Boken og krigen

To palestinske forleggere forsøker å overleve under okkupasjon. Vil du vite hvordan?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Taxisjåførene står som vanlig i skyggen under oliventrærne for å slippe unna heten. Som vanlig diskuterer de ruter for å slippe unna de israelske kontrollpostene.

– Nå om dagen er det nærmest umulig, sier kanskje en, mens han skuler mot noen soldater som overværer rivingen av et palestinsk hus.

Så er ikke dagen vanlig lenger: Det er verken snakk om den gravide kvinnen som skal til Bethlehem for å føde eller en ung brudgom som skal få sin tilkommende på den andre siden.

Etter at soldatene fikk ordre om å stoppe alle større biler, har både mennesker og varer måttet vende seg til sjåførene i olivenlunden.

Det gjelder også de idealistiske forleggerene i det norskstøttede forlaget Ogarit. I dag skal sjåførene frakte en bunke bøker til et bibliotek i nabobyen.

– Taxisjåførene er våre beste venner. De finner de merksnodigste veier forbi de israelske sperringene. Heldigvis. For ellers hadde det blitt vanskelig å få bøkene frem til bibliotekene utenfor Ramallah, sier Safi Safi, eller Safi Ismael Zaid, som han også kalles.

Sammen med Walid Abu Bakr besøker han Norge i disse dager.

Ogarit-senteret som de to kommer fra har nemlig blitt støttet av Norad i samarbeid med Den norske Forfatterforeningen, Norsk Grafisk forbund, Norske barne- og ungdomsbokforfattere og forlagsgruppen i Handel og kontor.

Idyll på Sehesteds pl.

Vi møter dem fjernt fra olivenlundene og taxisjåførene i et møterom på Sehesteds plass. Jeg spør hvordan situasjonen i bokbransjen er i de krigsherjede palestinske områdene.

– Det finnes ingen store forlagshus. Ingen forlag i det hele tatt, egentlig, bortsett fra noen avleggere av utenlandske forlag, for eksempel et jordansk. I tillegg finnes det noen ytterst få enmannsforetak, sier Bakr.

Bare Ogarit fungerer i dag som et egentlig forlag i de palestinske områdene, men heller ikke Ogarit ser på seg selv som noe annet enn en frivillig organisasjon. En NGO, som det heter på bistandsspråket.

Likevel har de en ganske imponerende bokliste, hvor både palestinsk, engelskspråklig og faktisk også norsk litteratur inngår. Safi og Bakr hever stemmen når de snakker om Don Carlos og den fantastiske historien om Charles Darwin i Latin-Amerika. Hva forfatteren heter, husker de riktignok ikke.

– Anderson eller noe slikt?

Rett svar er naturligvis Thorvald Steen

Vågalt!

Israelske forfattere blir også oversatt av Ogarit.

– Vi ser på oss selv som svært vågale på dette punktet, sier Bakr.

Spesielt trekker han frem en lyrikkantologi med tjue israelske forfattere, i denne sammenhengen.

– Alt fra de mest nasjonalistiske til de mest venstreorienterte israelerne, fra 1948 og frem til i dag, er med, sier Bakr, før Safi slipper til.

– Et arabisk medlem av den israelske nasjonalforsamlingen – Knesset – trakk den frem under en diskusjon og holdt den opp for sine kollegaer, nærmest for å si: Se! Vi er ikke redd for deres kultur! Vi er åpne. Vi oversetter til og med lyrikken deres.»

Hvor mange palestinske bøker som er oversatt til hebraisk vet han derimot ikke.

– Dersom man ser bort fra de tidlige palestinske fortellerkunstnerne, er det ikke mye er jeg redd.

– Jeg går ut fra at det kan være kontroversielt å oversette israelske bøker til arabisk i deler av det palestinske samfunnet. Hva slags reaksjoner får dere?

– Det blir av og til en del prat, men bøkene blir alltid akseptert. Vi er blitt så vant til å se og lese hva israelerne tenker. Israelerne har – i tillegg til det militære maktovertaket – også makten over mediene. Likevel er disse oversettelsene et skritt i retning av å forsøke å forstå «Den andre». Israel er også fanget – av sine politiske ledere, med Sharon i spissen. Deres intellektuelle er også interessert i frihet for seg selv og andre, sier de to.

Fyller et tomrom

Oversettelsene fra hebraisk er likevel bare en del av virksomheten til Ogarit. Fra de fikk linsens til å gi ut bøker i 1999, har forpliktelsen ovenfor litteraturen vært det aller viktigste.

– Vi skal gi ut god litteratur, sier de to.

Men i tillegg jobber de også med andre spørsmål. For eksempel å opprette en fungerende lovgivning for beskyttelse av forfatternes åndsverk. Noe slikt har man ikke i dag. Drømmen er at deres egne forfattere skal gjøre internasjonal suksess å bli eksportert til mange land.

Dit er det fortsatt et stykke å gå. Bakr og Safi forteller at de sytten titlene de gir ut årlig fordeler seg mellom barnebøker, oversatte bøker for voksne og palestinske bøker for voksne.

Selv om antallet titler i en norsk sammenheng er lavt, mener Ogarit at de gjør en forskjell i et land hvor bøker i hovedsak blir gitt ut av Universiteter og skoler – først og fremst som læremateriell – mens fiksjonssjangrene har måttet lide.

– Vi er de eneste som tar seg av yngre forfattere og debutanter, og de eneste som gir ut barnebøker. Vårt fokus er på romaner, fortellinger, lyrikk, dramatikk, barnebøker og oversettelser, sier Safi.

Bakr legger til:

– Vi prøver å få barn til å lese mer, og kvinner til å skrive mer.

Man har da også kommet et stykke på vei. I dag tjener forfatterne penger på utgivelsene, mens Ogarit bare tar nok til at de overlever. Kvalitetsmessig har man også hevet seg, mener de to.

– Vi gir ut viktigere og mer seriøse bøker nå, enn da vi begynte.

Intifadaen

– Hvordan har intifadaen, og den pågående konflikten med Israel påvirket bokproduksjonen. Skaper den store vanskeligheter?

– Egentlig ikke. Produksjonen går greit, men det er svært vanskelig å distribuere de ferdig trykte bøkene. Vi får dem verken ut av Ramallah eller ut av landet. Fra Vestbredden til Gaza er det nærmest umulig å frakte noe som helst. Det eneste alternativet er å bruke budbilselskapene. Men det er ekstremt kostbart, og så er det portforbudene…

Resultatet blir at biblioteker, skoler og kultursentre som Ogarit donerer en tredel av alle bøkene til, blir gående i ukevis å vente på nye titler. Noe kan sendes med post, men, med Bakrs ord:

Det går ikke akkurat raskt. Da jeg skulle hit til Norge, brukte passet mitt fem dager fra Ramallah og til det norske konsulatet bare ti kilometer unna.

På sultegrensen

Dersom det blir bedre tider, sier imidlertid de to – og da med ekstra trykk på dersom, håper vi å kunne øke opplaget fra tusen eksemplarer av hver tittel til minst det dobbelte. Men da må distribusjonssituasjonen bli bedre. Det er blant annet derfor de to er i Norge. Kollegaer i forlagsgruppen til Handel og kontor vil hjelpe dem med praktiske problemstillinger.

Men minst like viktig, ifølge Safi og Bakr:

– Den økonomiske situasjonen må også bli bedre. I dag har ikke palestinere flest råd til å kjøpe bøker.

At det skal skje med det første, har verken han eller Safi videre tro på.

– Vi vet vi er under okkupasjon, og at folket vårt tortureres. Likevel forsøker vi å gjøre noe. Vi håper, men vi stoler ikke på den israelske regjeringen. Vi håper på en egen stat og reelle rettigheter, men vi tror ikke veikartet vil gå fra å være ord på papiret til å bli realiteter i terrenget. Vi håper på en ny regjering i Israel. Vi håper på alt dette for begge folks skyld, men dersom du spør om jeg tror det er nært forestående, så må svaret bli: jeg tror ikke det. Ikke med dette regimet.

I mens jobber taxisjåførene i olivenlunden ufortrødent videre. En gravid kvinne må hjelpes til sykehuset den ene dagen. En ung brudgom til sin utkårede den neste. Og av og til en pakke med bøker til Jerusalem.

– De finner de merksnodigste veier. Mellom trærne, og forbi kontrollpostene, gjentar Bakr.

Mens manuskriptene til det idealistiske forlaget. De blir sendt per e-post.

---
DEL

Legg igjen et svar