aarebrot.

– Men lærebøker på videregående skal vel ikke gå så langt inn i postmodernismen og den slags?

– Nei, men selv om bøkene i liten grad

refererer direkte til forskjellige teoretikere, kan man likevel tydelig se hvem forfatteren har vært inspirert av. Du vil for eksempel finne lite tankegods fra de siste tiårenes franske tenkere, sier Aarebrot.

Lærebokforfatterne er ikke enige i påstanden om at de har et gammelmodig verdensbilde.

– Vi har jo mye nytt stoff i boka, blant annet resultater fra maktutredningen, sier Berit Lundberg, en av forfatterne av Ny agenda.

Kjersti Garstad, medforfatter av Du og samfunnet, er heller ikke enig i Aarebrots påstand. Hun mener at forfatternes kjønn og alder er viktigere enn tidspunktet de studerte.

Konservativt bokmarked

Dagrun Skjelbred er professor i tekstvitenskap ved Høgskolen i Vestfold. Hun ønsker seg mer sjangervariasjon i samfunnsfagbøkene, mer bruk av kilder, flere tekster som krever refleksjon og debatt, og fortellinger for å forklare hva begrepene betyr.

– Lærebokmarkedet er til dels konservativt. Lærerne velger ofte skolebøker som ligner på dem de kjenner fra før. Derfor kan det være vanskelig å vinne fram med noe litt annerledes, sier Skjelbred.

I klasserommet på Oslo katedralskole innrømmer samfunnsfaglærer Hanne Skogvoll at lærere er litt konservative.

– Jo, det stemmer nok det. Det er behagelig å holde på det gamle, og det er jo trygt å bruke det samme læreverket. Jeg ser ikke noe galt i det, sier Skogvoll.

Hun liker at lærebøker har eksempler.

– Samtidig skal jo elevene kunne jobbe med boka selvstendig, og da er det viktig at alle begrepene gjennomgås og forklares grundig. Det er greit med noen eksempler, men det må ikke bli et ukeblad.

Hva så med den politiske balansen i samfunnsfagbøkene? Brukte sosialdemokratene – som stort sett styrte dette landet i etterkrigstiden – lærebøkene for å forme oss alle som gode sosialdemokrater? Nei, mener professor Frank Aarebrot.

Nei? Betyr dette at den en gang så selvkritiske sosialdemokraten Aarebrot har mistet det reflekterte gangsynet? Best å sjekke med et bredt spekter på motsatt politisk banehalvdel. Verken professor og høyremann Francis Sejerstedt, Memo-spaltist Jan Arild Snoen eller Unge Høyre-formann Torbjørn Røe Isaken har erfaring med samfunnsfagsbøker med sosialdemokratisk slagside.

– Intelligentsiaen i Norge innen samfunnsvitenskap og humaniora hører i stor grad til på den politiske venstresida, og jeg regner med at dette påvirker utvalg og vinkling. Det finnes ikke fullstendig objektive framstillinger, sier Røe Isaksen.

Fram til 2000 måtte alle skolebøker gjennom en offentlig godkjenning, og dette er en viktig årsak til at bøkene ikke har hatt en politisk slagside, mener Aarebrot.

– Samtidig må du huske på at avstandene i norsk politikk har økt de siste tiårene. På 1970-tallet hadde vi ikke Frp. Det som var allment akseptert å mene på 1970-tallet, for eksempel om u-hjelp, kan være kontroversielt i dag, sier Aarebrot.

– Jeg husker Onkel Lauritz i barnetimen som oppfordret til boikott av Sør-Afrika, innimellom sanger der Søstrene Bjørklund og Thorbjørn Egner sang om negere og

hottentotter. Man skulle være snill mot de der ute. Ingen stilte kritiske spørsmål om bistand, og det var vel ikke utelukkende et gode? spør Aarebrot.

Ukeblad

Lærebokforfatterne avviser ikke at deres politiske holdninger til en viss grad skinner gjennom i teksten.

