Boken krever en viss appetitt på temaet

Martín Caparrós raser over det faktum at milliarder av mennesker går sultne til sengs hver kveld. 

Sør-Sudan. Foto: Nils-Inge Kruhaug, NTB Pluss)
Ny Tid

Martín Caparrós:
Sult
Cappelen Damm, 2016

En gang, i Amazonas, ble det følget jeg var del av forvist til en stor sandbank ute i den store Xingú-floden. Indianerne var sinte. De mente seg lurt. En i følget ble fraknabbet briller og lommebok. Det føltes truende. Det hjalp lite med den vakuumpakkede laksen eller de fine Mustad-fiskekrokene jeg hadde med fra Norge. Ute på sandbanken gravde en indianer frem noen skilpaddeegg som han grådig slukte før han dro sin vei. Ingen spørsmål om å smake. Magen knurret der jeg lå på bakken under den mektige stjernehimmelen. Mat var tilgjengelig, men vi hadde ikke det som skulle til for å bytte den til oss.
I ettertid en eksotisk opplevelse. Men å gå uten mat er realiteten for millioner verden over, hver dag. Det er ikke eksotisk.

Screen Shot 2016-03-15 at 18.27.22Kanonisk. Sult er tilbake på den politiske arenaen – og på den litterære. Det kan bli fruktbart. Den argentinske forfatteren og journalisten Martín Caparrós har skrevet et monumentalverk som vil bli stående, både i sakprosaens og i journalistikkens kanon. Boken krever en viss appetitt på temaet, ettersom den er på massive 652 sider, og uten noteapparat. Ja, du bør være bent frem sulten på kunnskap og tørst etter rettferdighet for i det hele tatt å sette i gang med dette leseprosjektet – men gjør du dét, blir du raskt sugd inn. Og du vil komme ut i den andre enden av trakten som et gjenfødt politisk menneske som ønsker å handle. Du får personifisert den ufattelige milliarden som hver dag går sulten til sengs; de tusenvis av barna som daglig dør av sult og sultrelaterte sykdommer får et ansikt. Det er sterkt.

Unikt fortellergrep. Det mesterlige her er Caparrós grundighet. Han drar til Niger, Bangladesh, India, USA, Argentina, Sør-Sudan og Madagaskar, på «jakt» etter de sultne – men også etter årsaker, sammenhenger, kontekst og spørsmål om skyld og ansvar. Dette er en bok med høyt hevet pekefinger – hele tiden. Og den peker på deg, og på ditt land, og på systemet du lever under. Særlig om du bor i Vesten. Ja, dette er et oppgjør med kapitalismen. Derfor vil mange politisk interesserte lesere på høyresiden la være å kjøpe boken; dette er så forutsigbart. Men Caparrós serverer nok tvetydighet og et allment krav om å ta ansvar til at det er interessant, hele tiden, også for mer liberalistiske lesere. Og du kan fint hoppe over enkeltpartier i boken, gitt at besøkene til alle de nevnte landene på den sørlige halvkule er skåret over en lik lest. De fattige kommer til orde; hva spiser de, hva ville de gjerne spise, hva drømmer de om, hvordan har de det? Den ene tragiske livshistorien etter den andre rulles opp, særlig kvinnenes. Ikke bare bor de i utsugersamfunn, men de må tåle patriarkatet, mennene som denger og slår. Og religionen. Og tradisjonen. Et helvetes herk.

Modernisering, ja! Capparós er ingen romantiserende forfatter som tenker at alt var bedre før i tiden. Tvert imot. Mye var ille. Og mye var verre. Han sier ja til modernisering, også innen jordbruket: Han vil ikke tvinge småbønder til å forbli småbønder med hakke og spade. Han er ikke nødvendigvis mot genmodifiserte organismer og frø, og han går i klinsj med det han oppfatter som Indias store antimoderniseringsstemme, Vandana Shiva. Ja til modernisering, under forutsetning av utbyttedeling, er et av Capparós mantra. Ja til kulturell utvikling – nei til stagnasjon.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL