Boken krever en viss appetitt på temaet

Martín Caparrós raser over det faktum at milliarder av mennesker går sultne til sengs hver kveld. 

Sør-Sudan. Foto: Nils-Inge Kruhaug, NTB Pluss)
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Martín Caparrós:
Sult
Cappelen Damm, 2016

En gang, i Amazonas, ble det følget jeg var del av forvist til en stor sandbank ute i den store Xingú-floden. Indianerne var sinte. De mente seg lurt. En i følget ble fraknabbet briller og lommebok. Det føltes truende. Det hjalp lite med den vakuumpakkede laksen eller de fine Mustad-fiskekrokene jeg hadde med fra Norge. Ute på sandbanken gravde en indianer frem noen skilpaddeegg som han grådig slukte før han dro sin vei. Ingen spørsmål om å smake. Magen knurret der jeg lå på bakken under den mektige stjernehimmelen. Mat var tilgjengelig, men vi hadde ikke det som skulle til for å bytte den til oss.
I ettertid en eksotisk opplevelse. Men å gå uten mat er realiteten for millioner verden over, hver dag. Det er ikke eksotisk.

Screen Shot 2016-03-15 at 18.27.22Kanonisk. Sult er tilbake på den politiske arenaen – og på den litterære. Det kan bli fruktbart. Den argentinske forfatteren og journalisten Martín Caparrós har skrevet et monumentalverk som vil bli stående, både i sakprosaens og i journalistikkens kanon. Boken krever en viss appetitt på temaet, ettersom den er på massive 652 sider, og uten noteapparat. Ja, du bør være bent frem sulten på kunnskap og tørst etter rettferdighet for i det hele tatt å sette i gang med dette leseprosjektet – men gjør du dét, blir du raskt sugd inn. Og du vil komme ut i den andre enden av trakten som et gjenfødt politisk menneske som ønsker å handle. Du får personifisert den ufattelige milliarden som hver dag går sulten til sengs; de tusenvis av barna som daglig dør av sult og sultrelaterte sykdommer får et ansikt. Det er sterkt.

Unikt fortellergrep. Det mesterlige her er Caparrós grundighet. Han drar til Niger, Bangladesh, India, USA, Argentina, Sør-Sudan og Madagaskar, på «jakt» etter de sultne – men også etter årsaker, sammenhenger, kontekst og spørsmål om skyld og ansvar. Dette er en bok med høyt hevet pekefinger – hele tiden. Og den peker på deg, og på ditt land, og på systemet du lever under. Særlig om du bor i Vesten. Ja, dette er et oppgjør med kapitalismen. Derfor vil mange politisk interesserte lesere på høyresiden la være å kjøpe boken; dette er så forutsigbart. Men Caparrós serverer nok tvetydighet og et allment krav om å ta ansvar til at det er interessant, hele tiden, også for mer liberalistiske lesere. Og du kan fint hoppe over enkeltpartier i boken, gitt at besøkene til alle de nevnte landene på den sørlige halvkule er skåret over en lik lest. De fattige kommer til orde; hva spiser de, hva ville de gjerne spise, hva drømmer de om, hvordan har de det? Den ene tragiske livshistorien etter den andre rulles opp, særlig kvinnenes. Ikke bare bor de i utsugersamfunn, men de må tåle patriarkatet, mennene som denger og slår. Og religionen. Og tradisjonen. Et helvetes herk.

Modernisering, ja! Capparós er ingen romantiserende forfatter som tenker at alt var bedre før i tiden. Tvert imot. Mye var ille. Og mye var verre. Han sier ja til modernisering, også innen jordbruket: Han vil ikke tvinge småbønder til å forbli småbønder med hakke og spade. Han er ikke nødvendigvis mot genmodifiserte organismer og frø, og han går i klinsj med det han oppfatter som Indias store antimoderniseringsstemme, Vandana Shiva. Ja til modernisering, under forutsetning av utbyttedeling, er et av Capparós mantra. Ja til kulturell utvikling – nei til stagnasjon.

Vår velstand, deres armod. […] Oljeimperialismen. Washington-konsensusen, med Verdensbanken i spissen, urettferdige handelsregler, og nå, siste krone på verket: landran.