– Men jeg tror vi tre som har skrevet sammen har ganske forskjellige meninger, slik at totalinntrykket blir balansert, sier Kjersti Garstad om læreboka Du og samfunnet.

– Hvis noe hadde vært spesielt ubalansert, ville forlaget rettet det opp. Dessuten tror jeg at det ikke er så dumt at tekstene har noen holdninger, faget skal jo trene opp elevenes refleksjonsevner, sier Agenda-forfatter Berit Lundberg.

Tilbake i felten på Oslo katedralskole. Elevene diskuterer en kort tekst i en av de nye samfunnsfagsbøkene.

– Denne artikkelen går mot det som står i boka ellers. Den er morsom, og jeg tror ulike tekster bidrar til å danne egne meninger hos elevene. Det er lettere å følge med og komme inn i stoffet hvis boka bruker mange eksempler, sier Maria Ana Lanca Campos.

– Men dette var jo en ganske dårlig tekst, sier Ane Sydnes Egeland.

– Det virker som om de prøver å snakke elevenes språk, sier Sverre Olav Trovik.

– Det der ser jo ut som et ukeblad, sier Ane Sydnes Egeland.

Større butikk enn skjønnlitteratur

[omsetning] Over tre milliarder kroner koster det å skifte ut alle skolebøkene i grunnskolen og videregående de tre neste årene.

– Jeg vil tro at den samlede omsetningen for lærebøker kan gå forbi omsetningen av skjønnlitteratur i 2006, sier Paul Hedlund, leder av læremiddelutvalget i Forleggerforeningen.

I 2005 var omsetningen av lærebøker for skoler og universiteter til sammen 837 millioner, mens skjønnlitteratur omsatte for 942 millioner.

Forlagene har intensivert markedsføringen og invitert lærerne på alt fra fjong oppdekning på Hotell Opera i hovedstaden til lasagne i kantina på Spjelkavik videregående. Fagbladet Utdanning har økt annonseinntektene med 100 prosent denne våren.

I høst må elevene på videregående selv betale bøkene, men Soria Moria-erklæringen lover gratis lærebøker også på dette nivået i løpet av fireårsperioden.

____________

Fokus

Mette Haraldsen og

Jostein Ryssevik

Aschehoug (2006)

Karakter 6

Gratulerer, dette er boken samfunnsfaget trenger. Fra første til siste side er Fokus både faglig oppdatert og engasjerende.

Hvert kapittel åpner på en måte som gjør veien inn i stoffet lettere. Demokratikapitlet starter med historien om «bølgen». Kapitlet om krig og fred begynner med dødelig kjærlighet i krigens Bosnia. Selv kapitlene om norsk politikk og økonomi er engasjerende og viser hvordan det er mulig å påvirke samfunnsutviklingen.

Forfatterne problematiserer Norges humanitære selvbilde og spør om FN bør reformeres. Boken tar tak i globaliseringen, og at Norge har blitt et flerkulturelt samfunn. Den er på høyden med vår tids utfordringer. De mange spørsmålene stimulerer til debatt: «Hvorfor er det enklere for rike land å gi bistand til fattige land enn det er å åpne sine hjemmemarkeder for billige varer fra sør, tror du?» Hadde Norge og verden vært knyttet enda litt tettere sammen, ville resultatet blitt genialt. Fokus er bare glitrende. Men det holder lenge.

HFT

____________

Standpunkt

Martin Westersjø, Åse Lauritzen og Jorun Berg

Damm

Karakter 3

Farvel, familien Halvorsen

«Du kommer til å bli godt kjent med familien Halvorsen», loves leserne innledningsvis. Kjernefamilien Halvorsen er hvit og heterofil med tre barn. Far Jan har dessuten to barn fra et tidligere ekteskap, Linda og Thomas. Thomas lever i partnerskap med Anders. Og ikke nok med det, Halvorsens naboer er innvandrere «fra et land i Asia».

Dette burde jo resultere i mange spennende eksempler som forklarer viktige begrep. Men eksemplene er lite levende fortalt. Den gode læresetningen «show, don’t tell» følges ikke.

Innimellom dukker det opp små bokser i margen med en enslig, meningsladet setning. Disse standpunktene er uten argumentasjon og blir hengende i løse lufta: «Ungdomskultur er bare fyll, støyende musikk og PC-spill».

Kjønnsroller, identitet og flerkulturelle spørsmål presenteres greit. Vi blir tidlig fortalt at mange spørsmål ikke har fasitsvar, men dette følges i liten grad opp. I stedet er teksten full av formuleringer som «noen vil si at». Dermed blir språket tungt og kjedelig.

Kaare M. Bilden

____________

Streif

Ellen Arnesen, Marianne Heir og Pia Skøien

Samlaget

Karakter 5

Tommelen opp

I motsetning til mange av de andre bøkene har Streif fengende eksempler som effektivt forklarer fenomenene, bakt inn i den løpende teksten. Eksemplene henger godt sammen med tradisjonelle forklaringer på begrepene. Oppsummeringsspørsmålene er gradert fra definisjoner til drøftinger.

Også visuelt utmerker boka seg. Fotografiene er spennende og actionpregede. Grafikken er innbydende. Illustrasjonene inngår i et berikende samspill med teksten. I mange av de andre bøkene er bildene mer stillestående og framstår som pliktskyldige, tilfeldige illustrasjoner.

Boka bruker også andre sjangere for å øve opp elevenes evne til refleksjon og kildekritikk. Dette kan være både saklig argumenterende avisinnlegg og morsomme, argumenterende sleivspark under logoen frispark.

Innholdsmessig følger boka opp med oppdaterte perspektiv på kjønnsroller, globalisering og kulturmøter: «Norge har alltid vært et flerkulturelt samfunn». Engasjerende. Anbefales!

Kaare M. Bilden

____________

Samfunnsfag

Henry Notaker og Johs Totland

Gyldendal

Karakter 2

Fylkeskommunen under debatt

«Alle mennesker er interessert i politikk,» slår denne boka fast i innledningen. I en fersk meningsmåling sier derimot halvparten av folket at politikk bryr dem midt i ryggen. Uenigheten koker ned til hva man mener med politikk -og hvordan framstiller denne boka politikken?

Avsnittet om fylkeskommunen under debatt ledsages av en grafisk framstilling over oppgavefordelingen mellom stat, fylke og kommune. Sammenlignet med de andre samfunnsfagsbøkene går denne boka langt i å framstille politikk som byråkrati, forvaltning, organisasjon og struktur.

I gjennomgangen av ideologier skilles det mellom sosialisme, marxisme og kommunisme. Sistnevnte får mest plass. Både Lenins Sovjetunionen og Maos Kina omtales uten et ord om hvor mange titalls millioner liv disse regimene har på samvittigheten.

Kulturkapitlet er bedre, men for å endre resultatet fra meningsmålingen, og «medvirke til aktivt medborgerskap», som det står i læreplanen, vil jeg heller anbefale en av de andre bøkene.

Kaare M. Bilden

____________

Du og samfunnet

Hasse Bergstrøm, Johan T. dale og Kjersti Garstad

Dalefag

Karakter 3

Tynn flis med et tiltalende ytre

Du og samfunnet har et relativt friskt visuelt uttrykk. Eksemplene er trykket i rødt, det er henvisninger til nettsider, bildene er relevante og illustrasjonene talende. Teksten bærer derimot mer preg av å være en opplisting av noen sentrale begreper enn en sammenhengende fremstilling.

Du og samfunnet er ikke håpløst akterutseilt, men heller ikke fullt på høyde med det 21. århundrets politikk.

Det taler til bokens fordel at de nye læreplan-emnene om personlig økonomi og bedriftsetablering ikke er et umotivert appendiks mot slutten av boken. Å bake dette inn gir leseren nærhet til politikken og samfunnet. Denne nærheten går også igjen i eksemplene.

Faren er at det som står på spill i politikken

kommer i bakgrunnen. Forfatterne går i denne fellen. En historie fra virkeligheten, et kontroversielt utspill som elevene må ta stilling til, ville gjort mye.

Halvor Finess Tretvoll

____________

Radar

Egil Andresen og Rune Henningsen

Cappelen

Karakter 4

Keiserens nye klær

Det finnes to erketyper blant de nye lærebøkene for samfunnsfag: den tradisjonelle og den hippe. Cappelen er det eneste forlaget som har slengt seg på begge konkurransene, og dette er boka for siste kategori. Radar setter stemningen i innledningen: I samfunnsfagene er det ikke mulig å sette to streker under svaret. Den pedagogiske vekten tipper mot metoder istedenfor fakta. Den åpner flere spørsmål til videre ettertanke, men alle seksjonene er inndelt i tre nivåer, slik at elevene selv kan velge hvor mye arbeid de vil legge i lesingen.

Boka virker lovende fra første stund. Forfatterne gir et godt innblikk i kjønnsdebatten, og har tydelig satt seg inn i de ulike konfliktlinjene i debattene som beskrives i boka. Likevel, denne er mer tradisjonell i sin beskrivelse av høyre/venstre-aksen enn i den andre boka fra forlaget, Ny Agenda.

Denne boka er dårlig på globalisering. Gjennomgangen av demokratiets oppbygning og trusler er god, men elevene inviteres ikke til å tenke videre rundt muligheten for utviklingen av demokratiet. Dette er gammelt nytt i ny innpakning.

Martine Aurdal

____________

Spektrum

Erik Sølvberget, Nils Petter Johnsrud og Sølvi Lillejord

Fagbokforlaget

Karakter 2

Verden stoppet opp

Spektrum gjør ikke engang et spakt forsøk på å være interessant.

Fra den klassiske rolleteorien i kapitlet «Individ og samfunn» til det lange gjespet «Politikk og demokrati», virker det som om verden stoppet opp på 1990-tallet. Internett ofres nøyaktig ti setninger, og behandles utelukkende som en mulig kanal mellom myndighetene og borgerne. Hvordan er det mulig å ikke ha et eneste bilde fra 11. september, men utgamle bilder av norske FN-soldater i Libanon og en rekke orientalistiske bilder fra Afrika?

Kapitlene om kultur og internasjonale forhold er mer oppdaterte, men evner ikke å sette spørsmålene inn i en norsk politisk sammenheng. Det står lite om hvordan det flerkulturelle samfunnet eller globaliseringen utfordrer den klassiske høyre/venstre-aksen. Boken mangler gode oppspill til debatt, fordi den løpende teksten er så flat at enhver debatt må stamme fra den flinke og engasjerte eleven. Kunnskapen som trengs må hun i så fall få fra andre kilder.

Halvor Finess Tretvoll

____________

Ny agenda

Trond Borge, Berit Lundberg og Ole Aas

Cappelen

Karakter 3

Enkelt og greit

Denne boka skal lose elevene gjennom pensum og tilsynelatende lite annet. Så er da også nettopp det den gjør. Her er den klassiske grunnboka malen, elevene skjønner hva de må pugge og får nok informasjon til å klare seg gjennom eksamen, på en enkel og lettfattelig måte.

Forfatterne søker objektivitet og tilslører ofte egne meninger under inngangen «noen mener». Ulike teorier og modeller skisseres, men de problematiseres lite. Derfor går også de så tydelig velmenende forfatterne i noen klassiske feller. Det hjelper ikke å skrive «noen» når du konsekvent omtaler innvandrere som gruppe. Hva gjør problematiseringen av bigami i avsnittet om partnerskap? Og hvorfor defineres ikke seksuell trakassering tydeligere som en type mobbing? Forfatternes frykt for å virke politiserte, gjør at de underkommuniserer viktige debatter.

Forfatterne makter å gi innsiktsfull informasjon om de nye skillelinjene i politikken på knapp plass. Den når på lite plass gjennom mange viktige emner, og evner å formidle vesentlige fakta på en konkret måte. Enkelt, greit – og kjedelig.

Martine Aurdal

---
DEL

Legg igjen et svar