«Den helvetes afghanske kulturen,» sa en skyldbetynget afghansk mann en gang i et dokumentarprogram jeg så på tv. En kvinnelig reporter hadde konfrontert ham med det miserable livet denne analfabeten hadde påført en ung jente på 12–13 år som han hadde giftet seg med. Han var 65 og ikke nødvendigvis interessert i giftermålet, men det var forventninger til ham fra omverdenen.
I Capparós bok er det spesielt hinduismen som får gjennomgå, men ingen av de store tradisjonsbærerne slipper fri, hverken kristendommen eller islam.

Linken mellom dem og oss. Forfatteren vil etablere forbindelser mellom den fattigdommen vi ser i verden, som fører til sult, underernæring, stakkarslige liv og i verste fall tidlig død, og oss. Vi må lage linken mellom fattiglemmen i Bihar i India og det at jeg i Oslo og du i Chicago eller London lever gode og fredelige liv. «Å etablere forbindelsene er et avgjørende opprør. Eller i det minste et lite skritt» skriver Capparós.
Det finnes en liten smak av Orwells hovedperson Winston Smith i 1984 her. Hans oppgjør var nettopp at han klarer å etablere linker, så usannsynlige og svake som de enn kan synes å være. Og da blir han en fare for systemet. Ingen er farligere for den orden som eksisterer enn du og jeg, om vi tør å utfordre den. Kanskje går jeg for langt i Capparós-tolkningen her? Det er vanskelig å la være. Han drar det langt selv, men jeg klarer, etterhvert, å fordøye alle argumentene hans. Jeg ser systemet bak alle enkeltskjebnene.

Sommerfugleffekten. Ett bilde går igjen flere steder: sommerfuglvinger som slår ett sted, gir effekter et annet. Og ja, dette er en «mantrabok». Caparrós er journalistikkens svar på Van Morrison: han benytter gjentakelsen som for å døyve smerte, eller for å frembringe en sinnstilstand. I dette tilfellet et sinne. «Hvordan?» «Hvordan i helvete?» «Hvordan i helvete klarer vi?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette skjer?»: at de sultne fortærer sin egen kropp i en håpløs kamp for å overleve, før de dør, unge. Mellom gjentakelsene argumenterer, krangler og forteller forfatteren.
Han banker rett og slett sammenhengene inn i oss. Vår velstand, deres armod. At sult handler om klasse. Derfor er Marx og hans utopier fortsatt viktige. Han har sett hesligheten der ute, speilet i medmennesker som sulter. En gedigen systemsvikt. Oljeimperialisen. Washington-konsensusen, med Verdensbanken i spissen, urettferdige handelsregler, og nå, siste krone på verket: landran. Spekulasjon i fremtidig sult. Kanskje vi en dag bare dreper dem alle, det vil si den milliarden som lever på bunnen, dem markedet egentlig ikke har bruk for. Her er Capparós på sitt mest pessimistiske: «Vi lever i en tid uten fremtid.»

Vår tids bærende idé. Vi mangler en bærende politisk idé for vår tid, skriver Capparós. Det nærmeste vi kommer er markedet. Derfor går det til helvete, ifølge forfatteren.
Vi må likevel må ta med oss det som er av seire – om enn små. For eksempel er FNs nye bærekraftsmål, som trer i kraft fra og med nå, meget ambisiøse i sitt fokus på sultbekjempelse, matsikkerhet og bærekraft. Capparós må gjerne blåse i den flotte mustasjen sin, men dette er også del av virkeligheten. Det er som kjent to måter å se et halvfullt glass på: som nettopp halvfullt, eller som halvtomt.
Oppsummert: Monomant, men subtilt og språklig lekende lett. Jeg lar meg forføre, og tror på budskapet. Jeg blir indignert, som Capparós. Men også noe mer, fordi forfatteren virkelig er forbannet – han banner, helt konkret. Derfor banner jeg også – fordi det allment aksepterte, at milliarder av mennesker går sultne til sengs hver kveld, er uakseptabelt.

---
DEL